Sønnen min faller bort fra meg, og har fått seg dårlige venner

[AnonymBruker]

Jeg slet lenge med å få meg fast stilling i helse sektoren, jobbet som vikar før mange steder , men ble så tilbudt en kveldsstilling og tenkte at det skulle bli flott, for da kom jeg til å tjene nok til at jeg og barna kunne få det bedre økominsk. Bestefar til barna er barnevakt hjemme hos oss når jeg jobber, jeg jobber tre til fire kvelder i uken, og annenhver helg lange vakter . Sønnen min på 11 år trives ikke med at jeg er borte på kveldene har jeg forstått,  jeg ser barna bare litt over en time etter skolen før jeg må dra. Det er ikke opptimalt for meg heller, men jeg måtte jo ha en jobb. Han har i det siste begynt å gi mer faen i alt, fått seg dårlige venner på skolen, og krangler om alt han ikke får bestemme selv, han slenger også fra seg kommentarer som "du er jo aldri hjemme uansett". Jeg skjønner at han savner meg og jeg savner også barna ekstremt mye når jeg er borte på kveldene, og nå føler jeg at sønnen min glir bort fra meg. Før var han mammas gutt, som elsket å sitte i armkroken, nå har han såvidt tid til å gi meg en klem. Han minner meg om en tenåring i oppførsel på noe. Jeg gir masse oppmerksomhet de dagene jeg er hjemme og finner på hyggelig ting med barna og viser dem masse kjærlighet, men jeg føler at i det siste har han ikke ønsket dette heller lenger. Jeg har snakket med han rolig og alene, men han sier at ikke det er noenting, men det merker jeg jo at det er. Ellers er han en snill gutt, oppfører seg fint i klasserommet og mot elever/lærere og har mange fine sider. Jeg bare føler at min jobbing gjør at han føler at han ikke har meg på samme måte lenger som alltid før. Nå vurderer jeg veldig å slutte i jobben, for ingenting betyr mer for meg enn barna mine. Jeg føler jeg ikke får fulgt opp sønnen min, jeg er redd for fremtiden hans hvis dette eskalerer og han ikke har det bra med at jeg jobber på denne måten. Så jeg tenker at det beste er å si opp, starte som vikar eller være litt arbeidsledig og håpe det dukker opp en jobb med mer dagvaktmuligheter. Har noen råd eller erfaringer her? Ønsker ikke å bli dømt, jeg trodde dette ville være godt for oss alle at jeg fikk fast jobb, hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg aldri sagt ja til stillingen. Jeg elsker barna mine og prøver så godt jeg kan å skape en fin hverdag for oss. 

Anonymkode: c005c...821

[AnonymBruker]

Ingen som evt har noen lignende opplevelser eller erfaringer her? ❤

Ts 

Anonymkode: c005c...821

[AnonymBruker]

Sønnen din kommer først ja. Hvis dette sklir ut, så vil du klandre deg selv for mange år framover. Du ser ham jo knapt, og foreldre må være tilstede! Hadde garantert gått tilbake til ringevikar mens jeg søkte på alt annet av jobb på dagtid. Du kan stoppe den uheldige utviklingen hans, så gjør det før du mister ham helt til et liv du absolutt ikke vil han skal rote seg bort i. Han sliter veldig, så sett ham først nå. Så ønsker jeg deg lykke til med å finne ny fast jobb. Tvi tvi 🙂

Anonymkode: 65380...114

[isbjørnungen]

Snakk gjerne med sjefen og forklar situasjonen, kanskje det er noen åpninger for å arbeide på dagtid feks på deltid i tillegg til ringevikar? Hvis du har rukket å jobbe der litt har de gjerne lagt merke til det om du er en god arbeidstaker.