Gråter (sliter) så mye etter MA (fosterdød)

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Alt er bare så veldig vondt og jeg har ikke ord. For over en måned siden så mistet vi vår lille. Skulle vært i uke 13+, men så var det dødt. Jeg merket ingenting på forhånd. Magen vokste, puppene vokste. Jeg var rett og slett verdens lykkeligste jente. Men så plutselig så braste det. Jeg gråt på ultralyden, jeg gråt når jeg kom hjem og noen uker etterpå. Men så kom det en liten pause og jeg så fremover. Jeg ser fortsatt fremover, men jeg klarer virkelig ikke å styre følelsene mine. Men nå er det helt kaos igjen. Har hylgrini hver eneste kveld i en uke nå. Jeg vil åpenbart kun ha sex for og ha gravid.Jeg og samboer prøver å bli gravide igjen. Jeg har tester meg for eggløsning siden 8 dager etter aborten, nå er jeg i syklus dag 40, men hadde eggløsning i helgen. Endelig! Hadde samleie begge dagene med positiv eggløsningstest og i dag var den negativ. Men så leste jeg på nettet at man burde ha samleie første dagen med negativ test også etter eggløsningen. Ja, samboer var ikke i form og jeg ble så sinna for at han ikke orket. Jeg begynner å grine og bable om at «det er jo bare jeg som bryr meg» og alt blir svart. Eneste jeg tenker på og leser om i disse dager er «hvordan bli gravid fort». Jeg tenker ikke på noe annet, nåde den testen som viser negativ den 15 desember altså. Den kommer jeg i såfall til å slenge igjennom veggen og til Nord-Norge. Samboer sier at «men vi kan jo prøve neste måned også da»... «NEEEEEEEIIII! Det går ikke, jeg må bli gravid nå» mens jeg hulker og griner..

Hva skjer med meg? Hvorfor er jeg slik?

Anonymkode: 7d1b5...d43

[AnonymBruker]

Du har nok en sorgreaksjon godt blandet med hormoner som har vært i ubalanse etter aborten. Hva med å rett å slett dra vekk til helga, til familien eller noen andre som er "dine folk" din f.eks? Få litt avstand, få litt omsorg, få litt førjulsstemning, prøve få rasjonalisert tankene dine litt og rett og slett ta litt ansvar så du ikke bruker samboer som en sandsekk å slå løs på. Situasjonen vil jo ikke bli noe bedre om han plutselig  ikke vil lage barn med deg, fordi han syns du er ustabil. Det kan hjelpe å tenke på ting som når du aborterte var det mest sannsynlig noe veldig , veldig galt med det barnet og sjekke litt rundt hvor vanlig det faktisk er å abortere. At det regnes som en selvfølgelighet om man har mer enn to barn f.eks. Og rett og slett gi deg selv litt rom til å reagerer ut sorgen. Vil ellers råde deg til å bruke andre kvinner som samtalepartnere, framfor å forvente noen videre forståelse av menn, selv en mann som er din samboer..menn er er mildt sagt sjokkerende ufølsom når det gjelder ting de ikke kjenner på egen kropp etter min erfaring. Mest sannsynlig er det flere kvinner i din nærmeste krets som har erfaringer med sånne ting, som du bare ikke ante at de dro på.

