Mareritt har hatt over mitt barns hverdag.

[AnonymBruker]

Min datter (9 snart 10 år) sliter med. mareritt. Hun drømmer om krig og at fly kommer inn mot byen og bomber den. Nå har det gått så langt at hun blir redd av lyden av fly og begynner gråte ute om hun hører lyd eller ser et fly. Og vi bor i nærheten av flyplassen! Hun sover nå på mitt rom, tør ikke sove alene mere. Hun sa idag at hun hadde Googlet hvilke land som var tryggest ved krig. Hun er redd det blir krig her.

Jeg har sagt at hun må avlede seg selv, og tenke på at Norge er et trygt land. Ellers kan jo dette ende med at hun ikke tør gå alene til skolen blant annet.. Hun gråter ofte og er som sagt redd. Bør jeg søke hjelp, og hvor begynner jeg isåfall? Helsestasjon? 

Anonymkode: 9a9de...1d5

[Gjest studentmammaen]

Ja jeg tenker helsesøster på skolen kan ha kunnskap og evt. fastlege kan henvise til psykolog? 

[Gjest Mass]

Men hvordan startet dette? Har hun fått noe med seg i media som har trigget frykten hos henne? For det er jo mest sannsynlig det dette er. En frykt som har satt seg fast.

Ja, du kan henvende deg til fastlegen. 

[SoWhat?]

Stakkars. Ja,søk hjelp som brukeren over skriver. Sier hun noe om hvorfor hun er blitt så redd for krig da? Fikk vondt av henne. 

[AnonymBruker]

Noen er mere engstelig en andre. Ville startet med helsesøster på skolen. Vi fikk veldig god hjelp når barnet var på den alderen. Av helsesøster. (De har også team de kan diskutere med om det er behov for mere hjelp)

viktig å ikke snakke om det når hun skal legge seg, men si at mamma er her å passer på.

 

Anonymkode: 456ce...4df

[magikeren]

Dette er noe som har begynte de siste månedene? 

Mareritt er som regel resultat av stress og frykt i hverdagen. Det kan være at hun ha sett nyheter eller hørt historier som har gitt disse marerittene, men jeg tenker hun sannsynligvis føler på stress, bekymringer eller angst i hverdagen som kanskje ikke handler om krig i det hele tatt. Man kan for eks være mye redd på skolen, ha mild sosial angst, være redd for at andre ikke skal like en, være redd for å dumme seg ut eller gjøre det dårlig på skolen osv. Denne typer tanker og stress kan gi mareritt om natten om det blir dominerende nok

Frykt kan være en ekkel følelse, men det er også en følelse som kan hjelpe oss. Den gjør oss mer våkne og bevisste på hva som skjer rundt oss, den gjør oss ofte bedre i stand til å reagere hurtig når vi er i fare. Men noen ganger kan frykten vår være litt overivrig å fortelle oss at vi er i fare når vi ikke er det. 

Jeg tenker at du kan fortelle datteren din noe sånt: Det kan være ekkelt å være redd, men det er ikke farlig å være redd. Når vi er redde er det kroppen vår som prøver å fortelle oss at det er noe som vi syntes er skummelt og den vil hjelpe oss finne ut hva som er galt. Men noen ganger kan redselen bli litt overivrig å fortelle deg at noe er galt når alt er trygt. Da kan du forsøke fortelle frykten din at det er fint at den passer på deg og vil du skal ha det bra, men at du ikke trenger hjelpen dens akkurat nå for du har det trygt og godt. 

Cluet med ubehagelige og ekle følelser er ikke å bekjempe eller avlede, men lære hvordan man kan stå i dem og tåle dem, samt få dem til å bli til noe mer konstruktivt der de hjelper deg. Det er også viktig å lære at følelser ikke er fiender, men hjelpere som forsøker gjøre deg oppmerksom på at noe må fikses eller tas tak i. 

Du kan også be henne forsøke skrive drømmedagbok. Noen får et annet forhold til egne drømmer når de forsøker huske og skrive ned alt de drømmer hver morgen. Noen slutter ha veldig skumle mareritt fordi de får et annet forhold til drømmer/ mareritt og hva de betyr. Man kan fortsatt ha stressende drømmer, men den verste marerittfølelsen forsvinner. 

Men det er mulig at dette er et dypere problem som må tas tak i med helsesøster e.l. Om det har dannet seg et mønster av frykt og angst (verste tilfelle/ scenario), så må det gjerne mer arbeid til for å endre det mønsteret

 

Endret 3. desember 2018 av magikeren

[AnonymBruker]

12 timer siden, Mass skrev:

Men hvordan startet dette? Har hun fått noe med seg i media som har trigget frykten hos henne? For det er jo mest sannsynlig det dette er. En frykt som har satt seg fast.

