Jeg har en kronisk klager i nær familie

[AnonymBruker]

Og jeg tror jeg blir sprø snart. Det er så tungt når alt hele tiden bare er klaging. Det klages på absolutt alt og alle. Ingen er bra nok, ingen bryr seg, vedkommende er syk og har vondt hele tiden.

Hun har alltid vært ille til å klage. Og hver dag har det vært utrolig mye sykdomsprat og klaging på helse, men når hun var ynge så var det iallfall noe annet det gikk å snakke om også, men nå som hun har blitt gammel, er det kun sykdom og dårlig helse det snakkes om hele tiden.
Det er så tungt å være på besøk og lide seg gjennom stønning og sukking og verbal klaging hele tiden. Jeg føler meg tung som bly selv.

Hun ringer ofte og samtalen innledes uten unntak med. Nå er det ille nå, jeg har så vondt og er så syk. Du kan tro det er forferdelig, og så venter en halvtime av det samme. Jeg sliter med å holde meg og ikke bli irritert, det nytter jo ikke. Ja, jeg føler irritasjon og avmakt. Jeg føler jeg burde vært mer storsinnet og ikke følt det på den måten. Men det er vanskelig.

Det er ingen ting jeg kan gjøre med at hun har det sånn, jeg kan hjelpe henne med praktiske ting, men det er heller aldri bra nok. Nå er det hjemmehjelpstjenesten det klages på hele tiden i itillegg til sykdom da.

Flere og flere mennesker rundt henne har forsvunnet i årenes løp, nå er det nesten ingen igjen som besøker henne eller tar kontakt. Men hun forstår ikke at det er hun som er problemet.

Så koselig det hadde vært om vi kunne snakke om noe annet, istedet blir det bare pliktbesøk. 

Jeg prøvde å ringe henne for å gi henne en veldig god nyhet om et annet familiemedlem, Hun brukte ikke et minutt en gang til å glede seg over det, resten av samtalen var som før. Jeg ble lei meg, jeg vet ikke hvorfor jeg forventet noe annet enn det jeg fikk. 

 Jeg er så sliten av det. Hun er mye verre nå som hun har blitt gammel.

Hvordan er deres eldre? Blir eldre folk mer selvopptatt? Hva er dere andre sin erfaring?

Anonymkode: 33d77...57a

[Holille]

Skjønner godt at dette kan være innmari irriterende og slitsomt. Selvfølgelig skal folk få lov å klage på ting, men når det kun blir syting hele tiden, frister det ikke å dra på besøk. Slike besøk skal være hyggelig og kjekt, ikke en plikt som du skriver. Da blir det til slutt et stort ork, og besøkene blir færre.

Jeg vil nok tro at flesteparten av eldre blir mer selvopptatt, dette av flere grunner; mister andre eldre familiemedlemmer/venner, man blir oftere syk/får sykdommer, føler seg alene når familiemedlemmer stifter egen familie etc. 

Jeg mener beste løsning her må være å fortelle at hun må dempe klagegemyttet, fordi det skaper dårlig stemning når du er på besøk. Fortell også at andre har merket det, og at det er ganske trist for alle parter. Pakk det gjerne litt inn, men ikke altfor mye.

Det vil nok kanskje ikke bli tatt godt i mot i starten, for de aller fleste mennesker takler konstruktiv kritikk dårlig, samt at hun allerede er negativt innstilt. 

Spør gjerne hva hun trenger eller ønsker for å skape en bedre hverdag.

 

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg er helt enig i at det er viktig å si ifra. Det er vondt å høre det, men da har man sjanse til å ta tak. 

 

Jeg ville sagt ifra. Hos meg hjalp det veldig mye, jeg fikk sjansen til å gjøre noe med det og har gjort det. Hvis man ikke vet, så kan man ikke forandre seg.

Endret 4. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

10 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg er helt enig i at det er viktig å si ifra. Det er vondt å høre det, men da har man sjanse til å ta tak. 

Jeg har vært svært psykisk preget av traumer hele livet. Storesøster er helt frisk og har ikke samme utgangspunkt. (Jeg er fosterbarn). Og jeg snakket veldig mye om sykdom før, alt var negativt, jeg klagde over alt. Tilslutt sa hun noen som såret veldig, men som fikk meg til å virkelig tenke: «Jeg vil være søstera di, ikke psykologen din». Jeg forstod virkelig hvor lei hun var av å bare høre på alt som var vanskelig. Jeg ble selvsagt lei meg, for jeg ville aldri belaste henne på noe som helst vis. Men, jeg tok til meg ordene og gjorde noe med det. 