Anonymkode: 3fd7f...94d

[kvinne35+]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Alt er bare så veldig vondt og jeg har ikke ord. For over en måned siden så mistet vi vår lille. Skulle vært i uke 13+, men så var det dødt. Jeg merket ingenting på forhånd. Magen vokste, puppene vokste. Jeg var rett og slett verdens lykkeligste jente. Men så plutselig så braste det. Jeg gråt på ultralyden, jeg gråt når jeg kom hjem og noen uker etterpå. Men så kom det en liten pause og jeg så fremover. Jeg ser fortsatt fremover, men jeg klarer virkelig ikke å styre følelsene mine. Men nå er det helt kaos igjen. Har hylgrini hver eneste kveld i en uke nå. Jeg vil åpenbart kun ha sex for og ha gravid.Jeg og samboer prøver å bli gravide igjen. Jeg har tester meg for eggløsning siden 8 dager etter aborten, nå er jeg i syklus dag 40, men hadde eggløsning i helgen. Endelig! Hadde samleie begge dagene med positiv eggløsningstest og i dag var den negativ. Men så leste jeg på nettet at man burde ha samleie første dagen med negativ test også etter eggløsningen. Ja, samboer var ikke i form og jeg ble så sinna for at han ikke orket. Jeg begynner å grine og bable om at «det er jo bare jeg som bryr meg» og alt blir svart. Eneste jeg tenker på og leser om i disse dager er «hvordan bli gravid fort». Jeg tenker ikke på noe annet, nåde den testen som viser negativ den 15 desember altså. Den kommer jeg i såfall til å slenge igjennom veggen og til Nord-Norge. Samboer sier at «men vi kan jo prøve neste måned også da»... «NEEEEEEEIIII! Det går ikke, jeg må bli gravid nå» mens jeg hulker og griner..

Hva skjer med meg? Hvorfor er jeg slik?

Anonymkode: 7d1b5...d43

Jeg har vært gjennom det selv når jeg skulle vært uke 14+.

Jeg vet hvordan du har det. Hvis det er noen trøst så venter jeg nå min tredje (født to)!  

Med det mener jeg at selv om det gikk så fryktelig galt nå så trenger det ikke å bety at det ikke går bedre neste gang!!  Likevel er det jo TØFT å gå gjennom! Ingen forstår det uten å ha vært der!

Jeg vet hvor horribelt vondt det er å miste i MA når man skulle egentlig være på den trygge siden.
Jeg trengte 1 1/2år for å behandle sorgen før vi ble prøvere igjen men jeg forstår godt behovet for å bli gravid NÅ for MA er noe av det værste altså.
Særlig når man er kommet til andre trimester!! 

Sender mye omsorg din vei!

Endret 3. desember 2018 av kvinne35+

[AnonymBruker]

Sikkert et dumt råd - men:

Kan det ha noe for seg at du og kjæresten tar 1 måned prøvefri? At du bestemmer deg for å ta vare på kroppen og deg selv - og gir deg tid til å komme gjennom dette uten press for å lykkes akkurat denne måneden?

Jeg har ikke vært i din situasjon, problemet mitt er at jeg ikke blir gravid og har prøvd i noen år. Og jeg vet noe om hva prestasjonsangst kan gjøre med et forhold og en selv - og jeg vet også at en måned fra eller til ikke påvirker noe negativt.

Engstelsen din vil jo ikke forsvinne bare du blir gravid igjen, så jeg vil tro at det kan være lurt å ta en liten pustepause. 

Jeg har vært gravid, og fikk flere blødninger i de ukene der - og det føltes jo helt forferdelig når man trodde det hadde gått galt. elv om mange tenker at det er tidlig og vanlig, så er jo tilknytningen rukket å etablere seg - og man har gledet seg masse.

SÅ jeg synes du skal gi deg selv lov til å være sint og lei deg over dette, men jeg synes ikke dere skal blande sexlivet og prøving for mye oppi den aller verste emosjonelle perioden. Av hensyn til dere begge to, og prøvingen fremover.

Lyspunktet her er at du har klart å bli gravid, sannsynligheten for at du blir det igjen er veldig stor - og så må en bare prøve å tenke som ofte er, at naturen sannsynligvis har ryddet opp. Og at sannsynligheten er stor for at du kan få flere friske barn

Men det er lov å være sint og trist, og jeg synes ikke du håndterer dette noe unormalt. Jeg ville vært helt knust selv. 

Anonymkode: 67fa0...ad4

[AnonymBruker]

Jeg er enig med AB over her, jeg: høres ut som om du trenger tid til å bearbeide sorgen etter aborten, og at det ellers går på både forholdet og psyken løs. Det er lov å være sint, det er lov å sørge og være lei seg, og alle hormonene som sitter i etterpå gjør ikke saken bedre. Men jeg tror det høres ut som det kan være sunt å roe ned litt nå, fokusere på noe annet, og forsøke og lande litt. Kanskje dere er gravide igjen allerede, kanskje går det noen måneder. Men dere har klart det før og sjansen er stor for at dere klarer det igjen og at det går bra neste gang. Tenk på hvilken omveltning det er for livet og forholdet både å bli gravid, og å bli foreldre. Det blir garantert vanskelige perioder i framtida også, så forsøk å finne en måte å komme dere igjennom det, sammen, og forhåpentligvis komme ut styrket på den andre siden.

