Har du opplevd at livet plutselig har raknet i voksen alder?

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig alltid følt meg relativt priviligert. Selv om jeg har opplevd en del motgang og ensomhet opp gjennom så har jeg alltid hatt en god familie og venner, tatt utdanning og hatt greie jobber, og vært relativt populær hos det motsatte kjønn. Nå i voksen alder (30+) opplever jeg imidlertid at livet rakner helt for meg og jeg har plutselig mistet alle vennene mine, blitt arbeidsledig og singel og har helt mistet troen på å finne en mann jeg liker, ettersom alle de gode mennene enten er i forhold eller ikke interessert. Jeg vet heller ikke hva jeg har gjort for å havne i denne situasjonen, da jeg anser meg for å være normal og oppegående og en som behandler andre mennesker bra. Nå føler jeg meg imidlertid helt mislykket og er livredd for at det er dette som er sjebnen min og at jeg er dømt til å leve resten av livet i miserabelhet og ensomhet. Er det noen andre som har opplevd å falle så enormt i voksen alder? Og går det an å komme seg opp igjen fra dette store sorte hullet? 

Tar også gjerne imot solskinnshistorier om det motsatte; fra folk som har har hatt mye motgang og endelig opplevd at livet falt på plass i voksen alder. 

Anonymkode: 17f96...f2b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen.

Plutselig som 40+ så er jeg arbeidsledig og økonomien går gradvis nedover etter mange år med stabilt god økonomi.

Jeg er også singel og har vært det lenge. Treffer menn, men ikke den rette.

Nå er jeg ganske tilbaketrukket fra familien min. Jeg orker ikke bli konfrontert, eller spurt, om jeg har fått jobb eller truffet noen hele tiden. Jeg orker heller ikke spørsmål om hvordan jeg har det da det kun trigger tårer. De andre er så suksessrike.

Den eneste trøsten jeg har er at jeg vet at det vil endre seg igjen. Livet gjør stadig det!!

Anonymkode: f19e6...d66

[AnonymBruker]

Du har visst gått på en skikkelig smell du. Hvorfor har du mistet vennene dine? 

Men jo, du kan fint komme deg opp fra hullet igjen. Jeg begynte å studere på din alder, og så traff jeg en like etter jeg fylte 30, og vi giftet oss da jeg var 33. Så, klart ting ordner seg i voksen alder også 🙂 du er fremdeles ung, husk det! Får du deg ny jobb, så er mye gjort. Det er vel det du må prioritere først, og Lykke til! Ting ordner seg nok.

Anonymkode: 694f4...041

[origin]

Jeg er også i gjørma. Får ikke ny jobb - enda! Og er egentlig i ferd med å gi opp. Sliter psykisk i tillegg men ønsker å gå skole. 2 fag igjen på studiekompetansen

[AnonymBruker]

Jeg fikk aldri orden, var så mange ting som var "viktigere" enn livet mitt. Det raknet helt for 5-6år siden, og nå er det enda mer, sykdom på toppen av det hele. Har ikke helt skjønt dette med å leve eget liv, jeg eksisterer mer enn jeg lever. Levd for andre, som glemte eller ga litt og mye f** i at jeg og hadde rett til mitt liv. Nekter å gi opp da, det skal snus på hodet dette livet, og det skal bli bra en dag igjen. Har funnet et felt som er min lidenskap, det kan jeg bygge på, og det kan ingen ta fra meg. Min redning, uansett hva livet byr på fremover. Det er godt å vite. 

Anonymkode: a87e2...448

[Sliten&kjørt52]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tar også gjerne imot solskinnshistorier om det motsatte; fra folk som har har hatt mye motgang og endelig opplevd at livet falt på plass i voksen alder. 

En dør stenges, -kanskje mange åpner seg..! Høres jo ut som du er friere nå, -enn på mange år..! Opplevd ting siste åra, som fått Edit: de to som kom på besøk(-for å lære)på s.hus fra "Gissel og Forhandlings" Teamet -Oslo Politi

til å melde..: Du er Rå- Få sydd sammen hue, -hvil deg, -Og kom ned på kontoret, -sleng inn en jobbsøknad ...

Gjør ikke det. (Hue OK for ca. 7 ?5 Mnd. siden).

-Men kan nå kjøpe  F e t  Havseiler... Les: Helt "Værst" -Alltid drømt om 🙂 Noe Kirurgi,(Mage), -og "Good To Go"...

( Bodde på gata, -før ting ble Skikkelig J æ v e l i g....  De 7 neste åra..!) 