Den dag idag snakker jeg lite om sykdom med henne. Jeg tar det ikke opp med mindre hun spør om hvordan det går med behandlingen. Og jeg kommer selvsagt til å fortelle at jeg er innlagt på traumeavdelingen på Modum når jeg skal inn, men kommer ikke til å legge ut i det vide og det brede med mindre hun spør. Jeg lar henne styre hvor mye hun vil vite, spør hun så får hun et svar, spør hun ikke så snakker vi heller om hyggelige ting. Så skjer det at det renner over for meg og at jeg begynner å gråte, at jeg blir utrygg og ikke klarer å komme igang med å spise eller et eller annet; det kan skje når hun er tilstede og da tar vi det der og da. Forskjellen er at vi ikke trenger å snakke i timesvis om det etterpå om hun ikke vil. 

Jeg ville sagt ifra. Hos meg hjalp det veldig mye, jeg fikk sjansen til å gjøre noe med det og har gjort det. Hvis man ikke vet, så kan man ikke forandre seg.

Men merker man ikke selv at man snakker mye om seg selv, og at det går i negative ting eller er det en slags blind flekk?

Anonymkode: 32fe0...e58

[Gjest Jegskulleønskeat]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men merker man ikke selv at man snakker mye om seg selv, og at det går i negative ting eller er det en slags blind flekk?

Anonymkode: 32fe0...e58

Jeg tror det er en slags blind flekk. Glad jeg ble irettesatt 

[Ullvott]

Jeg tror det er sammensatt. Mange eldre er ensomme. De trenger å bli sett. De har litt for mye tid alene med tankene sine, og hvis selvmedlidenhet ligger for dem er det lett for at de spinner seg inn i slike tanker. På toppen av det hele har de kanskje ikke så mye annet å snakke om, hvis det ikke foregår noe særlig i livene deres. De har dessuten gjerne hatt mange år på å perfeksjonere kunsten å syte og klage.

Jeg tror ikke stemningen blir bedre av å konfrontere klage-mennesket direkte med det. Man får i alle fall ikke snudd dem på et øyeblikk, og resultatet kan like gjerne bli at personen havner i forsvarsposisjon. Tror man må være litt listig; få vedkommende til å innrømme at det er mange ting som slett ikke er så verst, skifte samtaleemne når sytingen setter igang osv.

Man skal selvsagt respektere at personen ikke har det godt, men da kan det av og til hjelpe å si noe slikt som at «Dette synes jeg du skal ta opp med legen din, for det er ingen andre som kan hjelpe deg.» Da har du anerkjent at vedkommende ikke har det bra, samtidig som vedkommende forstår at problemet må adresseres til andre enn deg. 

[AnonymBruker]

Ts her

Takk til dere som har svart meg. Det er en vanskelig situasjon som jeg prøver å jobbe meg igjennom. For instinktivt føler jeg for å beskytte meg mot all negativiteten og ikke ta det innover meg. Men det er ikke så lett. Jeg tror nok toget har gått for endring nå som hun har blitt gammel, så løsningen er å prøve å være overbærende.

Men jeg har måttet sette ned foten på visse fronter. Jeg orker ikke 5-10 telefoner hver dag med klaging. Ja så mye kunne det være. Som regel var det mellom 3-5 ganger hver bidige dag.
Jeg orker ikke alt hun forventer av meg da jeg selv er kronisk syk og ikke kan stille opp 24 timer i døgnet. 
Jeg har lært at når hun sier det haster ikke. Har jeg 3 dager på meg til å få ordnet det. 

Men jeg har aldri klart og klarer ikke å la vær å bli lei meg og såret når hun bruker passiv aggressiv mot meg og får meg til å føle at jeg ikke gjør nok for henne.  

Anonymkode: 33d77...57a

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Sånn har mamma vært så lenge jeg kan huske. Er jeg syk eller har vondt kan du banne på at hun også er syk eller har vondt, men selvfølgelig er det mye verre for henne. 

Har prøvd å si i fra på en pen måte, men hun blir bare sur og fortsetter som før.

Har ikke noe gode råd annet enn å lukke igjen ørene og jatte med 😜

Anonymkode: e9d38...c52