Så vannvittig lei av hele skiten....

[Letti]

Er gift, snart ti års bryllupsdag og jeg er bare så vannvittig lei av hele ekteskapet og gubben og absolutt alt....................

Har vært i en sånn down periode nå siden jul og jeg har virkelig prøvd og være positiv og snu alt det negative til positiv, men jeg er bare så lei.......

Hva gjør jeg for og snu det?

Vi har tre barn sammen og han har en sønn fra et tidligere forhold. For to år siden, så møtte jeg veggen. Og har vel egentlig aldri kommet meg igjen.

Overfor andre så er jeg "så lykkelig og alt er så bra", har jo ingenting og klage over.

Snill mann (altfor snill og klarer aldri si nei til andre, bare til gutta og meg, beklager gutter, pappa må på jobb), tre flotte barn (som mor har rundt seg bortimot hele døgnet, jeg må få meg en jobb),

stort flott hus (akkurat nå ønsker jeg meg en liten leilighet som er akkurat passe stor), to biler.

God økonomi, har flotte ferier hvert år( jeg vil egentlig bare være hjemme jeg, det er jo jeg som må pakke før vi drar og får "kjeft" fordi den rette shortsen ikke er med) og en mann som både stryker tøy og skifter bæsjebleier.

Men jeg er pokker så misfornøyd.........Nå burde jeg ha vært i seng, men jeg er helt pumpa.

Sur og lei, og skulle bare ønske at mannen min kom hjem og sa at han ville flytte.

Det er jo ikke det jeg vil innerst inne, og jeg er vanvittig glad i han. Men akkurat for tiden, kanskje mest glad i han som en venn og ikke som min mann. Sorry...... :oops:

Det er så skummelt og ha slike følelser. Jeg er redd for at jeg har mistet mine"riktige" følelser som man skal ha i et ekteskap.

Vet at mange ville anbefalt et samlivskurs, men det har vi snakket om i tre år snart. Og her sitter vi fremdeles.....

Jeg vil ikke innerst inne bryte opp familien, mange grunner til det.

Men jeg er også så lei at jeg klarer ikke og se for meg et liv i førti år til med samme mannen.

Dette er så tungt og det er ikke noe koselig.

Jeg vet at jeg stiller for store krav til ekteskapet og jeg vet at min mann er "perfekt" i mine venninners øyne. Men det er vel ikke dermed sagt at han er "perfekt " i mine øyne!

Det er ikke sikkert jeg vil ha en mann som stryker klær og steller hagen eller skifter bleier osv osv.

Kanskje jeg vil ha en mann som SER meg som den personen jeg er og som snakker med meg og lytter til meg.

Kanskje jeg vil ha en mann som ser mine behov og ikke bare sine egne. Kanskje jeg vil ha en mann som tar litt ansvar og sier meningen sin og ikke bare jatter med andre mennesker for og unngå konfrontasjoner.

En mann som kan si nei til andre og bare være til stede for meg, bare et lite minutt.............. :-(

[Gjest Anonymous]

Mange beslektede innlegg her inne, og kjenner meg delvis igjen selv. Jeg tror det viktigste du kan gjøre er å ha det bra "med deg selv", det virker som du slukes av at du hele tiden er der for familien din.

Ja - du bør kanskje finne en jobb. Kanskje dere kan investere i hushjelp, for den saks skyld. Hva er du interessert i, hva kunne du tenke deg å gjøre for din egen del? Interesser, karrieredrømmer, sosiale ting? Gjør noen av disse tingene!

Ellers kjenner jeg også igjen tvilen rundt det om mannen er den rette for deg. For mitt eget forholds vedkommende (er nok yngre enn deg og har vært sammen med samboern i to og et halvt år) synes jeg nesten alltid vi har det bra, og bra NOK, i de periodene vi gjør en del ting sammen og jeg i tillegg har det bra med meg selv. Men disse periodene kan være sjeldne - og hvorfor det? Fordi man ikke er interessert i å ta vare på forholdet, fordi jeg ikke synes jeg har nok til felles med han, fordi han er en einstøing som synes det er morsommere å henge med nerdevenner enn å gå en tur med meg, osv? Og alle disse tankene er fullstendig borte innimllom, hvorfor ikke hele tiden?... Men altså; tid og interesse og prioriteringer...

