Er det noen som er «familiens sorte får» her? ( Husk å les link først)

[AnonymBruker]

http://www.annekristine.no/2014/01/09/den-dysfunksjonelle-familien-og-det-sorte-faret-det-usynlige-barnet/

Har dere kommet dere ut av det?  

Hvordan har dere hatt det? 

Mannen er « familiens sorte får» og søsteren er englebarnet som det er litt synd på og som alltid er den snille, dette går nå ut over våre barn og forsåvidt meg også. Dvs barna våre blir tatt mindre hensyn til, enn hennes barn, den ene er på vei til å bli et nytt « sort får»

 Dette foregår skremmende likt beskrivelsen i linken. 

Tror det er moren som står bak som manipulator. 

Mannen har vært ganske bevisst på dette før vi ble sammen og synes det er en lettelse at vi har kuttet ned på kontakt. Han har hele livet følt at han ikke blir akseptert for den han er, men at han alltid har fått påpekninger om « hvorfor er ikke du mer som søsteren din» , hvorfor er du så umulig? Hva er det som er galt med deg!!!! ..osv..

De er også veldig spandable og rundhåndede, har vært veldig « hjelpsomme» - litt for mye etter min smak...det er bare det at det alltid følger en pris med det...

Vi skiller oss ganske mye fra de andre, søsteren har « kopiert» foreldrene og er rimelig opptatt av fasade og har en samboer som passer inn i det hele, vi er nesten motsatt og er opptatt av at vi ikke skal fremstå som noe vi ikke er.  

Hver gang mannen tar opp problemer, bli alle de fine tingene vi ikke har spurt om og hjelp vi har fått, brukt i mot oss. Dvs at utsagn om forskjellsbehandling av barn, fra min manns side,  blir påfulgt av at vi er utakknemlige, late, slemme osv..   og de er selvfølgelig de snille og oppofrende

Mannen har slitt med angst og depresjoner før jeg kom inn i bildet, jeg tror det har noe med dette å gjøre. Han sier at det har vært slik hele livet hans. 

Vi er i jobb, mannen har en jobb med mye prestisje og er ganske kjent i sitt felt, ingen av oss driver med rus, vi tar oss av barna våre selv, har barnevakt en gang i året. 

 

 

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

Aiai, det er lenge siden jeg har vært innlogget på Kg, men ser den ene etter den andre som sliter med narsissistiske familier. 

Quote

 

Skulle ikke quote, men får den ikke bort

Det jeg skulle dele var noen youtube-kanaler å starte med: 

Ross Rosenberg 

Inner Integration

From surviving to thriving

Lisa A Romano 

 

Fint at du spør om råd her, og du vil kunne få gode svar til hjelp på veien -men dette temaet er stort.. Kanskje det burde lages en egen gruppe/tråd bare om dette. 

Beklager at jeg ikke svarer deg mer personlig, anbefaler bare på det sterkeste at dere begynner å lære om narsissisme og hvordan slike folk og familier fungerer.

Anonymkode: cc82f...a53

[AnonymBruker]

http://kilden.info/2015/06/12/12-tegn-pa-en-narsissistisk-familie/

 

 

Anonymkode: b17bf...1d7

[AnonymBruker]

Ikke på denne måten nei. Men jeg er fra en familie der hele slekten er bosatt veldig nær sitt oppvekstssted og er sammen med partner fra nabokommunen eller samme  sted 😛 Det er altså ikke langt til noen av de.
Så har du meg som har begynt å reise utenlads og ville bo i Oslo. Har fått muslimske bekjente på toppen av alt, og føler særlig enkelte av min slekt snur litt ryggen til. de vil ha en ren slekt, helst blod fra distriktet også tror jeg..for det er slik også mine jevnaldrede slektninger har gjort det. 

Anonymkode: 02fa6...285

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg kommer fra en familie der det man har fremelsket respekt for forskjelligheter og baksnakking av familiemedlemmer skjer svært sjeldent, så jeg er ganske uerfaren med slikt. 

Når vi tar opp ting og diskuterer, så forteller ingen hverandre at den andre parten er onde, slemme eller mener at de har bakenforliggende agendaer, ikke blir ting vridd på til det ugjenkjennelige heller. Så jeg blir jo litt skremt av at noen lager så ufattelig mye drama, selv om jeg har observert noen slike i perifer omgangskrets, gjennom årene. 

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker said:

( Husk å les link først)

 

 

Anonymkode: 47238...235

Sluttet å lese etter noen linjer pga elendig formatering....også ser man jo at du lenker til en blogger som hevder å se spøkelser. Altså en svindler. 

Anonymkode: cd806...a46

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Sluttet å lese etter noen linjer pga elendig formatering....også ser man jo at du lenker til en blogger som hevder å se spøkelser. Altså en svindler. 