Ja, du kan henvende deg til fastlegen. 

Ja, hun leser på Internett. Hun har lest hvilken plass Norge er på i verden mtp trygghet under krig. Hun er redd for Russland, og at de skal bombe oss. Hun har hatt mye vondt i magen i høst men først nå har hun turt å si hvorfor. Dette er en jente som er flink på skolen, er veldig selvstendig og som har mange venner på skolen og fritiden. Jeg og far har 50/50 og hun har uttalt at det er mye styr å flytte. Jeg har spurt om hun vil bo mest hos en av oss, fordi jeg vil hun skal bli hørt. Men det vil hun ikke, hun vil bo annenhver uke har hun sagt. 

Anonymkode: 9a9de...1d5

[AnonymBruker]

Slutt å la henne ha tilgang til internet. 

Anonymkode: 3af95...cd9

[Gjest Jegskulleønskeat]

15 timer siden, magikeren skrev:

Dette er noe som har begynte de siste månedene? 

Mareritt er som regel resultat av stress og frykt i hverdagen. Det kan være at hun ha sett nyheter eller hørt historier som har gitt disse marerittene, men jeg tenker hun sannsynligvis føler på stress, bekymringer eller angst i hverdagen som kanskje ikke handler om krig i det hele tatt. Man kan for eks være mye redd på skolen, ha mild sosial angst, være redd for at andre ikke skal like en, være redd for å dumme seg ut eller gjøre det dårlig på skolen osv. Denne typer tanker og stress kan gi mareritt om natten om det blir dominerende nok

Frykt kan være en ekkel følelse, men det er også en følelse som kan hjelpe oss. Den gjør oss mer våkne og bevisste på hva som skjer rundt oss, den gjør oss ofte bedre i stand til å reagere hurtig når vi er i fare. Men noen ganger kan frykten vår være litt overivrig å fortelle oss at vi er i fare når vi ikke er det. 

Jeg tenker at du kan fortelle datteren din noe sånt: Det kan være ekkelt å være redd, men det er ikke farlig å være redd. Når vi er redde er det kroppen vår som prøver å fortelle oss at det er noe som vi syntes er skummelt og den vil hjelpe oss finne ut hva som er galt. Men noen ganger kan redselen bli litt overivrig å fortelle deg at noe er galt når alt er trygt. Da kan du forsøke fortelle frykten din at det er fint at den passer på deg og vil du skal ha det bra, men at du ikke trenger hjelpen dens akkurat nå for du har det trygt og godt. 

Cluet med ubehagelige og ekle følelser er ikke å bekjempe eller avlede, men lære hvordan man kan stå i dem og tåle dem, samt få dem til å bli til noe mer konstruktivt der de hjelper deg. Det er også viktig å lære at følelser ikke er fiender, men hjelpere som forsøker gjøre deg oppmerksom på at noe må fikses eller tas tak i. 

Du kan også be henne forsøke skrive drømmedagbok. Noen får et annet forhold til egne drømmer når de forsøker huske og skrive ned alt de drømmer hver morgen. Noen slutter ha veldig skumle mareritt fordi de får et annet forhold til drømmer/ mareritt og hva de betyr. Man kan fortsatt ha stressende drømmer, men den verste marerittfølelsen forsvinner. 

Men det er mulig at dette er et dypere problem som må tas tak i med helsesøster e.l. Om det har dannet seg et mønster av frykt og angst (verste tilfelle/ scenario), så må det gjerne mer arbeid til for å endre det mønsteret

 

Enig i dette! Veldig godt og utfyllende svar. 

Jeg ville også kontaktet helsesøster. Viktig å ta følelsene hennes på alvor og ikke avfeie dem.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å la henne ha tilgang til internet. 

Anonymkode: 3af95...cd9

Hun har spille tid på tlf og da tilgang på Internett. Hun har også sett på nyheter når hun var alene. Så skal jeg da nekte henne tlf og tv? Dette har ikke vært et problem før. 

Anonymkode: 9a9de...1d5

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor vidt dette er gjeldene for din datter, men slenger med min egen erfaring.

Som liten var jeg veldig engstelig spesielt for brann, men også at soldater skulle komme inn i huset (type tyskere i 2.verdenskrig). For meg var det ikke beroligene å høre at «det går gelt fint, alt er trygt» fordi jeg visste selv at det var en viss mulighet, og da løp fantasien løpsk. Det som trygget meg mest var når mine foreldre etterhvert satt seg ned med meg, og lagde en detaljert plan for hva vi skulle gjøre hvis tilfelle skjedde. I en periode fikk jeg lov til å ha en ferdigpakket sekk ved døren, med ting jeg ville ha med meg ut om huset brant eller vi måtte rømme. Vi planla hvem som skulle redde hvem hvem som var ansvarlig for hva, og hvor vi skulle møtes eller gjemme oss. Vi fant ut av nærmeste bomberom, og hadde et bittelite lager med hermetikk. Dette gjorde skrekken mye mer håndterbar for meg, når jeg visste akkurat hva vi skulle gjøre og at vi var godt forbredt (selv om jeg fortsatt som voksen til tider kan skremme meg selv med levende fantasier om disse senarioene)

Men er jo mye mulig dette også kan trigge opp skrekken andre veien, så sikkert lurt å ta en prat med en profesjonell først...

