Har du levd livet?

[gnerk]

Jeg lurte litt på om dette er et skudd i blinde eller om noen har like erfaringer og synspunkt. Beklager hvis det er helt fjernt. Fingrene løp på tastaturet og hjernen føles lettere.

Føler liksom jeg har satt meg fast et sted hvor man skal mene så lite som mulig, utstråle minst mulig magi. Har vel egentlig alltid følt at jeg ikke helt passer inn; akkurat som alle andres, har også mitt liv vært vanskelig. En av mine tidligste tanker var at ingen var ekte. Ingen personlighet. Blanke mennesker slukt av en atmosfære som skriker hvem tror du at du er.

              Losses and wins and fails and falls

             The sun also rises on those who fail the call

Gjentatte ganger har jeg strittet i mot. Men føler likevel at jeg blir misforstått fremfor forstått. Greit nok så er jeg en likt av de aller fleste, og klarer ikke helt å forstå om det er jeg som kjemper mot meg selv, eller om det er omverdenen mot meg.

Nylig droppet jeg ut av vernepleierstudie da dette ikke traff meg så hardt i sjelen som jeg ønsket. Tanken om å vie livet mitt til en tittel, og å jobbe med dette livet ut, kløp meg for hardt.

Mitt syn på livet virker så fjernt fra det jeg ser i alle andre. Jeg ser mange tomme mennesker fylt med oppdiktet kunnskap de tror er relevant.  Likevel finner jeg meg stadig i denne boblen jeg mer eller mindre ønsker å bryte ut av.

             Im tired of feeling like I’m fucking crazy

             Im tired of driving ‘till I see stars in my eyes

Først og fremst bor vi i Norge, men føler man stadig glemmer at vi befinner oss på en hel planet. Vår planet. Jeg vet at flere vil tenke at men herregud, ta deg sammen og lev livet slik du vil da vel?

Likevel er det ikke så lett. Drømmen er å reise rundt i Asia, lære meg å surfe på Bali. Bartenderutdanning i Cape-Town. Kanskje ta en skuespillerutdanning. Jobbe frivillig med mennesker i nød. Synge på open-mic. Ta og føle på verden. Se det stygge i verden med mine egne øyne. Men likevel la sjelen min fylles med vakre omgivelser, mennesker og natur. Droppe de materialistiske «behovene».

              Since we decided to be infinite, there’s no ending and there’s no fear

                 - Out of the black, into the blue.

Ønsket mitt med denne posten er vel å høre fra noen med like tanker og meninger. Kanskje noen kloke ord som gir meg et bitende spark. Har noen virkelig levd, eller forble det med tanken? Fremtiden min endrer seg konstant, men lever vi i fremtiden eller vil vi aldri leve i fremtiden?

Endret 25. november 2018 av gnerk

[AnonymBruker]

Utrolig irriterende med alle de engelske frasene. 

Anonymkode: 6f78b...2a5

[AnonymBruker]

Fremtiden din kan ikke endre seg da den ikke er en gang. Dine tanker om den endrer. Hva er det som ikke gjør det lett å gjøre som du vil? 

Jeg har levd et liv ja. Jeg gjør akkurat det som passer meg. Jeg har fått kritikk fordi jeg tar valg som for andre er helt uforståelige. Det er ikke en gang noe som går ut over noen, men det er utradisjonelle og ikke hva folk normalt gjør. Det bryr meg så lite. Jeg lever som det passer mine ønsker og behov. Så hvorfor gjør ikke du? 

Anonymkode: 007c5...c38

[AnonymBruker]

He he. Har hatt mange drømmer. Tenker drømmer kan være fine på to måter.

Ufullente er de drivkraft og håp. Smitter hverdagen med gledens forventninger.

fullførte drømmer er like ofte en skuffelse som en seier. Da gjør de en skifter kurs og finner og møter nye utgaver av seg selv.

jeg vet ikke helt hva jeg vil ha ut av livet. Og i mens går tiden. Syns det er skremmende. Samtidig som jeg på ett plan tørster etter ett liv uten de store planene. Ett liv der en bare er. Og hviler i det å ikke begjære noe og slik være fri. Men så vil jeg igjen oppleve og oppleve alt. Jeg ser det siste gjør meg mest frustrert. Men jeg tørr ikke helt slutte drømme. Livet er så kort. Ærgjerrighet er en fiende, sånn sett, men også en motor.

 

 

Anonymkode: 5cd25...dbf

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fremtiden din kan ikke endre seg da den ikke er en gang. Dine tanker om den endrer. Hva er det som ikke gjør det lett å gjøre som du vil? 