-Er håp...

 

A.(CAVE.Fnatt)

Endret 29. november 2018 av Sliten&kjørt51

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har visst gått på en skikkelig smell du. Hvorfor har du mistet vennene dine? 

Men jo, du kan fint komme deg opp fra hullet igjen. Jeg begynte å studere på din alder, og så traff jeg en like etter jeg fylte 30, og vi giftet oss da jeg var 33. Så, klart ting ordner seg i voksen alder også 🙂 du er fremdeles ung, husk det! Får du deg ny jobb, så er mye gjort. Det er vel det du må prioritere først, og Lykke til! Ting ordner seg nok.

Anonymkode: 694f4...041

Godt å høre at det ordnet seg for deg  Det er litt forskjellige grunner til at jeg har mistet vennene mine; Et par har jeg måttet kutte ut da jeg ikke kunne stole på de, noen mistet jeg da det ble slutt med eksen og atter andre igjen har flyttet eller blitt så opptatt med familie og barn at jeg ikke lenger anser dem som venner. Jeg har noen igjen, men de fleste av de bor på andre kanter av landet og vi treffes derfor sjeldent. 

Ts

Anonymkode: 17f96...f2b

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen.

Plutselig som 40+ så er jeg arbeidsledig og økonomien går gradvis nedover etter mange år med stabilt god økonomi.

Jeg er også singel og har vært det lenge. Treffer menn, men ikke den rette.

Nå er jeg ganske tilbaketrukket fra familien min. Jeg orker ikke bli konfrontert, eller spurt, om jeg har fått jobb eller truffet noen hele tiden. Jeg orker heller ikke spørsmål om hvordan jeg har det da det kun trigger tårer. De andre er så suksessrike.

Den eneste trøsten jeg har er at jeg vet at det vil endre seg igjen. Livet gjør stadig det!!

Anonymkode: f19e6...d66

Jeg vet veldig godt hvordan du har det, når det gjelder det med at man isolerer seg fra venner og familie fordi man frykter sånn disse evige spørsmålene om jobb og sivilstatus. Og det gjør absolutt ikke ting bedre at man ser suksessfulle mennesker hvor enn man snur og vender seg. Føles ut som absolutt alle har ting på plass og lykkes med det de foretar seg, mens man selv står fast i en hengemyr. 

5 timer siden, origin skrev:

Jeg er også i gjørma. Får ikke ny jobb - enda! Og er egentlig i ferd med å gi opp. Sliter psykisk i tillegg men ønsker å gå skole. 2 fag igjen på studiekompetansen

Ikke gi opp, en dag må det ordne seg. Håper jeg  

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk aldri orden, var så mange ting som var "viktigere" enn livet mitt. Det raknet helt for 5-6år siden, og nå er det enda mer, sykdom på toppen av det hele. Har ikke helt skjønt dette med å leve eget liv, jeg eksisterer mer enn jeg lever. Levd for andre, som glemte eller ga litt og mye f** i at jeg og hadde rett til mitt liv. Nekter å gi opp da, det skal snus på hodet dette livet, og det skal bli bra en dag igjen. Har funnet et felt som er min lidenskap, det kan jeg bygge på, og det kan ingen ta fra meg. Min redning, uansett hva livet byr på fremover. Det er godt å vite. 

Anonymkode: a87e2...448

Lidenskap er gull verdt, håper det ordner seg for deg  

5 timer siden, Sliten&kjørt51 skrev:

En dør stenges, -kanskje mange åpner seg..! Høres jo ut som du er friere nå, -enn på mange år..! Opplevd ting siste åra, som fått "Gissel og Forhandlings" Teamet -Oslo Politi til å melde..: Du er Rå- Få sydd sammen hue, -hvil deg, -Og kom ned på kontoret, -sleng inn en jobbsøknad ... Gjør ikke det. (Hue OK for ca. 7 Mnd. siden).

-Men kan nå kjøpe  F e t  Havseiler... Les: Helt "Værst" -Alltid drømt om 🙂 Noe Kirurgi,(Mage), -og "Good To Go"...

( Bodde på gata, -før ting ble Skikkelig J æ v e l i g....  De 7 neste åra..!) 

-Er håp...

 

A.(CAVE.Fnatt)

Jeg vet ikke hvor "fri" man er som arbeidsledig. I teorien er man vel det, men det føles absolutt ikke slik ut. Følte meg faktisk langt friere da jeg jobbet. 