Anonymkode: cd806...a46

Du finner det samme fra fagfolk om du googler dysfunksjonelle familier og sorte får. 

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sluttet å lese etter noen linjer pga elendig formatering....også ser man jo at du lenker til en blogger som hevder å se spøkelser. Altså en svindler. 

Anonymkode: cd806...a46

Forstår du dette bedre? https://www.webpsykologen.no/artikler/familier-og-rollefordeling/

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

Jeg var det sorte fåret en lang stund. Eller, jeg vet ikke.. Opplever egentlig at jeg er det sorte fåret den dag i dag også, men har liksom klart meg ganske greit da. Bedre enn de andre, som får all verdens med støtte og kjærlighet fordi de gjør som min mor sier.

Jeg vet at mine søsken og min mor snakker om meg bak min rygg, uten at jeg opplever at jeg har gjort annet for å fortjene det enn at jeg faktisk har en jobb jeg trives i, en god utdannelse og stabil livssituasjon.

Etter at jeg flyttet til hjembyen (for å la barna mine komme nærmere besteforeldrene sine) er min mor stadig sint for etellerannet uten at hun gjør noe for å ordne opp i det enn å kjefte og smelle. Hun forventer alltid at jeg skal krype og legge meg langflat for noe jeg opplever ikke ligger på meg. 

Min mor sier som så at jeg føler meg bedre enn dem. Det har jeg aldri gjort. 

Anonymkode: 29f00...aa8

[AnonymBruker]

Ja.

Har vel ikke gått så bra nei. Jobber 50% og søkt om 50% ufør nå. Har gått i behandling i varierende grad i 10 år.

Har aldri følt meg bra nok, har alltid vært "den onde", den som ikke skulle vært født. Den som er i veien, den som man ikke kan elske.

Det preger meg veldig i hverdagen. Jeg har blitt asosial, paranoid og sliter med veldig tunge tanker. Jeg får ikke sove som jeg burde, sliter med sen innsovning, oppvåkninger og våkner med et rykk av voldsom angst i kroppen.

Har mye vondt i kroppen.., i skjelettet og i musklene. Er svimmel og ukoordinert. Mister taleevnen ofte, på den måten at jeg som voksen ikke klarer å finne ordene når jeg snakker med noen fordi hjernen er i flukt modus. Jeg vil ikke snakke med noen, vil bare vekk. Andre mennesker tapper meg for energi.

Jeg har fullført utdanning, men bare en lett bachelor. Arbeidslivet er beintøft. Hvis det settes krav til meg får jeg ekstremt negative tanker om hvordan jeg i huleste skal klare å levere. Jeg kan jo ingenting.

Osv osv.

Jeg skulle ønske at noen grep inn da jeg var barn. Jeg husker ikke så mye fra barnehage eller skole. Men var det ingen som så noe? Oppførte jeg meg helt normalt? Jeg drømte ofte om at mine foreldre døde og at jeg fikk fosterforeldre. Det var mitt eneste ønske. Å få komme vekk. Bli fri.

Men ingen så. Eller, ingen gjorde noe.

Det gjør så vondt. Hvordan skal man bli fri fra den personen man har blitt til? Den som ble negativt formet av miljøet. Et menneske som bare lever fordi man er for feig til å avslutte.

Jeg ønsker alt det beste for mannen din. Håper han en dag blir fri! ❤

Anonymkode: 7530e...725

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja.

Har vel ikke gått så bra nei. Jobber 50% og søkt om 50% ufør nå. Har gått i behandling i varierende grad i 10 år.

Har aldri følt meg bra nok, har alltid vært "den onde", den som ikke skulle vært født. Den som er i veien, den som man ikke kan elske.

Det preger meg veldig i hverdagen. Jeg har blitt asosial, paranoid og sliter med veldig tunge tanker. Jeg får ikke sove som jeg burde, sliter med sen innsovning, oppvåkninger og våkner med et rykk av voldsom angst i kroppen.

Har mye vondt i kroppen.., i skjelettet og i musklene. Er svimmel og ukoordinert. Mister taleevnen ofte, på den måten at jeg som voksen ikke klarer å finne ordene når jeg snakker med noen fordi hjernen er i flukt modus. Jeg vil ikke snakke med noen, vil bare vekk. Andre mennesker tapper meg for energi.

Jeg har fullført utdanning, men bare en lett bachelor. Arbeidslivet er beintøft. Hvis det settes krav til meg får jeg ekstremt negative tanker om hvordan jeg i huleste skal klare å levere. Jeg kan jo ingenting.

Osv osv.

Jeg skulle ønske at noen grep inn da jeg var barn. Jeg husker ikke så mye fra barnehage eller skole. Men var det ingen som så noe? Oppførte jeg meg helt normalt? Jeg drømte ofte om at mine foreldre døde og at jeg fikk fosterforeldre. Det var mitt eneste ønske. Å få komme vekk. Bli fri.

