Jeg vil skilles, men orker ikke tanken på å miste tid med barna

[AnonymBruker]

Hva gjør jeg? Jeg har tatt han i utroskap. Jeg greier ikke tilgi. Det er umulig. Men hvordan skal jeg greie å gå i fra han? Jeg fatter ikke hvordan jeg kan forlate mine egne barn og bare se de 50% av tiden. Ødelegge livene deres for en periode, på sikt vil de også få en stemor, nye søsken. Tanken på dette gjør at jeg blir. Men til hvilket liv? Jeg hater mannen og kommer aldri til å få til et samliv med han. Jeg trenger råd. 

Anonymkode: b0688...b59

[AnonymBruker]

Hvis å bli er et alternativ, må du slutte å fortelle deg selv at du aldri kan tilgi, at du aldri kan få til å reparere forholdet. Da må du jobbe for å bearbeide egne følelser og bygge opp nytt grunnlag for forholdet sammen.

Det store spørsmålet er vel om han er en bra person som har begått feil, kanskje i et forhold som ikke har fungert så godt over tid, eller om han er en dårlig person som vil ha i pose og sekk, ikke bryr seg om dine følelser og barnas liv, og gjerne trakker villig på deg for å maksimere eget utbytte og vil fortsette utroskap hver gang han får sjansen.

Anonymkode: 9498d...cc5

[AnonymBruker]

Barn legger merke til mer enn vi kanskje tror, og de føler det fort hvis noe ikke stemmer med mamma og pappa. 

Min mamma var utro da jeg var liten og pappa valgte å bli hos henne fordi han ikke ville ødelegge familien. Jeg visste ikke noe om det da, men jeg merket likevel at foreldrene mine ikke var lykkelige lenger. De hadde en annerledes tone med hverandre, de ville plutselig ikke gjøre ting bare de to, jeg og broren min måtte være med på alt. Jeg følte hele tiden på meg at noe var galt. Stemningen hjemme var rett og slett ikke god. Det preget meg i stor grad. Da jeg ble tenåring valgte de å gå fra hverandre og det er det beste som har skjedd meg. 

Hvis du skal bli hos mannen din, så må det være fordi du ønsker å redde forholdet. Tilgivelse er viktig. Du må bli glad i han igjen. Hvis ikke ser jeg dessverre for meg en ulykkelig familie fremover. 

Skilsmisser er tunge for barn i begynnelsen, men barn er tilpasningsdyktige og vil etterhvert venne seg til den nye tilværelsen. Veldig mange barn har skilte foreldre og de trenger ikke slite av den grunn! Så lenge du og mannen din klarer å samarbeide og komme frem til en god løsning, så vil det gå helt fint. Barna vil bare at mamma og pappa skal ha det bra. 

Anonymkode: 3d7d8...210

[AnonymBruker]

Hvor sunt tror du det er for barna å leve i et hjem hvor du hater faren deres ? Her må du sette barna først, og ikke kun være egoistisk på egne vegne. 

Anonymkode: 2693b...a99

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn legger merke til mer enn vi kanskje tror, og de føler det fort hvis noe ikke stemmer med mamma og pappa. 

Min mamma var utro da jeg var liten og pappa valgte å bli hos henne fordi han ikke ville ødelegge familien. Jeg visste ikke noe om det da, men jeg merket likevel at foreldrene mine ikke var lykkelige lenger. De hadde en annerledes tone med hverandre, de ville plutselig ikke gjøre ting bare de to, jeg og broren min måtte være med på alt. Jeg følte hele tiden på meg at noe var galt. Stemningen hjemme var rett og slett ikke god. Det preget meg i stor grad. Da jeg ble tenåring valgte de å gå fra hverandre og det er det beste som har skjedd meg. 

Hvis du skal bli hos mannen din, så må det være fordi du ønsker å redde forholdet. Tilgivelse er viktig. Du må bli glad i han igjen. Hvis ikke ser jeg dessverre for meg en ulykkelig familie fremover. 

Skilsmisser er tunge for barn i begynnelsen, men barn er tilpasningsdyktige og vil etterhvert venne seg til den nye tilværelsen. Veldig mange barn har skilte foreldre og de trenger ikke slite av den grunn! Så lenge du og mannen din klarer å samarbeide og komme frem til en god løsning, så vil det gå helt fint. Barna vil bare at mamma og pappa skal ha det bra. 

Anonymkode: 3d7d8...210

Fy søren, så godt skrevet! 

Anonymkode: d91d2...194

[AnonymBruker]

Du venner deg til det etterhvert. Tro meg. 