Hm. Kan sikkert skrive enda mer her, men orker egentlig noen å lese e lengste innleggene? Du får uansett ha lykke til og passe på deg selv:)

[Gjest Anonymous]

Til Letti:

For meg virker du står foran et virkelig stort problem, som kommer til å kreve alt du kan gi og definere deg selv som person i lang tid framover.

Dette er livet!

Problem som kan virke uoverkommelige, uten noen gjennomførbare utveier som kan sees på som løsninger. Nå kan du bruke deg selv og det du er god for som person. Tar du utfordringa? Det bør du, for hvis ikke tar den deg.

Lykke til :x

[Gjest Anonymous]

Herregud for en sutring! Der sitter du og har absolutt alt du kan ønske deg, pluss alle muligheter til å skaffe deg alt annet du kan begjære, og så sutrer du i tillegg!! :o

Alvorlig talt. Løft på rumpa di og gjør noe med problemene! Er det en jobb du vil ha, så skaff deg en! Vil du ha samlivskurs, så bestill plass, du sier jo selv dere har god råd!

Problemet ditt? Du er bortskjemt, og ingen sier noe til deg om det! Hvem skal løse problemene om du ikke gjør det selv? :-x

Tror du virkelig ikke du vil angre om du går fra din perfekte mann? Om du gjør det skal jeg love deg jeg skal klore tak i han med alt jeg har av krefter, vilje og sjarm.

Ja, jeg innrømmer at jeg er misunnelig. Du har alt jeg ønsker meg. Men vet du hva? Jeg har noe du ikke har. Jeg har massevis av livserfaring, og kunnskap nok til å bruke den!

Lykke til, håper du klarer å røske deg selv ut av selvmedlidenheten og gjøre det beste ut av livet ditt! :-?

[Gjest Gjest 2]

Der sitter du og har absolutt alt du kan ønske deg' date=' pluss alle muligheter til å skaffe deg alt annet du kan begjære, og så sutrer du i tillegg!! :-?[/quote']

Noe så dumt, hva vet du om hva trådstarter ønsker seg?

[Gjest Thor Divel]

Vi bør vel være såpass ærlig mot Letti at vi sier i klartekst at dette forholdet neppe har særlig gode framtidsmuligheter.

Det er slike tanke og følelser som til slutt ender ut i skilsmisse.

[Gjest Bjørnsdatter]

Vi bør vel være såpass ærlig mot Letti at vi sier i klartekst at dette forholdet neppe har særlig gode framtidsmuligheter.

Det er slike tanke og følelser som til slutt ender ut i skilsmisse.

... Hvis man ikke klarer å ta seg sammen, ta tak i problemene og jobbe seg gjennom det, ja.

[Gjest porselen]

Et flott hus, flotte ferier og god råd er ikke bestandig selve lykken. Lykken er å bli sett og bli satt pris på.

Trådstarter er i grunnen ikke misfornøyd med mannen, men etter muligens lang tid hjemme så har hun behov for noe mere. Det kan være en god ide å få seg en jobb, om ikke på heltid men iallfall på deltid for å få et annet perspektiv på livet. Det er lettere å se det gode hjemme når man ser det utenfra. Går man rundt og føler seg litt deppa så ser ikke livet så lyst ut, og da ser vi feil over alt.

Så sjekk ut mulighetene dine for å få en jobb, impulser utenfra kan komme både deg og resten av familien til gode. Hushjelp er heller ikke dumt.

Når vi husmødre i rekkehus og med "vanlig" arbeiderlønn blir lei av å gå hjemme til tider,så kan vel de hjemmeværende med bedre råd også gå lei av og til. Tror problemstillingen er den samme, uavhengig av hvordan man bor.

Det kan faktisk være nyttig å dra alene på familieterapi også, få litt input fra andre på det området også. Jeg vet iallfall noen som ikke har fått med seg partneren på famileterapi men som har valgt å gå alene, og syntes det var bra å få snakket med en nøytral person. Selvfølgelig blir det ikke helt det samme uten partner, men bare å få pratet uten avbrytelser kan være deilig av og til.

Lykke til.

[Dagoberta]

... Hvis man ikke klarer å ta seg sammen, ta tak i problemene og jobbe seg gjennom det, ja.

Helt enig!

Det er mye begge to kan gjøre for at dere skal ha et godt ekteskap. Synes det har vært mange gode råd her, jeg. Kanskje det også er en god ide å fortelle mannen din i klartekst hva du trenger? Menn er jo ikke så gode på å finne ut av sånt på egen hånd

[Gjest Gjesten]

For meg høres det ut som om du har fått en skikkelig depresjon!

Har flere venner som har opplevd det både for kort og veldig laaaang tid.

Hjelpen deres: LYKKEPILLER

Er kanskje vært et forsøk???

[Gjest Bjørnsdatter]

Jeg synes trådstarter skal prøve å gjøre noe med problemet før hun begynner å behandle symptomene med piller...

[Gjest Gjesten]

Så lenge trådstarter ikke har noe "direkte" problem, bare følelser over at ting ikke er bra. Så er det ikke lett å trekke ut noe som kan gjøres noe med.

Om hverdagen føles pyton og du bare har lyst å være alene uten mann og barn, men samtidig så elsker du dem overalt og vil ikke miste/gå fra, så må jo noe gjøres for å justere følelsene.

OK, lykkepiller er kanskje en lettvindt utvei, men hvorfor skal vi alltid velge det vanskeligste, når det er andre måter.

Se dere rundt og hør med folk, så tenker jeg det overraskes over hvor mange som går på dem. Det overrasket meg....... - men nå vet jeg og at det har hjulpet for mange av mine venner og bekjente og de er helt vanlige folk av både hun- og han-kjønn.

En jobb eller en hobby der hun kommer seg ut vil nok være kjempebra!!! Men om orken ikke er der så kan faktisk piller være et middel til å komme seg dit hen. Prøv helsekostens lykkepiller om det virker mindre "alvorlig"....

Vi kan ikke gi henne en fasit uansett på hva hun skal gjøre. Det er noe hun må finne utav selv. Vi kan bare gi henne forskjellige råd og så får hun plukke som hun selv ønsker....

[Gjest SumoBryter]

Kjære Letti.

Det er så rart, selv om jeg ikke har noe av det du har så kan jeg forstå at det går ann å gå lei i å ha alt.

Jeg sier til meg selv faktisk ofte hvor glad jeg er for at jeg ikke har alt. Tenk av og til er jeg glad for at jeg bor i en liten leilighet med barna midt i byen, tenk noen ganger er jeg lykkelig over å hverken ha bil eller noen andre av de ting som andre vil mene er nødvendig å skaffe seg i livet. En altfor snill mann kan jo faktisk være et problem....

Men husk: livet for mange i Norge er så enkelt i forhold til hva det er for folk i andre land, så fryktelig enkelt at man nesten ikke klarer å glede seg lenger over ting.

Jeg håper ikke du tror jeg kritiserer deg. Jeg forstår deg!

Jeg vet nok ikke hva som kan hjelpe mot slik kjedsomhet. Men her er noen forslag:

Hva med å bytte ut en av de flotte feriene med noe spennende og mindre flott,kanskje bare som et eksperiment dra på et skikkelig grusom hotell prøv å bruk så lite penger som mulig og gi resten til et godt formål, eller på et sted med mye fattigdom og se rundt deg og forestill deg i deres situasjon. Gjøre noe impulsivt.... Om du kan se hvor ille folk virkelig kan ha det kanskje er det lettere å sette pris på det du har? Se på konebytte (hvis den går på norsk TV) Mange helt syke eksempler på dårlige menn der som snart vil få deg til å syntes at du alikevel har det aller best. Folk holder ut med mye rart.

Jeg så nettopp i går på et program om betalingsinnkrevere. Der var det en mann på ca. 40 som jobbet deltid i en lager. Han hadde ikke råd til å betale (council tax), man kunne klart se han ikke hadde råd, det eneste han hadde i huset som var av verdi var DVD spiller og en gammel PC. Samboeren hans var studerende. Så han måtte selge huset og samboeren forlot ham. Jeg syns det var fryktelig å se på, mannen hadde ikke gjort noe galt, det eneste gale han gjorde var å ikke ha råd og nå kom de for å ta fra ham alt han eide. Da tenkte jeg bare, hmm jeg har det vel egentlig ganske bra ting kunne vært så mye verre.

Jeg vet ikke kanskje dette ikke hjelper noe som helst, men det er jo litt slik at man må kunne kjenne kulde for å kunne kjenne varme og man må ha hatt det litt tungt for å kunne ha det godt.

Om jeg tar helt feil i å si dette til deg og har misforstått deg helt, så beklager jeg. Bare prøver å hjelpe.

:blomst_opp:

[Gjest Anonymous]

Flott hus er ikke lykke i seg selv hvis man sitter der alene hele tiden. I mitt ekteskap savnet jeg noen å gjøre ting ilag med, noen å dele alt med. Både de tunge og slitsomme dagene, men kanskje aller mest de fine og gode dagene. Lurer på hvor mange ganger jeg har sittet og tenkt hvor fint vi kunne hatt det om vi bare hadde vært to...Men han hadde sjelden tid til å ta del i "hverdagslivet" vårt. Det var alltid så mye annet han ville/skulle gjøre. Kanskje det er slik trådstarter har det også? Hverken en "perfekt" mann utad i vennekretsen, eller materielle ting kan gi lykke i et ekteskap når den ene parten aldri er TILSTEDE.

Har dessverre ingen gode råd å gi deg, men vet hvordan du har det. Jeg flyttet fra min mann, men angrer kanskje litt på at jeg ikke krevde et skikkelig forsøk. Være mer sammen, gjøre ting ilag, skaffe felles interesser og nye impulser. Evt. også samlivskurs, familieterapeut osv.

[Letti]

Herregud for en sutring! Der sitter du og har absolutt alt du kan ønske deg, pluss alle muligheter til å skaffe deg alt annet du kan begjære, og så sutrer du i tillegg!! :o

Alvorlig talt. Løft på rumpa di og gjør noe med problemene! Er det en jobb du vil ha, så skaff deg en! Vil du ha samlivskurs, så bestill plass, du sier jo selv dere har god råd!

Problemet ditt? Du er bortskjemt, og ingen sier noe til deg om det! Hvem skal løse problemene om du ikke gjør det selv? :-x

Tror du virkelig ikke du vil angre om du går fra din perfekte mann? Om du gjør det skal jeg love deg jeg skal klore tak i han med alt jeg har av krefter, vilje og sjarm.

Ja, jeg innrømmer at jeg er misunnelig. Du har alt jeg ønsker meg. Men vet du hva? Jeg har noe du ikke har. Jeg har massevis av livserfaring, og kunnskap nok til å bruke den!

Lykke til, håper du klarer å røske deg selv ut av selvmedlidenheten og gjøre det beste ut av livet ditt! :-?

Ja, maken til sutring..........Hadde du lest innegget mitt, så hadde lest at jeg kunne tenke meg en liten leilighet istedetfor mitt store flotte hus.

Det er mulig jeg er bortskjemt, men da er det isåfall på materielle ting og det betyr absolutt ikke noe for meg.

For meg er det viktigste et forhold som fungerer, det spiller ingen rolle hvor flott mannen er og hvor flink han er. Forholdet må fungere ellers så går det ikke uansett.

Jobb........ja jeg jobbet frem til sistemann meldte sin ankomst for ti mnd siden.

Jeg søker jobber for harde livet, men med tre barn og en mann som jobber 70 80 timer uka og helst vil ha kona hjemme for da kan han jobbe så mye han vil, ta de kursene han vil og være med på alt det sosiale han vil, da er det ikke lett.

Jeg har ikke barnehageplass eller dagmamma. Når gubben ikke er hjemme, hvor skal jeg gjøre av minstemann?

Jeg har faktisk et stort ansvar for de tre barna våre også.

Og når gubben ikke tar det ansvaret, så må jeg gjøre det.

Hadde gubben vært oftere hjemme, så kunne jeg tatt hvilken som helst jobb.

Men jeg må velge den jobben som passer etter hans jobb. Han viker ikke........Han sier han gjør det, men når det kommer til stykket, så vet jeg han saboterer.

Jeg sitter ikke på ræva og syns synd på meg selv. Jeg skrev at jeg var drittlei forholdet slik det er pr idag.

Samlivskurs.....Gubben tok opp det for tre år siden etter at han noen år tidligere hadde et forhold til sekretæren. Hvorfor har han enda ikke gjort noe med det? Er det bare vi kvinner som skal ta tak i forholdet når det rakner?

Jeg føler ikke for og sitte og kritisere forholdet og gubben, så lenge jeg vet at hvis vi bare hadde satt oss ned og tatt en alvorsprat, og tatt tak i forholdet, så hadde ting blitt anderledes.

Jeg vet ikke hva du definerer som bortskjemt, men jeg er muligens bortskjemt og ingen har sagt det til meg!

Ja jeg er bortskjemt på materielle ting.

Men det jeg ønsker meg er et liv.........

En jobb hvor jeg også kan treffe andre voksne mennesker, ha et sosialt liv, gjøre noe annet enn og vaske klær og skifte bleier.

Jeg er lei av og være "husmor, elskerinne og mor/kone og tilgjengelig" 24 timer i døgnet.

Jeg syns det er på tide min mann kommer seg ned av den høye krakken og tar tak i familien og vår situasjon. Og la meg få gjøre noe annet enn det jeg gjør.

Jo, kanskje jeg vil angre hvis jeg går fra han. Men jeg ville fått igjen friheten min jeg engang hadde.

Da måtte han ta seg av ungene...

Men slik det er pr i dag, så........beklager..jeg ville hatt det bedre uten.

Overta han gjerne.....Pluss hans fire barn som savner sin far..........

Misunnelig på hva? Den ene gangen han stryker tøy? På et stort flott hus som du selv måtte holde i orden både ute og inne.

To biler som ser ut som takras hvis du ikke rekker og orker og rydde en gang iblandt?

Bo sammen en som livet ikke er blitt forandret for selv etter flere barns ankomst?

Livserfaring.......hvordan vet du at jeg ikke har det? Kanskje jeg bare ikke får bruk for det i mitt forhold? Kunnskap........

Hadde jeg kunnet levd et annet liv, så kunne jeg kanskje få bruk for både livserfaring og kunnskap, men hadde du visst hvilket liv jeg lever, så hadde du skjønt at her har man ikke bruk for noe.

Jeg ønsker og gjøre noe med livet mitt. Men jeg ønsker og leve livet mitt med denne mannen, ingen er perfekte. Men som jeg skrev, så er det en periode som er tøff akkurat nå.

Jeg ønsker og ta tak i problemene, og jeg vil ha det bra.

Men man er to i et forhold og da må man også være to for og få det til.

Og jeg vil få det til.................

[Gjest Madam Felle]

Hvorfor må du gå fra han for å få et liv? Tror du virkelig at livet blir lettere når du er helt alene med alt ansvaret? Vil det ikke bli det sammen, men da vil du oppe på det hele få de økonomiske problemene å kjempe med også.

jeg forstår ikke hvorfor mannen din må gjøre ditt og datt, for at du skal komme deg ut i jobb. Hvordan tror du det egentlig er å være alene med barn? Tror du han kommer til å ha barna mer enn nødvendig? Det vil si: annehver helg + en ettermiddag i uken. Hvordan skal du klare å gjøre en jobb med den friheten?