Men ingen så. Eller, ingen gjorde noe.

Det gjør så vondt. Hvordan skal man bli fri fra den personen man har blitt til? Den som ble negativt formet av miljøet. Et menneske som bare lever fordi man er for feig til å avslutte.

Jeg ønsker alt det beste for mannen din. Håper han en dag blir fri! ❤

Anonymkode: 7530e...725

Jeg håper at du får det bedre. Det virker som du har hatt det mye tyngre enn mannen, blant annet en rekke ting man forbinder med å være utsatt for traume. Det er trist. Husk at når du gjør så godt du kan, så er det uansett godt nok. Du er verdifull, akkurat som de som tilsynelatende er mer velfungerende. 

Hans familie, er ressurssterke, de er ikke « onde» men  muligens litt ekstra redde for ikke å fremstå som perfekte, eller at barna ikke skal være perfekte. Mannen har alltid blitt hyllet for ting han gjør, fordi han alltid har vært veldig skoleflink, hatt svært gode sportsresultater og har som sagt en jobb der han gjør det godt.  Foreldrene snakker mye om hans bragder til andre og moren skryter overdrevent av barna sine, men samtidig får han rollen som « vanskelig» , « slem» osv.. når det bare er familien til stede. 

Han er den som sier i fra når ting ikke er greit og han er alltid på min side, når f.eks svigermor kritiserer meg. Hun forsøker også å baksnakke mannen min, til meg. 

Da jeg ble kjent med han, var han delvis ute av arbeidslivet og medisinert for angst og depresjon. Han har blitt bedre og bedre i årene vi har vært sammen, spesielt etter at han fant drømmejobben sin. 

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

Bare dytter litt på tråden...

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper at du får det bedre. Det virker som du har hatt det mye tyngre enn mannen, blant annet en rekke ting man forbinder med å være utsatt for traume. Det er trist. Husk at når du gjør så godt du kan, så er det uansett godt nok. Du er verdifull, akkurat som de som tilsynelatende er mer velfungerende. 

Hans familie, er ressurssterke, de er ikke « onde» men  muligens litt ekstra redde for ikke å fremstå som perfekte, eller at barna ikke skal være perfekte. Mannen har alltid blitt hyllet for ting han gjør, fordi han alltid har vært veldig skoleflink, hatt svært gode sportsresultater og har som sagt en jobb der han gjør det godt.  Foreldrene snakker mye om hans bragder til andre og moren skryter overdrevent av barna sine, men samtidig får han rollen som « vanskelig» , « slem» osv.. når det bare er familien til stede. 

Han er den som sier i fra når ting ikke er greit og han er alltid på min side, når f.eks svigermor kritiserer meg. Hun forsøker også å baksnakke mannen min, til meg. 

Da jeg ble kjent med han, var han delvis ute av arbeidslivet og medisinert for angst og depresjon. Han har blitt bedre og bedre i årene vi har vært sammen, spesielt etter at han fant drømmejobben sin. 

Anonymkode: 47238...235

Tusen takk for fine ord. Det er vanskelig å føle det, men at du sa det betyr mer enn du aner. Jeg åpner meg nesten ikke, ikke engang for psykologene. Så de får ikke høre hvordan jeg faktisk har det og hvordan jeg føler. Derfor får jeg heller aldri de svarene og tilbakemeldingene jeg trenger. Bortsett fra av og til på nettet, når jeg tør å si litt mer. Så takk!

Har dessverre ikke så mye mer å bidra med til tråden.:(

Anonymkode: 7530e...725

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Aiai, det er lenge siden jeg har vært innlogget på Kg, men ser den ene etter den andre som sliter med narsissistiske familier. 

Skulle ikke quote, men får den ikke bort

Det jeg skulle dele var noen youtube-kanaler å starte med: 

Ross Rosenberg 

Inner Integration

From surviving to thriving

Lisa A Romano 

 

Fint at du spør om råd her, og du vil kunne få gode svar til hjelp på veien -men dette temaet er stort.. Kanskje det burde lages en egen gruppe/tråd bare om dette. 

Beklager at jeg ikke svarer deg mer personlig, anbefaler bare på det sterkeste at dere begynner å lære om narsissisme og hvordan slike folk og familier fungerer.

Anonymkode: cc82f...a53

Jeg tror du har svart meg også i min tråd. Tusen takk for flotte svar.

TS, min tråd heter "Mannen ønsker ikke gjenoppta kontakten med sitt søsken" ,jeg vet jeg burde vise han mer forståelse,og tråden har hjulpet med dette.

Anonymkode: fa07d...687

[AnonymBruker]

Vi er tre søstre der eldste er hun som alltid har passet på, midterste (meg) er familiens sorte får, og yngste er gullungen.

