AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #1 Skrevet 2. desember 2018 Jeg er så fortvilt nå... Har lenge hatt store utfordringer med barna våre... eller. Rettelse. Jeg har store utfordringer med MINE følelser rundt barna. Det er jeg som er problemet, ikke ungene... det hele begynte med en lang fødselsdepresjon men har gått mer over i en slags angstsituasjon relatert til samhandling med ungene... jeg er glad i de og vil de alt godt her i verden, men jeg sliter voldsomt med mine egne følelser... har en mann som er fantastisk og følger de opp på alle måter og jeg prøver også men syns det er vanskelig... jeg kan ende opp med å gå opp på rommet å låse døren fordi jeg må ha ro og fordi jeg da sliter med å holde tårene tilbake og pusten normal... jeg klarer ikke være med ungene i bursdager eller være med de uten at mannen min er med... da får jeg fullstendig panikk og ender opp med å bli sint fordi jeg i utgangspunktet blir redd mine egne følelser og skuffet over meg selv. Jeg har aldri sagt eller gjort noe galt til ungene og forteller de hver dag hvor mye de betyr for meg. Likevel sliter jeg voldsomt med å være med de og ønsker mye pass de i helger og ferier så jeg kan få ro og faktisk puste.. Jeg ønsker å være en bedre versjon av meg selv enn det jeg er nå og har fått time til psykolog på DPS... Utfordringen min må er følgende: dersom jeg legger frem siruasjonen slik jeg har beskrevet den over her, vil da barnevernet bli kontaktet? Hilsen fortvilet og misslykket mor Anonymkode: e4fcb...58f
Frostrose Skrevet 2. desember 2018 #2 Skrevet 2. desember 2018 Så lenge barna er godt ivaretatt, er det ingen grunn for å kontakte BV. Du gjør det rette ved å oppsøke hjelp. Det kan bare telle positivt. 6
AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #3 Skrevet 2. desember 2018 14 minutter siden, Frostrose skrev: Så lenge barna er godt ivaretatt, er det ingen grunn for å kontakte BV. Du gjør det rette ved å oppsøke hjelp. Det kan bare telle positivt. Håper det.... er så redd det skal settes i gang vannvittig mye rundt dette med barnevern og alt. Jeg har ingenting mot barnevernet men føler ikke det er behov for at de skal inn i bildet... jobber du i barnevernet? Anonymkode: e4fcb...58f 1
AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #5 Skrevet 2. desember 2018 Du har en mann som tar seg godt av barna dine. Du sørger for barnepass i ferier o.l. av mennesker som er gode for barna dine, for at du skal ha overskudd til dem når de ikke blir passet av andre. Du sliter med følelsene dine rundt barna dine og har utfordringer med å forholde deg til dem i blant. Men du oppsøker profesjonell hjelp for å forsøke å løse dette. Dette er per i dag ingen barnevernsak. Og selv om jeg har undersøkt noen underlige bekymringer i min tid, så kan jeg ikke skjønne at et menneske på DPS kunne finne på å sende melding til oss for det. Du tar jo grep helt selv. Anonymkode: 298c4...b62 7
Frostrose Skrevet 2. desember 2018 #6 Skrevet 2. desember 2018 9 minutter siden, AnonymBruker skrev: Håper det.... er så redd det skal settes i gang vannvittig mye rundt dette med barnevern og alt. Jeg har ingenting mot barnevernet men føler ikke det er behov for at de skal inn i bildet... jobber du i barnevernet? Anonymkode: e4fcb...58f Nei, men jeg har litt kontakt med dem via jobben min. Barnevernet er der først og fremst for å støtte og hjelpe familier. 3
AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #7 Skrevet 2. desember 2018 Nei, her vil ikke barnevernet bli kontaktet. Du oppsøker hjelp, barna lider ikke og de har en trygg omsorgssituasjon. Dersom de mot formodning skulle bli kontaktet pga. prosedyre hos DPS eller liknende (noe jeg altså ikke ser for meg), vil ikke barnevernet være en trussel. De vil "i verste fall" besøke dere eller ha et møte, men de kommer ikke til å sette inn tiltak. Ingenting å være redd for. Lykke til! Anonymkode: 72c1d...4ae 3
AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #8 Skrevet 2. desember 2018 34 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg er så fortvilt nå... Har lenge hatt store utfordringer med barna våre... eller. Rettelse. Jeg har store utfordringer med MINE følelser rundt barna. Det er jeg som er problemet, ikke ungene... det hele begynte med en lang fødselsdepresjon men har gått mer over i en slags angstsituasjon relatert til samhandling med ungene... jeg er glad i de og vil de alt godt her i verden, men jeg sliter voldsomt med mine egne følelser... har en mann som er fantastisk og følger de opp på alle måter og jeg prøver også men syns det er vanskelig... jeg kan ende opp med å gå opp på rommet å låse døren fordi jeg må ha ro og fordi jeg da sliter med å holde tårene tilbake og pusten normal... jeg klarer ikke være med ungene i bursdager eller være med de uten at mannen min er med... da får jeg fullstendig panikk og ender opp med å bli sint fordi jeg i utgangspunktet blir redd mine egne følelser og skuffet over meg selv. Jeg har aldri sagt eller gjort noe galt til ungene og forteller de hver dag hvor mye de betyr for meg. Likevel sliter jeg voldsomt med å være med de og ønsker mye pass de i helger og ferier så jeg kan få ro og faktisk puste.. Jeg ønsker å være en bedre versjon av meg selv enn det jeg er nå og har fått time til psykolog på DPS... Utfordringen min må er følgende: dersom jeg legger frem siruasjonen slik jeg har beskrevet den over her, vil da barnevernet bli kontaktet? Hilsen fortvilet og misslykket mor Anonymkode: e4fcb...58f Vil ikke tro det nei. Når sønnen min var baby så sa jeg ifra til både helsestasjon og fastlege at jeg var så sliten at jeg vurderte seriøst å gi han fra meg,å at jeg fikk angst av å være alene med han. Ingen sendte bekymringsmelding av den grunn.Helsestasjonen ville følge meg tettere opp,å fastlegen henviste meg til psykolog. Anonymkode: 34bc3...a8e
AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #9 Skrevet 2. desember 2018 Har du noen gang fått hjelp for fødselsdepresjonen din? Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver. Jeg klarer å ha ungene alene nå. Men da eldstemann var liten, så fikk jeg helt panikk hver gang jeg måtte være alene med han. Jeg skjønte ikke da at jeg hadde fødselsdepresjon, men jeg ba til slutt om hjelp, for jeg var så fortvila over det hele. Fikk en god behandler, jobbet meg gjennom det, og nå går det så det suser. Det er så viktig å få hjelp når man sliter med tanker og følelser sånn. Jeg har aldri fått bv "på nakken" av den grunn. Det var som behandlere min så fint sa "Du viser jo modenhet og evnen til ansvar når du hele tida sørger for at far eller noen andre er der, og du ber om hjelp". Jeg hadde aldri tanker om at jeg ville skade ungen, men var så livredd for at noe skulle skje så han ble skadet uten at jeg mente det. Anonymkode: fee0a...df4
AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #10 Skrevet 2. desember 2018 Jeg går til psykolog for jeg har masse sinne inne i meg, som gikk utover både mann og barn. Ikke blitt meldt, så vil regne med det går greit. Anonymkode: cf86c...33d
AnonymBruker Skrevet 2. desember 2018 #11 Skrevet 2. desember 2018 Psykolog vil ikke kontakte BV på dette grunnlaget. En dommer vil heller ikke vedta f.eks å ta barna vekk fra deg på dette grunnlaget. Be om hjelp, og stol på psykologen og systemet Anonymkode: 24808...ad6
AnonymBruker Skrevet 3. desember 2018 #12 Skrevet 3. desember 2018 Har det slik selv, som om du beskrev min situasjon her. Jeg tør ikke søke hjelp pga barnevernet. Men jeg vet at jeg må. Men angsten min går også ut på at jeg er redd bv. Og dermed tør jeg ikke fortelle dette til noen. Redd for at lege vil misforstå. Eller at jeg kommer til å fortelle dette på en feil måte som blir oppfattet bekymringsfullt. Jeg har kun gått til en psykolog i hele mitt liv, hun stolte jeg på. Men nå er hun sluttet, så jeg må søke hjelp videre fordi hun klarte ikke å hjelpe meg likevel. Stoler ikke på fastleger. De er jo ikke psykologer. Så jeg er redd dem vil tro jeg har grunn til å være redd bv og melde meg pga nettopp det. Og det er noe jeg er sykt redd for. Fordi jeg er redd bv er slik som de er så flinke på å skrive om i media... Anonymkode: 97c1d...8b6
Gjest Jegskulleønskeat Skrevet 3. desember 2018 #13 Skrevet 3. desember 2018 Dette høres litt ut som tilknytningsvansker. Har du hatt dette som barn og ungdom til egne omsorgspersoner?