Jeg har levd et liv ja. Jeg gjør akkurat det som passer meg. Jeg har fått kritikk fordi jeg tar valg som for andre er helt uforståelige. Det er ikke en gang noe som går ut over noen, men det er utradisjonelle og ikke hva folk normalt gjør. Det bryr meg så lite. Jeg lever som det passer mine ønsker og behov. Så hvorfor gjør ikke du? 

Anonymkode: 007c5...c38

Heldig. Det gjorde ikke jeg. Folk liksom bare "vær fornuftig, dropp det""ikke det mest fornuftige kanskje" liknende. Har bare angret i ettertid!!  Hva er det med alle disse helvetes folka?  Som bare skal gå etter det kjedelige, fornuftige og vanlige. 

Anonymkode: 87eb9...c0b

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig irriterende med alle de engelske frasene. 

Anonymkode: 6f78b...2a5

Huff så typisk kg. Dere er enkle som vanlig. Det første som kommer er et kort og uviktig svar. 

Anonymkode: 87eb9...c0b

[AnonymBruker]

23 timer siden, gnerk skrev:

Jeg lurte litt på om dette er et skudd i blinde eller om noen har like erfaringer og synspunkt. Beklager hvis det er helt fjernt. Fingrene løp på tastaturet og hjernen føles lettere.

Føler liksom jeg har satt meg fast et sted hvor man skal mene så lite som mulig, utstråle minst mulig magi. Har vel egentlig alltid følt at jeg ikke helt passer inn; akkurat som alle andres, har også mitt liv vært vanskelig. En av mine tidligste tanker var at ingen var ekte. Ingen personlighet. Blanke mennesker slukt av en atmosfære som skriker hvem tror du at du er.

              Losses and wins and fails and falls

             The sun also rises on those who fail the call

Gjentatte ganger har jeg strittet i mot. Men føler likevel at jeg blir misforstått fremfor forstått. Greit nok så er jeg en likt av de aller fleste, og klarer ikke helt å forstå om det er jeg som kjemper mot meg selv, eller om det er omverdenen mot meg.

Nylig droppet jeg ut av vernepleierstudie da dette ikke traff meg så hardt i sjelen som jeg ønsket. Tanken om å vie livet mitt til en tittel, og å jobbe med dette livet ut, kløp meg for hardt.

Mitt syn på livet virker så fjernt fra det jeg ser i alle andre. Jeg ser mange tomme mennesker fylt med oppdiktet kunnskap de tror er relevant.  Likevel finner jeg meg stadig i denne boblen jeg mer eller mindre ønsker å bryte ut av.

             Im tired of feeling like I’m fucking crazy

             Im tired of driving ‘till I see stars in my eyes

Først og fremst bor vi i Norge, men føler man stadig glemmer at vi befinner oss på en hel planet. Vår planet. Jeg vet at flere vil tenke at men herregud, ta deg sammen og lev livet slik du vil da vel?

Likevel er det ikke så lett. Drømmen er å reise rundt i Asia, lære meg å surfe på Bali. Bartenderutdanning i Cape-Town. Kanskje ta en skuespillerutdanning. Jobbe frivillig med mennesker i nød. Synge på open-mic. Ta og føle på verden. Se det stygge i verden med mine egne øyne. Men likevel la sjelen min fylles med vakre omgivelser, mennesker og natur. Droppe de materialistiske «behovene».

              Since we decided to be infinite, there’s no ending and there’s no fear

                 - Out of the black, into the blue.

Ønsket mitt med denne posten er vel å høre fra noen med like tanker og meninger. Kanskje noen kloke ord som gir meg et bitende spark. Har noen virkelig levd, eller forble det med tanken? Fremtiden min endrer seg konstant, men lever vi i fremtiden eller vil vi aldri leve i fremtiden?

Litt begge deler. Jeg begynte, men ikke til det fulle. Jeg klarer ikke å kose meg helt, fordi det er enkelte ting jeg føler hidrer meg.
Det er så mye foreldre synes er skummelt, mye mønster en skal bryte ut av. Tror kanskje det kommer an på hvilken familie du er fra. Hos meg er kulturen "det vanlige, trygge, kjente". Dermed er jeg litt sånn også. Alt det som er fremmed blir skummelt, men jeg gjorde det, og fikk nesten lyst å etablere meg i utlandet. Men da satte "helvete" i gang. Og jeg ungikk noe, som jeg har anret på i ettertid. altså, jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. det er ikke sikkert det er forsent. men likevel 😕

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg har selv kommet til det punktet, er 27 år, jeg innser at livet kommer ikke tilbake. Livet gjør bare går videre, og om noen år tiløhører jeg den gruppen jeg før så på som "eldre" og da blir ting forsent. 
Det er dette med at en må finne en mening med sine reiser. jeg liker ikke å reise bare for å reise. 
Jeg vet noenlunde hvordan du føler det  

Anonymkode: 87eb9...c0b