Ts

Anonymkode: 17f96...f2b

[AnonymBruker]

Føler egentlig mesteparten av livet mitt har vert en stor og tung oppoverbakke. 

Når jeg var 27 mistet jeg jobben, og kort tid etter ble jeg singel. Vennene mistet jeg under forholdet. Fikk ikke jobb igjen på 2 år og måtte derfor selge huset og møblene og flytte hjem hos foreldrene mine. Tok et år igjen uten å få jobb (med daglige søknader) før jeg møtte på en ny man og fikk meg ny jobb kun noen uker etter. Ble liksom alt inn og alt ut. Tjener ikke like mye på nåværende jobb (som jeg nettopp mistet), så vi bor i en liten toroms og sparer, men det kommer seg. Er 34 år gammel nå.

Anonymkode: 7cb04...1bf

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler egentlig mesteparten av livet mitt har vert en stor og tung oppoverbakke. 

Når jeg var 27 mistet jeg jobben, og kort tid etter ble jeg singel. Vennene mistet jeg under forholdet. Fikk ikke jobb igjen på 2 år og måtte derfor selge huset og møblene og flytte hjem hos foreldrene mine. Tok et år igjen uten å få jobb (med daglige søknader) før jeg møtte på en ny man og fikk meg ny jobb kun noen uker etter. Ble liksom alt inn og alt ut. Tjener ikke like mye på nåværende jobb (som jeg nettopp mistet), så vi bor i en liten toroms og sparer, men det kommer seg. Er 34 år gammel nå.

Anonymkode: 7cb04...1bf

Trist å høre at du har møtt på så mye motstand, det er også min største frykt å gå arbeidsledig så lenge at jeg må selge leiligheten og flytte hjem til foreldrene mine. Du er i alle fall heldig som har samboer, ting blir liksom litt lettere å takle når man er to. Har du noe utdanning?

Ts

Anonymkode: 17f96...f2b

[Sliten&kjørt52]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvor "fri" man er som arbeidsledig. I teorien er man vel det, men det føles absolutt ikke slik ut. Følte meg faktisk langt friere da jeg jobbet. 

Ts

Anonymkode: 17f96...f2b

Skaffe deg -Evt. Kvalifisere deg til den jobben du Skal Ha ..? -Hvis du fysisk / Medisinsk er i stand til å jobbe, mer ..?

Aldri gi opp 🙂 Ønsker deg lykke til ! Ikke morro å gå arbeidsledig...

 

A.(CAVE:Fnatt)

[AnonymBruker]

Ja. Hadde et godt liv med god økonomi frem til midten av 30 årene. Sitter nå på andre året som arbeidsledig. Har ikke aning på hvor mange jobbsøknader jeg har sendt. Angsten og depresjonen bygger seg opp mer og mer for hver dag som går, jeg vet at snart går dagpengene ut. Alt jeg vil er å ha en jobb. Vennene mine forsvant, mye pga at jeg lukket meg inne pga depresjon, så kan skylde meg selv der.

Livslysten er svært lav. Hadde det ikke vært for barna mine så kunne jeg ha gjort det slutt, men det går jo heller ikke. 

Anonymkode: aa82b...82a

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Sliten&kjørt51 skrev:

Skaffe deg -Evt. Kvalifisere deg til den jobben du Skal Ha ..? -Hvis du fysisk / Medisinsk er i stand til å jobbe, mer ..?

Aldri gi opp 🙂 Ønsker deg lykke til ! Ikke morro å gå arbeidsledig...

 

A.(CAVE:Fnatt)

Jeg har allerede en lang utdanning og søker på jobber som er relatert til denne. Takk for lykkeønskninger  

Ts

Anonymkode: 17f96...f2b

[AnonymBruker]

Å jada. To ganger. Først da jeg gikk fra eksen, og så da jeg ble gravid med eldstemann. Har reist meg begge gangene, og nå har jeg bedre mennesker rundt meg enn noen gang før. 

Anonymkode: 6d1b0...401

[AnonymBruker]

Nei, men det raknet i ung alder, og det viser seg nesten UMULIG å skaffe seg et godt A4-liv igjen etter så mange år. 😡

Anonymkode: 0accc...a2f

[AnonymBruker]

Har det ganske likt etter sykdom. Hadde et travelt liv med masse venner før jeg flyttet for å studere i mange år. Ble syk under studietiden, men fullførte på hengende håret. Flyttet hjem for å bli frisk, tok kontakt med alle mine gamle venner, men har ikke fått kontakt med noen av dem. Det er så flaut å spørre flere ganger om å møtes og man bare får nei og unnskyldninger, uten forslag til noe annet som passer. Jeg tar hintet, liksom. 