AnonymBruker Skrevet 3. desember 2018 #14 Skrevet 3. desember 2018 4 timer siden, Jegskulleønskeat skrev: Dette høres litt ut som tilknytningsvansker. Har du hatt dette som barn og ungdom til egne omsorgspersoner? når du sier det så har jeg antagelig det... Har hatt foreldre med store rusproblemer.... jeg levde med de til jeg var ganske stor før barnevernet grep inn og flyttet meg til en fosterfamilie. Desverre viste det seg og bli store utfordringer med alkohol og psykiske lidelser også der, noe som ikke ble snakket om og som jeg fikk forbud mot å nevne til barnevernet. Dermed bodde jeg med ustabile omsorgspersoner nok en gang, før jeg flyttet ut som 19 åring og brøt all kontakt med både fosterfamilie og biologiske foreldre. Jeg har faktisk ikke tenkt på at dette kan ligge til grunn for utfordringene jeg har med mine egne barn nå 😮 Anonymkode: e4fcb...58f
Gjest Jegskulleønskeat Skrevet 3. desember 2018 #15 Skrevet 3. desember 2018 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: når du sier det så har jeg antagelig det... Har hatt foreldre med store rusproblemer.... jeg levde med de til jeg var ganske stor før barnevernet grep inn og flyttet meg til en fosterfamilie. Desverre viste det seg og bli store utfordringer med alkohol og psykiske lidelser også der, noe som ikke ble snakket om og som jeg fikk forbud mot å nevne til barnevernet. Dermed bodde jeg med ustabile omsorgspersoner nok en gang, før jeg flyttet ut som 19 åring og brøt all kontakt med både fosterfamilie og biologiske foreldre. Jeg har faktisk ikke tenkt på at dette kan ligge til grunn for utfordringene jeg har med mine egne barn nå 😮 Anonymkode: e4fcb...58f Jeg tenker dette har en klar sammenheng. Du har nok tilknytningstraumer som gjør at kontakten med barna er vanskelig. Håper du kan få hjelp hos psykolog. Dette høres vondt og vanskelig ut😢❤️
AnonymBruker Skrevet 3. desember 2018 #16 Skrevet 3. desember 2018 På 2.12.2018 den 18.07, AnonymBruker skrev: Har du noen gang fått hjelp for fødselsdepresjonen din? Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver. Jeg klarer å ha ungene alene nå. Men da eldstemann var liten, så fikk jeg helt panikk hver gang jeg måtte være alene med han. Jeg skjønte ikke da at jeg hadde fødselsdepresjon, men jeg ba til slutt om hjelp, for jeg var så fortvila over det hele. Fikk en god behandler, jobbet meg gjennom det, og nå går det så det suser. Det er så viktig å få hjelp når man sliter med tanker og følelser sånn. Jeg har aldri fått bv "på nakken" av den grunn. Det var som behandlere min så fint sa "Du viser jo modenhet og evnen til ansvar når du hele tida sørger for at far eller noen andre er der, og du ber om hjelp". Jeg hadde aldri tanker om at jeg ville skade ungen, men var så livredd for at noe skulle skje så han ble skadet uten at jeg mente det. Anonymkode: fee0a...df4 Jeg har skammet meg voldsomt over fødselsdepresjonen... Jeg ble sykemeldt i min egen permisjon og mannen min var hjemme med oss i over ett halvt år før jeg mestret hverdagen alene med barnet vårt.... det var også da tett på barnehagestart og vi fikk mye hjelp fra andre rundt oss... Jeg feide bare problemene under teppet og lurte til og med psykologen jeg den gangen fikk time hos.... Noe jeg angrer veldig på nå.. Så på sett og vis har jeg egentlig aldri fått skikkelig hjelp med fødselsdepresjonen... Anonymkode: e4fcb...58f