Sånn har det alltid vært, og vi fikk rollene våre da vi var små. Jeg behandles fortsatt som familiens sorte får selv om vi alle har passert 50. Tror nok aldri jeg blir kvitt det "stempelet" selv om jeg aldri har vært hverken slem eller bråkete, men det var nok lett og legge skylden på meg. 

Anonymkode: d33ca...694

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for fine ord. Det er vanskelig å føle det, men at du sa det betyr mer enn du aner. Jeg åpner meg nesten ikke, ikke engang for psykologene. Så de får ikke høre hvordan jeg faktisk har det og hvordan jeg føler. Derfor får jeg heller aldri de svarene og tilbakemeldingene jeg trenger. Bortsett fra av og til på nettet, når jeg tør å si litt mer. Så takk!

Har dessverre ikke så mye mer å bidra med til tråden.:(

Anonymkode: 7530e...725

♥️

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

Noen fler?

Anonymkode: 47238...235

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen fler?

Anonymkode: 47238...235

Nope.

Anonymkode: 704b1...eb0

[AnonymBruker]

Jeg var og er tildels enda "den usynlige". Det har bedret seg nå, men tendensene er der enda. Mitt søsken er alltid fantastisk, pen, flink og selv hennes dårlige sider blir hyllet. Selv om hun har gjort endel samme feil som meg så blir det i større grad unnskyldt og det blir fremstilt som verre når jeg har gjort det.

Jeg husker at jeg ofte ble oversett når jeg fortalte om ting, ble ofte litt overlatt til meg selv, når jeg gjorde ting så var det aldri bra nok, fikk sjeldent ros eller positiv oppmerksomhet og fikk ofte kjeft eller kritikk for småting.

Dette har preget meg ganske mye og det hjalp nok ikke på at jeg ble mobbet i tillegg. Nå sliter jeg veldig når jeg må prestere og jeg studerer for øyeblikket så det er veldig tøft når jeg skal ha eksamen og arbeidskrav. Jeg ødelegger ofte litt for meg selv ved å tenke at jeg ikke klarer det og trekker meg selv ned. Har ok karakterer nå, men lurer på om de kunne vært enda bedre om jeg ikke hadde holdt på slik. Tenker også mye stygt om meg selv og har dårlig selvtillit og lavt selvbilde.

Jeg sliter også med sosial angst og depresjon, men har klart meg på et vis selv om jeg har slitt mye studier og i arbeidslivet og med relasjoner med andre. Det at jeg måtte klare meg selv endel som yngre gjorde meg ganske selvstendig, men jeg synes det er trist at det å normale relasjoner til andre er så vanskelig for meg. I forhold blir jeg selvutslettende og må ha mye bekreftelse. Venner har jeg ikke hatt særlig mange av, men har fått meg en nå.

Jeg merker at jeg enda ønsker å gjøre foreldrene mine stolte og at de skal like meg. Spesielt gjelder det min far.

Anonymkode: 6b90d...50c

[AnonymBruker]

Tja, families "sorte" får på en måte. Jeg kommer fra en øvre middelsklasse-familie, kjernefamilie med hytte og alt det der. Mens mine eldre søsken var "middelmådige" på skole, idretter, venneflokk og nå har "middelmådige" jobber og familier, slapp jeg unna med det meste. Jeg gjorde aldri lekser, men var en 5-6'er elev likevel. Har en fantastisk jobb nå som 30åring, uten å ha tatt noen utdanning, med en fast inntekt på nært en million i året. Stort hus, fantastisk samboer, skal bygge hytte osv, i tillegg har jeg vært heldig å hatt en jobb med gode bonusordninger, så jeg har godt med penger på bok og kan finansiere store deler av hytte, garasje og ny bil selv. Jeg har alltid vært flink til å spare, og utad, fra resten av familiens ståsted, har jeg alt på stell, og har alltid hatt det. Jeg kaller det flaks - de er nok sjalu.

Hver eneste gang det blir snakk om noe som handler om jobb, fritid, hus, penger, bil, mat, whatever, blir jeg trukket fram i en setning som gjerne starter "Du trenger ikke si noe, du som har alt", uten at jeg har åpnet munnen. Dette har jeg hørt siden jeg starta på skolen. Nå har mine eldre søsken dessverre en del problemer på hjemmebane, og jeg forsøker å stille opp. Hver gang hører jeg "Du aner ikke hvordan jeg føler det uansett, så jeg gidder ikke si noe til deg".

I de siste årene har jeg slitt psykisk, og er under utredelse til noe som kan ende rundt kategorien PTSD og depresjon. Gunnen til at jeg ikke har sagt noe om dette til min familie, er nok at jeg sliter mest med frykten at de skal snakke om meg. Kjenner på at det byr meg så imot at de skal fryde seg over min "elendighet", opp i alt som ellers foregår.

Anonymkode: d67d3...737