Anonymkode: ed995...fb7

[AnonymBruker]

Hva med en sånn skilsmissebolig, der barna har rom i midten, og foreldrene en leilighet pp hver side? 

Krever nok at man greier å samarbeide da. 

Anonymkode: 3fe97...562

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med en sånn skilsmissebolig, der barna har rom i midten, og foreldrene en leilighet pp hver side? 

Krever nok at man greier å samarbeide da. 

Anonymkode: 3fe97...562

Hvor får man kjøpt disse boligene? Regner med man må kjøpe hver sin halvpart i tomannsbolig? Hvor stor sannsynlighet er det for at begge halvpartene er til salgs samtidig? Og så skal man bruke flere hundre tusen for å bygge om? 

Vi bor i tomannsbolig, og har brannmur mot naboen. Kan ikke sette opp en dør i den veggen.

Anonymkode: 428f4...7ff

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor får man kjøpt disse boligene? Regner med man må kjøpe hver sin halvpart i tomannsbolig? Hvor stor sannsynlighet er det for at begge halvpartene er til salgs samtidig? Og så skal man bruke flere hundre tusen for å bygge om? 

Vi bor i tomannsbolig, og har brannmur mot naboen. Kan ikke sette opp en dør i den veggen.

Anonymkode: 428f4...7ff

Tomannsbolig, enebolig som man bygger om til tomannsbolig, stor leilighet som man bygger om. Man slipper neppe unna ombygging, men det er mulig. 

Anonymkode: 3fe97...562

[AnonymBruker]

Er faktisk noen utbyggere som har prøvd seg på slike boliger også:

http://www.estatenyheter.no/2017/12/13/kommer-leiligheter-skilte-par/

Anonymkode: 3fe97...562

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tomannsbolig, enebolig som man bygger om til tomannsbolig, stor leilighet som man bygger om. Man slipper neppe unna ombygging, men det er mulig. 

Anonymkode: 3fe97...562

Funker vel bare til man møter ny partner. 

Ingen vil flytte inn i andres liv. 

Anonymkode: d9a35...358

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Funker vel bare til man møter ny partner. 

Ingen vil flytte inn i andres liv. 

Anonymkode: d9a35...358

Mulig, krever i alle fall en forståelsesfull person. 

Anonymkode: 3fe97...562

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn for å være med dem. Synes allerede jeg ser dem for lite pga jobb og reisevei. Det skal virkelig mye mer til enn at "vi har vokst fra hverandre i stresset" for at jeg skal ofre  bursdagsfeiringer, julefeiringer, ferier, og HVERDAGER sammen med dem. Hvis jeg skulle gått hjem fra jobb, og visst at "nå får jeg ikke være med barna mine før neste uke", "gpr heller ikke snakke med dem, for da blir nyedama sur", kjenner jeg at jeg dør innvendig. Mannen min har 2 fra før, og jeg ser han sliter med å være fra dem, selv om det er nesten 10 år siden de gikk fra hverandre. For meg er barna viktigst, og har ingen problemer med å holde sammen med mannen min, tross perioder  hvor forholdet har vært dødt pga hverdagsstress. Hadde det imidlertid vært snakk om mishandling etc, stiller ting seg annerledes. Ønsker ikke komme med noen pekefing, men kjenner så altfor mange som skilte seg pga de var vokst fra hverandre, eller hadde møtt en ny. Det blir for lettvindt! Man har tross alt valgt å få levende vesener som aldri har bedt om "fremogtilbake"-hjem, som aldri har bedt om å få savne mor eller far julaften, som har lyst å kose med mamma, men får beskjed om at det ikle er mamma sin uke nå, du må vente flere dager Jeg er selv skilsmissebarn, og sitter selv igjen med mange følelser der, selv om mine foreldre var venner. Jeg fikk barn for å være sammen med dem! 

Anonymkode: cbf8c...e6a

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk barn for å være med dem. Synes allerede jeg ser dem for lite pga jobb og reisevei. Det skal virkelig mye mer til enn at "vi har vokst fra hverandre i stresset" for at jeg skal ofre  bursdagsfeiringer, julefeiringer, ferier, og HVERDAGER sammen med dem. Hvis jeg skulle gått hjem fra jobb, og visst at "nå får jeg ikke være med barna mine før neste uke", "gpr heller ikke snakke med dem, for da blir nyedama sur", kjenner jeg at jeg dør innvendig. Mannen min har 2 fra før, og jeg ser han sliter med å være fra dem, selv om det er nesten 10 år siden de gikk fra hverandre. For meg er barna viktigst, og har ingen problemer med å holde sammen med mannen min, tross perioder  hvor forholdet har vært dødt pga hverdagsstress. Hadde det imidlertid vært snakk om mishandling etc, stiller ting seg annerledes. Ønsker ikke komme med noen pekefing, men kjenner så altfor mange som skilte seg pga de var vokst fra hverandre, eller hadde møtt en ny. Det blir for lettvindt! Man har tross alt valgt å få levende vesener som aldri har bedt om "fremogtilbake"-hjem, som aldri har bedt om å få savne mor eller far julaften, som har lyst å kose med mamma, men får beskjed om at det ikle er mamma sin uke nå, du må vente flere dager Jeg er selv skilsmissebarn, og sitter selv igjen med mange følelser der, selv om mine foreldre var venner. Jeg fikk barn for å være sammen med dem! 

Anonymkode: cbf8c...e6a

Ts fikk nok også barn for å være sammen med dem.. For et unødvendig innlegg. Har partner vært utro er det ikke lett å skulle fortsette parforholdet, det kan nok i mange tilfeller være uutholdelig. Og som nevnt over vil barna merke om foreldrene er ulykkelige. Jeg er forøvrig også skilsmissebarn, hvor skilsmisse var det riktige for å ha en trygg og god stemning hjemme. 

Anonymkode: 90d75...7f8

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts fikk nok også barn for å være sammen med dem.. For et unødvendig innlegg. Har partner vært utro er det ikke lett å skulle fortsette parforholdet, det kan nok i mange tilfeller være uutholdelig. Og som nevnt over vil barna merke om foreldrene er ulykkelige. Jeg er forøvrig også skilsmissebarn, hvor skilsmisse var det riktige for å ha en trygg og god stemning hjemme. 

Anonymkode: 90d75...7f8

Barna merker ikke alltid at foreldre er ulykkelige. Det er et utsagn/UNNSKYLDNING som blir brukt altfor ofte! Det er alt hva foreldre gjør ting til! Og jo - mange skiller seg for lett i dag. Det er nærmest slik at når man kommer opp i 30-årene skal man skille seg. Neste pulje er begynnelsen av 40-årene. Ser det nå gang på gang her i bygda/nærområdet jeg bor. Man skal leve livet, venninner skiller seg, så da følger det på! Jeg er direkte, for dette ser jeg hver dag, i jobben min og ellers i det gjennomsiktige miljøet hvor jeg bor. Og igjen - jeg snakker ikke om de som virkelig har grunn for å skille seg, men de som gjør det så altfor lett i dag, fordi de har "vokst fra hverandre" osv.  Som sagt, det skulle MYE til at jeg hadde ofret å være borte fra mine barn. En ny flørt, eller frihet osv, hadde jeg aldri ofret mine barn for. 

Anonymkode: cbf8c...e6a

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna merker ikke alltid at foreldre er ulykkelige. Det er et utsagn/UNNSKYLDNING som blir brukt altfor ofte! Det er alt hva foreldre gjør ting til! Og jo - mange skiller seg for lett i dag. 

Anonymkode: cbf8c...e6a

Er enig i at mange gir opp for lett. Har selv vært gjennom noe av det samme med min mann, vi kom oss gjennom det, og har det veldig bra nå. Men det var helt j..... Når det sto på! 

Men å si at barn ofte ikke merker er ikke riktig.... i min barndom ønsket jeg at foreldrene mine skulle gå hver til sitt, husker den ekle følelsen i magen fra jeg var ca 5 år, de trodde vi ikke hørte kranglingen etter vi hadde lagt oss, blikkene, småstikkene.....

Og mine har nok også merket noe, men er glad vi kom oss gjennom det! 

Anonymkode: 7c7f2...459

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna merker ikke alltid at foreldre er ulykkelige. Det er et utsagn/UNNSKYLDNING som blir brukt altfor ofte! Det er alt hva foreldre gjør ting til! Og jo - mange skiller seg for lett i dag. Det er nærmest slik at når man kommer opp i 30-årene skal man skille seg. Neste pulje er begynnelsen av 40-årene. Ser det nå gang på gang her i bygda/nærområdet jeg bor. Man skal leve livet, venninner skiller seg, så da følger det på! Jeg er direkte, for dette ser jeg hver dag, i jobben min og ellers i det gjennomsiktige miljøet hvor jeg bor. Og igjen - jeg snakker ikke om de som virkelig har grunn for å skille seg, men de som gjør det så altfor lett i dag, fordi de har "vokst fra hverandre" osv.  Som sagt, det skulle MYE til at jeg hadde ofret å være borte fra mine barn. En ny flørt, eller frihet osv, hadde jeg aldri ofret mine barn for. 