Anonymkode: 69f95...ba9

[Macro]

Jeg har ingen erfaring med det du går igjennom. Det høres ut som du trenger å jobbe deg igjennom denne sorgen før du går videre så det ikke går ut over flere faktorer i livet.

 

Utrolig trist å høre hvor grusomt du har det❤❤

[prøverpåny]

Håper du har mange gode folk rundt deg som du kan snakke med, helt naturlig at det er en sorg som må bearbeides ❤️

[AnonymBruker]

Mange fine svar her. Det jeg vil legge til er at det ikke stemmer at en må ha samleie også etter negativ test. Sædcellene lever i flere dager og bare venter på at egget skal bli klart. Så du har fortsatt god sjanse på å bli gravid denne måneden. Ro helt ned i den grad du klarer det og ta vare på deg selv, gjør hyggelige ting og unn deg noe godt. Sorgprosessen kan ta tid, og du viser helt normale reaksjoner. Kanskje en god venninne kan være litt støtte hvis du kjennner for å betro deg til noen. 

Anonymkode: bd4f5...0fa

[AnonymBruker]

Opplevde selv MA i uke 12 i våres og kjenner følelsen av at jeg skulle bli gravid igjen NÅ!! For min del hjalp det å rett å slett prøve å fokusere på noe annet (selv om jeg vet det er supervanskelig) men jeg gjorde og planla ting som var hyggelig for meg alene og sammen med samboer. Gikk ut å spise nydelig (ikke gjennomstekt) biff, drakk rødvin, planla hyggelig hytteturer og diverse. Satte meg mål med treningen min osv. Men det fungerte for meg, men høres kanskje ut som du trenger å bearbeide sorgen din! Ta tiden til hjelp og kanskje snakke med noen andre enn samboer (som flere nevner). 

Samboer var like knust som meg når vi oppdaget aborten, men det er fortsatt vi kvinner som har gått å kjent det på kroppen i alle de ukene, føler hormonene og en kropp som har "lurt" deg til å tro at alt går bra, og i tillegg gå å blø lenge etterpå. Følte vel også at samboer kom "lettere" over tapet og ikke følte den store trangen til å MÅTTE blir gravid igjen like fort. Så for meg var det veldig hjelpsomt med en venninne som hadde vært igjennom det samme. 

 

Ønsker deg lykke til ❤️

Anonymkode: ea4dd...dcb

[Lykkeliten91]

Jeg føler så veldig med deg. Leit å høre hvordan du har det.  Som flere nevner her er det nok en sorgprosess du går gjennom, noe som er helt normalt. Og selv om kjennes ut som det ikke blir bedre, så blir det lettere etterhvert. La deg selv sørge, men ikke grav deg ned. 

Jeg hadde selv MA i uke 16+ i våres, som var noe av det jævligste (og vondeste) jeg har opplevd. Jeg var åpenbart veldig lei meg, men taklet det ved å jobbe mye, være sosial og få tankene på andre ting. Vi bestemte oss for å vente litt med å prøve igjen, hadde nå første PP i september, satt på 3.PP. Er nå gravid uke 4+6!

Jeg er selvfølgelig livredd for at det samme skal skje igjen, men prøver å leve normalt og ikke tenke særlig på det. Kommer ikke til å bruke masse penger og ressurser på TUL osv og bygge opp forventningene. Har heller ikke fortalt det til noen og føler meg allerede mer avslappet. 

En viktig ting å huske oppi det vonde er at nesten alle kvinner vil oppleve å miste i løpet av livet (viten eller ikke). Problemet er bare at man sjeldent hører om det og føler seg veldig alene. ❤️ lykke til!