AnonymBruker Skrevet 3. desember 2018 #17 Skrevet 3. desember 2018 Akkurat nå, Jegskulleønskeat skrev: Jeg tenker dette har en klar sammenheng. Du har nok tilknytningstraumer som gjør at kontakten med barna er vanskelig. Håper du kan få hjelp hos psykolog. Dette høres vondt og vanskelig ut😢❤️ takk for at du fikk meg til å reflektere litt og faktisk forstå at det muligens er dette som ligger til grunn... jeg sitter her med tårer i øynene... Håper bare ikke barna tar skade av mine problemer Gjør alt jeg kan for å være en "normal" mamma hver dag, og håper ikke de forstår hvor vanskelig jeg faktisk opplever det... Vil barnevernet komme inn i bildet dersom det er snakk om tilknyttingstraumer? Huff, det høres jo ut som jeg har panikk for BV... Det har jeg altså ikke. Jeg vet de er der for å hjelpe, jeg har ikke ett vondt ord å si om de... Jeg bare skammer meg sånn for hvordan jeg føler alt dette og vil ikke oppleve å bli observert av barnevernet på toppen av det hele. Anonymkode: e4fcb...58f 1
Gjest Jegskulleønskeat Skrevet 3. desember 2018 #18 Skrevet 3. desember 2018 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: takk for at du fikk meg til å reflektere litt og faktisk forstå at det muligens er dette som ligger til grunn... jeg sitter her med tårer i øynene... Håper bare ikke barna tar skade av mine problemer Gjør alt jeg kan for å være en "normal" mamma hver dag, og håper ikke de forstår hvor vanskelig jeg faktisk opplever det... Vil barnevernet komme inn i bildet dersom det er snakk om tilknyttingstraumer? Huff, det høres jo ut som jeg har panikk for BV... Det har jeg altså ikke. Jeg vet de er der for å hjelpe, jeg har ikke ett vondt ord å si om de... Jeg bare skammer meg sånn for hvordan jeg føler alt dette og vil ikke oppleve å bli observert av barnevernet på toppen av det hele. Anonymkode: e4fcb...58f Jeg tror du er en god mamma for barna dine❤️ Ikke tvil på deg selv. Barna elsker deg for akkurat den du er. Du er heldig som har de, og de er heldig som har deg. En god klem❤️ Håper du får hjelp til å sortere
AnonymBruker Skrevet 3. desember 2018 #19 Skrevet 3. desember 2018 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: takk for at du fikk meg til å reflektere litt og faktisk forstå at det muligens er dette som ligger til grunn... jeg sitter her med tårer i øynene... Håper bare ikke barna tar skade av mine problemer Gjør alt jeg kan for å være en "normal" mamma hver dag, og håper ikke de forstår hvor vanskelig jeg faktisk opplever det... Vil barnevernet komme inn i bildet dersom det er snakk om tilknyttingstraumer? Huff, det høres jo ut som jeg har panikk for BV... Det har jeg altså ikke. Jeg vet de er der for å hjelpe, jeg har ikke ett vondt ord å si om de... Jeg bare skammer meg sånn for hvordan jeg føler alt dette og vil ikke oppleve å bli observert av barnevernet på toppen av det hele. Anonymkode: e4fcb...58f Hei, det var jeg som svarte deg tidligere i tråden, som stever/strevde med sinne. Jeg har også to foreldre som er rusmisbrukere. Jeg er helt sikker på at det er noe i min barndom som jeg har fortrengt som gjør at jeg er som jeg er... Jeg er veldig glad barnet mitt har en stabil far og at jeg endelig fikk motet i meg for å fortelle legen min hvordan jeg har det. Ble henvist og fikk time hos dps kort tid etter, og går dit 1-2 ganger i uka. Jeg anbefaler deg virkelig å søke hjelp. Det at man viser nok selvinnsikt til å ta tak i et problem som går utover andre enn deg selv, viser at du setter dine barn først. Anonymkode: cf86c...33d
Tømmerhøgger'n Skrevet 3. desember 2018 #20 Skrevet 3. desember 2018 Det høres ut som du tar deg selv og dine følelser på alvor, at du vet hvor utfordringen ligger, og du ber om hjelp til å mestre det. DPS kan melde til barnevernet dersom de blir bekymret for barna dine, men basert på det du skriver her vil jeg anta at det ikke er noe å være bekymret over. Men vær ærlig på det - det var jeg da jeg ble behandlet for svangerskapsdepresjon. Si at du er redd for en bekymringsmelding. Det er bra å være ærlig, da hjelper hjelpa man mottar bedre. 🙂 Lykke til!! Jeg heier på deg 👏🏽👊🏽
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå