Sorgen....

[Tusseline]

Hva gjør man når den man elsker over alt på denne jord, gir opp, vender ryggen til og sier at alle følelsene er borte? Hva gjør man egentlig da?

Befinner meg i en vanskelig situasjon akkurat nå. Min tidligere kjæreste og jeg var i et avstandsforhold, og vi fikk derfor ikke se til hverandre like ofte som vi ønsket. Likevel var begge innstilt på at dette skulle vi klare, det var tross alt bare to måneder igjen til vi skulle flytte sammen. Før den tid (altså nå), sviktet han og mente at gnisten mellom oss var borte. Det hadde vært såpass lang avstand og tid fra hverandre, at ting gradvis hadde dødd hen. Sa meg enig der og da, men nå angrer jeg på alt. Det eneste jeg vil er at han skal komme løpene tilbake.

Akkurat nå føles det som om det ikke er noe å se fram til lengre.... alt er borte, og jeg ser ikke lyset i tunnelen. Hva skal jeg gjøre? Hvordan takler man egentlig en kjærlighetssorg?

[Gjest the imp]

Uff, så trist.

Tror nok du bare må la deg selv få lov å sørge uten at du murer deg inne og lar sorgen ta overhånd. Vær med på det sosiale du orker, murer du deg inne er det lett å bare konsentrere seg om sorgfølelsen. Prøver du derimot å finne på andre ting vil du tenke på andre ting innimellom, noe du har godt av.

Altså, hør gjerne på triste sanger, gråt osv, men samtidig må du la livet gå videre og finne ting du glede deg over i livet selv om det kan være vanskelig akkurat nå.

[Mette]

Vil bare gi deg en

Det er vondt, egentlig helt for j.........., men gi det tid. Selv om alt virker mørk ut nå, vil det bli bedre etter hvert.

[Gjest Anonymous]

Vil gi deg en stor

[Gjest Seleena]

Det går over, heilt sant! Tida leger alle sår...

[Gjest Anonymous]

Hatt det herlig med kjæresten min og skulle klare oss fire måneder uten hverandre, med stor avstand. Etter kun en måned fra hverandre har han "glemt" forelska-følelsen til meg, og vi er ikke sammen mer. Dette er uke-ferskt.

Har det helt jævlig rett og slett. Trodde det skulle bli han og meg! Og hadde aldri trodd noen måneder fra hverandre skulle stoppe oss. Føler at hele forholdet vårt, som har vært så fantastisk, nesten har bygd på en løgn. At følelsene hans ikke gikk dypere enn som så.. Kan ikke tro det.

Det værste er vel å våkne på morgenen, og komme på hvordan situasjonen er.. Jeg våkner så tidlig, og tankene og drømmene kverner rundt i hodet mitt.

Kan ikke helt forestille meg med noen andre enn han nå.. Aldri opplevd en lignende kontakt før!

Sånne ting er rett og slett bare tragisk... Men med tiden vil det forhåpentligvis bli bedre! Tror vi må prøve å finne gleden i de små tingene i livet. Finne noe som får oss til å smile, i alle fall litt.. Og kanskje vi om en stund vil ha det bra igjen..

Syns rett og slett synd på oss jeg.

lykke til

[Gjest Moonshadow]

Nettop jobbet meg igjen en kjærlighetssorg selv. Og selv om det føles håpløst og verden raser sammen, så går det gradvis over. Kanskje ikke savnet vil forsvinne i noen gang, men det blir mindre og letter å leve med.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Kan jeg og få være med? I påsken ble det nemlig klart at han jeg har forelsket meg veldig i, ikke føler "det rette/nok". Han ser på det hele kun som et "pauseinslag" i påvente av at noe bedre skal dukke opp. Eller - i påvente at at han skal treffe den som det sier bang med. Til tross for at vi har det veldig bra sammen mener han at det finnes noe bedre.....

så nå sitter jeg her, deppa og alene. Alle gode råd om å være sosial etc. blir helt nytteløse, bor pt altfor langt fra alle nære venner.

Kloster - anyone??

deppe-sissi

[Gjest gjesta]

Vær masse med venner, gjør ting som gjør deg glad. Ikke sitt inne å hør på trist musikk.

Uff, lett for MEG å si....

Håper det går bedre snart!

[Tusseline]

Takk for mange gode tilbakemeldinger.

Det gjør enda uhorvelig vondt, men jeg merker allerede at ting går litt lettere. Det vanskeligste av alt er å tenke tilbake på alle minnene vi hadde sammen, og hvor godt vi engang hadde det. Spekulasjonene om hvorfor det ble som det ble tærer også en del. Å være sammen med gode venner, familie og andre bekjente hjelper veldig på. Tror ikke jeg hadde klart å overleve dersom de ikke hadde stilt opp og vært der for meg nå. Nok en gang: , til dere alle sammen.

[Gjest Gjesta]

Hei på deg.. Jeg skjønner hvordan du har det, og det er virkelig fælt, men hvis en tenker litt etter, så var nok ikke dette forholdet liv laga siden han ikke kunne vente å se de fire månedene..

Jeg vet det er vanskelig å tenke sånn, jeg har selv vært gjennom en kjærlighetssorg, og det tok meg 2 år før jeg var over han...Jeg brukte psykolog,venner , musikk og alt, men ingenting hjalp, helt til plutselig så gikk det over, og nå hadde jeg aldri i livet ville hatt han tilbake..

Jeg tror det er viktig å ta tiden til hjelp, og prøve å tenke positivt uansett hvor vanskelig det er... lykke til ..Klem fra meg

[Tusseline]

Jeg skjønner hvordan du har det' date=' og det er virkelig fælt, men hvis en tenker litt etter, så var nok ikke dette forholdet liv laga siden han ikke kunne vente å se de fire månedene..[/quote']

Tja, det var det jeg også tenkte. Nevnte det for ham, men han mente at gnisten allerede hadde forsvunnet, og at det derfor ble vanskelig å bygge videre på. Er jo i og for seg enig i det, men fy så vanskelig det er å innse og godta.

[Gjest Anonymous]

Jeg er enig i at det er utrolig vanskelig å skulle innse at alt er over. Det er det som er det verste, for meg i hvert fall! Har fått et råd om å fokusere på grunner til at man faktisk ikke vil være sammen med det mennesket man har vært sammen med, men det er vanskelig.