Jeg tror egentlig ikke du klarer å se for deg hvordan det egentlig vil bli, men kommer til å få deg et kjempe sjokk. Ta tak i problemene du har nå, få barna i en barnehage og skaff deg en jobb ( om det er det du vil). Men sitt ikke og forvent at din mann skal ordne alle dine problemer, for du må nok gjøre litt selv også.

Selvfølgelig ønsker han at du skal være hjemme, for da får jo han det som han vil. Men får du deg en jobb, må han nok vike litt med sine prioriteringer selv om han ikke vil. Har man skaffet seg en jobb, så tar man ansvar for den også, og det gjelder ikke bare hans jobb.

Når det kommer til det andre, så får dere sette dere ned sammen å diskutere hvordan dere vil ha det. Du kan jo kanskje begynne med å vise han innleggene dine her inne, for kanskje det blir en oppvekkkere for han.

Uansett må du ta tak i ditt eget liv, enten du blir hos mannen din eller velger å gå. Ønsker deg lykke ti,l og håper det ornder seg til det beste for dere alle sammen

[Gjest Anonymous]

Nå har jeg lest hva trådstarter skriver her og det som slår meg er for det første: SNAKK MED MANNEN DIN!! Det er aller aller viktigst nå. Det nytter ikke komme med små hint i ny og ne, av og til ( nesten alltid) trenger menn å få alt inn med teskje. Skal vedde på at han egentlig ikke vet hvor frustrert du er og den eneste som kan si det til ham er du. Jeg vil anbefale deg en kveldsstund, der ungene sover. Sett dere ned og ta opp konkrete probelemer med ham. Sett ord på hva du savner og la han forstå alvoret i situasjonen. Ikke la det bli bare enveissyting men la ham også komme med sine tanker rundt livet deres. Blir det vanskelig å få ham til å forstå så skriv gjerne ned de tingene du går å grubler på. Og for all del, gjør det før det er for sent! Dersom du er interresssert i å redde forholdet deres så gi ham en sjanse til å endre seg. Det går an, jeg vet det for jeg har vært i samme situasjon som deg. Jeg gikk for langt og endte opp med å finne en som var alt min mann ikke var, som ga meg masse oppmerksomhet og alt det der. Det var egentlig ingen god løsning for noen av oss på lang sikt men det bidro til at min mann fikk øynene opp for alt . la det ikke gå så langt med dere for dersom dere bryr dere om hverandre så kan dette løses før det er for seint. Alle forhold har opp og nedturer men det vet du sikkert, evnen til å gripe fatt i problemene før det ender med skilsmisse er ikke gitt for alle. Det er et slit men verdt det når ting fungerer for alle parter.

Lykke til!!

[Letti]

Hei Madam Felle!

Jeg må nok ikke gå fra han for og få et liv, men da hadde han vært nødt til og ta mer ansvar.

Og jeg vet at ikke livet ville blitt lettere. Har vært mere eller mindre alene om alt i åtte år. Han jobber 70 - 80 timer i uka, er aldri med på treninger til gutta, aldri med på kamper.

I fjor stod jeg høygravid og med to gutter som skulle ha på fullt hockeyutstyr, søndag morgen klokka ni. Da hadde vi kjørt ti mil først.

Jeg fikser syklene til gutta for det har han aldri tid til.

Min mann trenger ikke gjøre ditt og datt for at jeg skal begynne og jobb, men vi har tross alt vært to om og få disse barna og sistemann ville jeg i utgangspunktet ikke ha, nettopp fordi jeg visste at alt ville falle på meg.

Min mann har en sønn fra før og han har aldri sviktet den biten, derfor vet jeg at hadde vi blitt skilt, så hadde han hatt ungene mere enn han har idag.

Jeg vet ikke hvordan det er og bo alene med tre barn, men iogmed at jeg har vært alene med alt, både natt og dag, i så mange år, så har jeg en viss peiling.

Det er det økonomiske jeg ikke vet hvordan ville blitt.

Men heller dårlig råd enn et forhold som ikke fungerer.

Og det er sikkert lett for meg og si, men vi har vært bankrott engang vi og.