Anonymkode: 19947...5d8

[pessimistisk]

Jeg var også veldig redd for krig som barn. Lå og tenkte på hvor jeg skulle gjemme meg, om pappa ville overleve(han var i militæret) osv. Jeg kan ikke huske om jeg fortalte det så detaljert som din datter, men foreldrene mine visste iallfall at dette var noe jeg var redd for. For min del vokste jeg det litt av meg, men jeg kan fortsatt grue meg til de skal teste flyalarmen, rett og slett for frykten sitter litt i meg enda. Jeg har ikke noen spesifikke råd for deg, men jeg tror det kan være lurt å søke hjelp hos en profesjonell. Det er jo positivt at hun har åpnet seg for deg, og jeg tror du gjør det godt i å være så støttende som det virker som du er  Ønsker dere masse lykke til iallfall, uansett hvordan dere løser det!

[AnonymBruker]

Her er min erfaring:

Jeg fikk også mange tanker om krig etc i barndommen. Husker jeg tenkte mye på hvor vi skulle gjøre av oss hvis det ble krig. Hsuker jeg tenkte på at oppe i trærne der kunne soldatene ikke finne oss, og jeg tittet etter gode trær i nærheten. Og når vi kjørte bil så tittet jeg etter bortgjemte hytter/hus og tenkte at her kan vi kanskje være trygge. Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var, men jeg kan huske at slike tanker kom mye når vi lærte om krig og da 2.verdenskrig på skolen og ved å se og høre nyheter. 

Jeg husker jeg kunne være livredd hjemme for tenk om vi ikke fikk med oss at det var begynt en krig, at vi da ikke hadde rukket å klatre opp i ett tre, at det kom soldater som bare knuste vinduene våres og skøyt oss rett ned. På ungdomskolen husker jeg vi lærte om jødeutryddelsen, jeg hadde mange vanskelig tanker, husker jeg tenkte at vi måtte inn i gasskammere, og jeg fantaserte at det fantes to dører, en var ut i frihet, en var bare enda mere gass, vi måtte velge en dør uten å vite hvilken dør som førte til hva. Vi måtte i timen på skolen se en video fra den tiden og tårene mine trillet i klasserommet.

Jeg kan ramse opp en masse mer jeg tenkte. Jeg kan ikke huske jeg delte tankene mine med noen. Det hadde nok vært lurt. Er nok mange barn som har vansklige tanker med slike temaer. Når jeg vokste opp var nyheter på tv det viktigste som skjedde i løpet at dagen for min far (føltes sånn for meg som barn hvertfall) og der kom det også om mye elendighet i verden som krig etc. Idag har jeg selv barn, hun er 7 år, hun får ikke se nyheter, vil ikke hun skal se og høre sånt før hun er moden nok til å håndtere og kunne snakke om sånt innhold.

Anonymkode: ec693...c40

[magikeren]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Her er min erfaring:

Jeg fikk også mange tanker om krig etc i barndommen. Husker jeg tenkte mye på hvor vi skulle gjøre av oss hvis det ble krig. Hsuker jeg tenkte på at oppe i trærne der kunne soldatene ikke finne oss, og jeg tittet etter gode trær i nærheten. Og når vi kjørte bil så tittet jeg etter bortgjemte hytter/hus og tenkte at her kan vi kanskje være trygge. Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var, men jeg kan huske at slike tanker kom mye når vi lærte om krig og da 2.verdenskrig på skolen og ved å se og høre nyheter. 

Jeg husker jeg kunne være livredd hjemme for tenk om vi ikke fikk med oss at det var begynt en krig, at vi da ikke hadde rukket å klatre opp i ett tre, at det kom soldater som bare knuste vinduene våres og skøyt oss rett ned. På ungdomskolen husker jeg vi lærte om jødeutryddelsen, jeg hadde mange vanskelig tanker, husker jeg tenkte at vi måtte inn i gasskammere, og jeg fantaserte at det fantes to dører, en var ut i frihet, en var bare enda mere gass, vi måtte velge en dør uten å vite hvilken dør som førte til hva. Vi måtte i timen på skolen se en video fra den tiden og tårene mine trillet i klasserommet.

Anonymkode: ec693...c40

Men hvordan vokste du ut av det? Hva endret seg?

Endret 4. desember 2018 av magikeren