Anonymkode: cbf8c...e6a

Men her er det altså snakk om utroskap og en kvinne som har vanskelig for å fortsette samlivet pga dette, skjønner ikke hva du trekker inn alle dine bekjentskaper for. Å skulle late som ingenting er ikke nødvendigvis så lett når livet faller i grus, og barn plukker opp mer enn man tror. 

Anonymkode: 90d75...7f8

[Millimani]

On ‎12‎/‎3‎/‎2018 at 12:23 AM, AnonymBruker said:

Hva gjør jeg? Jeg har tatt han i utroskap. Jeg greier ikke tilgi. Det er umulig. Men hvordan skal jeg greie å gå i fra han? Jeg fatter ikke hvordan jeg kan forlate mine egne barn og bare se de 50% av tiden. Ødelegge livene deres for en periode, på sikt vil de også få en stemor, nye søsken. Tanken på dette gjør at jeg blir. Men til hvilket liv? Jeg hater mannen og kommer aldri til å få til et samliv med han. Jeg trenger råd. 

Anonymkode: b0688...b59

Skill deg eller tilgi. Eller begge deler. Ikke gi opp for fort.

Det er ikke uvanlig å slite i forhold, - utroskap eller ei, og noen kan slite flere år. Ender det med skilsmisse så er det å se barna bare 50% noe du gradvis venner deg til, akkurat som barnas pappa og barna selv. Det er noe dere må gjennom. Det er ingen garanti for at barna får stemor, nye søsken eller stefar heller. Dette selv om du har tatt din mann i utroskap.

Det er bare du som kan finne de beste svarene.

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk barn for å være med dem. Synes allerede jeg ser dem for lite pga jobb og reisevei. Det skal virkelig mye mer til enn at "vi har vokst fra hverandre i stresset" for at jeg skal ofre  bursdagsfeiringer, julefeiringer, ferier, og HVERDAGER sammen med dem. Hvis jeg skulle gått hjem fra jobb, og visst at "nå får jeg ikke være med barna mine før neste uke", "gpr heller ikke snakke med dem, for da blir nyedama sur", kjenner jeg at jeg dør innvendig. Mannen min har 2 fra før, og jeg ser han sliter med å være fra dem, selv om det er nesten 10 år siden de gikk fra hverandre. For meg er barna viktigst, og har ingen problemer med å holde sammen med mannen min, tross perioder  hvor forholdet har vært dødt pga hverdagsstress. Hadde det imidlertid vært snakk om mishandling etc, stiller ting seg annerledes. Ønsker ikke komme med noen pekefing, men kjenner så altfor mange som skilte seg pga de var vokst fra hverandre, eller hadde møtt en ny. Det blir for lettvindt! Man har tross alt valgt å få levende vesener som aldri har bedt om "fremogtilbake"-hjem, som aldri har bedt om å få savne mor eller far julaften, som har lyst å kose med mamma, men får beskjed om at det ikle er mamma sin uke nå, du må vente flere dager Jeg er selv skilsmissebarn, og sitter selv igjen med mange følelser der, selv om mine foreldre var venner. Jeg fikk barn for å være sammen med dem! 

Anonymkode: cbf8c...e6a

Er faktisk mannen din som har ødelagt familien, ikke du hvis du velger å gå. Barna har der bedre med skilte lykkelige foreldre enn foreldre som holder sammen kun for dem. De kommer til å merke hatet. Selvfølgelig er det tøft i starten, men det blir bedre på sikt. Tro meg, jeg har vært der. Men du/vi fortjener også å være lykkelige og i ett forhold der blir elsket og respektert. Lykke til😀

Anonymkode: 0db5a...9dd

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt! Min mann har gått fra meg, og det å ikke få ta del i alle hverdagene til barna, spiser meg opp innvendig. Jeg har styrt familien i alle år, og barna er heldigvis ikke så små lengre, men det er vannvittig tungt å føle seg delvis umyndiggjort som forelder. For det er sånn jeg føler det. Nå er jo din situasjon annerledes, du har jo i grunnen ikke så mye valg annet enn å gå vidre, du kan jo ikke leve sånn heller. Men jeg skjønner tankene dine, og har forsåvidt ikke så mange trøstende ord akkurat nå. Men, du - og vi, er ikke alene da.. 

Anonymkode: 9ec2b...90e