Vi har leid bolig helt frem til i høst og vi har virkelig slitt for og komme dit vi er idag.

Barnehage er jo ikke lett og få.

Og hvis du hadde lest hva jeg hadde skrevet, så er det faktisk ikke bare mine problemer.

Jeg har jobbet med forholdet i mange år, mens han har levd sitt "gamle" liv.

Hatt forhold på si, gått skoler/kurs, jobbet seg oppover, mens jeg er der jeg var for flere år siden.

Hver gang jeg tar opp at jeg vil begynne på skole eller få meg jobb, så er han positiv helt frem til jeg gjør alvor av det.

Når jeg jobbet, kom han alltid inn døra fem min etter at jeg burde ha dratt.

Som gjest skrev......jeg savner noen og dele livet med. Jeg mistrives med ensomheten og savner noen og dele alle gleder og sorger med.

Når han er hjemme, så er han jo allikevel ikke til stede.

Vi har prøvd forskjellige ferieformer, og jeg skulle gjerne ha gjort andre ting med gutta.

Men hvem drar med seg en nyfødt på telttur i Nordmarka?

Hadde gubben kunne vært med, så kunne vi ha gjort de flotte tingene. Bare det og ta fiskestanga på ryggen, bare det og være sammen.

Og jeg er veldig takknemlig for at vi har det så godt og ungene er friske og har det godt.

Men er det meningen at vi mødre skal bli deprimerte og gå på veggen for at andre skal fortsette sitt liv og vårt bare blir borte?

Lykken kan ikke måles i penger og dyre ferier.

Jeg hadde gladelig hatt en liten leilighet og en mann som var til stede for ungene og meg.

[Gjest Madam Felle]

Syns fortsatt du kan vise mannen din, hva du har skrevet her inne. Print det ut og gi det til han, kanskje han da forstår hvordan du har det. Er ikke sikkert han forstår at du mener alvor, om du snakker med han. For har dere snakket om dette før, og alt har gått tilbake til samme vanlige rutine igjen med en gang, kan det være han ikke tar deg alvorlig.

Selvfølgelig er det dumt at han eventuelt ikke gjør det, men har du latt han jobbe i så mange timer uten å si noe, så er du jo igjen medskyldig i alle de arbeidstimene hans. Du har kanskje ikke satt foten godt nok ned, men har du det så er det mannen din som bare ikke klarer å se andre enn seg selv. Da vil dere kanskje begge to ha det bedre hver for dere, for det krevs to for å få til et forhold.

Men klarer du å få barnehageplass/dagmamma til barna, så bør det prioriteres for din del akkura tnå. For du behøver å komme ut, få ditt eget lille liv, før du klarer å ta fatt på alt som er hjemme. Du må rett og slett finne deg selv.

Så prioriter å komme deg ut litt, om det bare er for noen timer. En hobby kanskje, som ikke tar mye tid, emn som gir deg litt ekstra giv der og da. Små skritt om gangen kan kanskje være lurt, og du bør kanskje ikke satse på at mannen din er der for deg med en gang. Men det kan kanskje ta seg opp etterhvert. Små skritt for han også, for har han kommet inn i en stygg vane, er det nok ikke helt enkelt for han heller å bryte mønsteret sitt.

En annen ting, har du noen gang tilgitt han sidespranget/sidesprangene hans? Eller ligger det også og ulmer?

Er du villig til å arbeide deg igjennom problemene med din mann? Eller har du kommet så langt, at du rett og slett har lyst til å velge å gå fra han?

Du skal ikke utslette deg selv, for å få ting til å fungere, for det er INGEN verdt.

Ønsker deg lykke til, enten det blir på den ene eller andre måten.

[Gjest Anonymous]

Kjære dere som forteller denne kvinnen at hun har en perfekt mann.

Hvis det stemmer det hun sier så har hun en skikkelig mannsjovinist til mann.

Ville dere , med hånden på hjertet vært denne tjeneren som hun faktisk er sånn at han kan sole seg i fasaden sin.

Ærlig talt.