For meg har det hjulpet å bli venn med meg selv, og dra ut på ting alene. Kikke i butikker og la kreativiteten flyte, gå hjem og lage ting av inspirasjonen. Kikker på tinder en gang i uken i tilfelle noe interessant skulle dukke opp, men uten noe mål for det blir jeg stresset av. Er bare ikke i mitt rette element til å invitere en mann inn i livet mitt. 

Jeg stresser kun over mangelen på venner de få gangene jeg kikker på sosiale medier. Alle disse falske fasadene gir litt angst for at jeg burde gjøre ditt og datt og være ditt og datt og at alle har det gøy utenom meg. Fear of missing out kalles det i USA, mange som kjenner på det. Men det er falskt. Gjør ting du liker å gjøre, evt prøv mange hobbyer, folk vil komme inn og utav livet ditt i korte og lange perioder så lenge du ikke stenger folk ute ubevisst. Masse lykke til!

Anonymkode: 6dda6...8cd

[AnonymBruker]

8 timer siden, Sliten&kjørt51 skrev:

En dør stenges, -kanskje mange åpner seg..! Høres jo ut som du er friere nå, -enn på mange år..! Opplevd ting siste åra, som fått "Gissel og Forhandlings" Teamet -Oslo Politi til å melde..: Du er Rå- Få sydd sammen hue, -hvil deg, -Og kom ned på kontoret, -sleng inn en jobbsøknad ... Gjør ikke det. (Hue OK for ca. 7 Mnd. siden).

-Men kan nå kjøpe  F e t  Havseiler... Les: Helt "Værst" -Alltid drømt om 🙂 Noe Kirurgi,(Mage), -og "Good To Go"...

( Bodde på gata, -før ting ble Skikkelig J æ v e l i g....  De 7 neste åra..!) 

-Er håp...

 

A.(CAVE.Fnatt)

De er så fantastisk bra, disse innleggene😂. Fullstendig uten mening, og skrevet på en helt hinsides måte😁.

Keep em comin'😎

Anonymkode: df34e...e7d

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen. Ikke opplevd helt det samme, men likevel. Er gift og har barn, men stod plutselig uten jobb og uten selvtillit, opplevde at venner og øvrig familie ikke var der for meg og kranglet masse med mannen. Jeg følte virkelig at jeg hadde en stor krise og gråt nesten hver dag. Følte meg så mislykket og ensom, og følte det så ille iom at jeg er mor. Da skal man liksom ha ting på stell for ungene sin skyld. Men måtte bare bygge meg opp igjen litt etter litt. Begynte å være litt vikar og jobbet mer og mer. Det hjalp å ha noe å gå til selv om det ikke var drømmejobben. Fokuserte på de relasjonene som jeg kunne stole på, og holdt meg unna de andre. Ble kjent med nye folk, selv om det ikke nødvendigvis ble vennskap. Fokuserte på mannen og barna. Så har det sakt men sikkert gått opppver igjen, men må jobbe med meg selv og livet hele tiden, føles det som. 

Anonymkode: 11526...2f6

[AnonymBruker]

Ja. Jeg gikk ned 15 kg (fordi jeg ikke greide å spise). Stod helt på bar bakke, nysingel, blakk og uten jobb. Nå har jeg bygget meg opp igjen. Eier fint hus med fin mann, kjekk jobb og har det bra. Men, jeg hadde venner. Kan hende du også har det, hvis du forsøker å gjenopprette kontakten? Mange som finner ut at de ikke var så venneløse som de trodde likevel.

Anonymkode: 7869f...170

[AnonymBruker]

Ja jeg går i motbakke for tiden. Låst i en jobb jeg gruer meg til hver dag. Dårlig arbeidsmiljø, stort sykefravær og ledelse som ikke gjør noe. Er veldig sliten og stresset og vondt i muskler og ledd. Det går utover parforholdet, er helt på randen fordi jeg ikke har energi og investere der. Hus hjem og barn går for lut og kaldt vann. Samtidig pågår en heftig familiekonflikt så jeg føler alle bånd rakner her også. Men skal ta valg som gjør fremtiden bedre. 

Forandringer kan være til det bedre også, ikke gi opp, det er tøft mens det står på. Venner som forsvinner kan gi deg rom for nye relasjoner. De som forsvant var kanskje ikke så nære lenger likevel? Men det er sannhet i at motgang gjør sterkere. 

Anonymkode: 4bedc...7d1