Hvor mye oppmerksomhet får barn når de avbryter samtaler

[AnonymBruker]

Jeg har blitt stemor!!! Og det er mye å sette seg inn i og lære seg. Men det er særlig en ting som jeg er veldig usikker på som kanskje noen her kan hjelpe meg med. Jeg underviser barn og i undervisningen skal ikke barn avbryte når de voksne snakker (ser litt an samtalen såklart). Skal man si noe må man rekke opp hånda og iallefall ikke mase. Jeg forstår jo at man ikke kan være like streng med sine barn men jeg syns datteren til kjæresten er i overkant masete. De er jo vant til å være alene og hun er alenebarn og vant til å få oppmerksomheten. Hun kan stå og si pappa helt til hun får oppmerksomhet selv om han snakker med meg eller andre mennesker. Og det er veldig sjeldent at han ikke avbryter samtalen for å høre på henne. Hun var med meg da jeg underviste en dag også og da stod hun å sa mitt navn midt i undervisningsopplegget da jeg ikke hadde mulighet til å svare henne. Hvordan praktiserer dere dette? Barn vil jo ha oppmerksomhet og man skal jo ikke ignorere dem. Men det burde vel finnes en grense?

Anonymkode: 42d95...dae

[AnonymBruker]

«Nå prater jeg med ..... så da må du vente til vi har snakket ferdig, så vil jeg gjerne høre på det du har å si etter på»

Anonymkode: 3fe33...796

[AnonymBruker]

Hun mangler oppdragelse. Snakk med faren. Om han synes hennes oppførsel er åreit, legger du saken død. Men du tillater selvsagt ikke at hun avbryter DEG (uten i nødsfall).

Anonymkode: db4f6...7d3

[Gjest O.G.]

Gi en beskjed om at de skal holde kjeft når voksne snakker. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun mangler oppdragelse. Snakk med faren. Om han synes hennes oppførsel er åreit, legger du saken død. Men du tillater selvsagt ikke at hun avbryter DEG (uten i nødsfall).

Anonymkode: db4f6...7d3

Han ble faktisk furt på meg en gang fordi jeg "ignorerte" henne. Jeg syns dette er skikkelig vanskelig!

Anonymkode: 42d95...dae

[AnonymBruker]

Vi sliter fælt med det der, (egne barn, de er to stykker, så det har ingen ting med "bortskjemt og uoppdragent skillsmisse-enebarn som får for mye oppmerksomhet fra far" å gjøre) Vi ignorer, sier: "Nå avbryter du" eller Vent til vi har snakket ferdig", "Etterpå" osv, men de maser og avbryter nonstop uansett. Det finns en grense, men hvordan få dem til å respektere den/lære seg å vente? 10-åringen har blitt litt bedre i det siste, hun kan vente tålmodig nå ganske ofte.

Anonymkode: 35224...155

[Anonym333333]

33 minutter siden, O.G. skrev:

Gi en beskjed om at de skal holde kjeft når voksne snakker. 

Ikke få barn. Det viktige er gjensidig respekt. Si til henne at du gjerne vil høre hva hun har å si, men hun må vente til du er ferdig å snakke. Da jeg var barn husker jeg at hver gang jeg prøvde å delta i en samtale, uten å rope eller mase, så sa de alltid at jeg skulle gå bort fordi de voksne snakket. Det ga meg veldig vonde minner, jeg følte at jeg ble behandlet dårligere pga. alderen min. Den oppførselen du beskriver her er derimot uakseptabel. Hun må lære å gi respekt før hun kan få noen! Jeg foreslår å kanskje øve litt hjemme og gå igjennom en situasjon som det du beskriver og hva man skal gjøre da.

[AnonymBruker]

Dette kommer vel veldig ann på alder og ikke minst om det faktisk får oppmerksomhet...

Anonymkode: 553fc...45f

[Puny]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han ble faktisk furt på meg en gang fordi jeg "ignorerte" henne. Jeg syns dette er skikkelig vanskelig!

Anonymkode: 42d95...dae

Ville ikke ignorert henne. Gi en forklaring på hvorfor hun ikke kan få oppmerksomheten nå. Jeg vil gjerne høre hva du sier ..., men nå snakker heg med pappa, etterpå er det din tur, og fortsett samtalen med far. 

Vis henne gjerne det mitsatt også. når du snakker med henne og andre avbryter, så gi samme beskjed. 

Hvor gammel er hun? Går det an å snakke med henne om avbrytelser og ganger der folk har avbrutt henne. «Hvordan følte du deg da ... avbrøt deg?, ja det er ikke en god følelse.»

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Anonym333333 skrev:

Det ga meg veldig vonde minner, jeg følte at jeg ble behandlet dårligere pga. alderen min.

Det er slik verden er! Du blir tatt lite hensyn til som barn, for du er lite verdt sammenlignet med voksne. Det samme gjelder i voksenlivet. Ubetydelige null som du og jeg må selvfølgelig vike om vi er i vegen for mer betydningsfulle mennesker. Dette har vi lært og finner helt naturlig, men det er best om den læringa starter tidlig, slik at overgangen ikke blir for brutal. Jeg har hørt flere unge som klager over at det var brutalt å begynne i arbeidslivet. Det er foreldrenes feil, de har ikke forberedt dem på livet ute i samfunnet.

Anonymkode: db4f6...7d3

[Anonym333333]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er slik verden er! Du blir tatt lite hensyn til som barn, for du er lite verdt sammenlignet med voksne. Det samme gjelder i voksenlivet. Ubetydelige null som du og jeg må selvfølgelig vike om vi er i vegen for mer betydningsfulle mennesker. Dette har vi lært og finner helt naturlig, men det er best om den læringa starter tidlig, slik at overgangen ikke blir for brutal. Jeg har hørt flere unge som klager over at det var brutalt å begynne i arbeidslivet. Det er foreldrenes feil, de har ikke forberedt dem på livet ute i samfunnet.

Anonymkode: db4f6...7d3

Du vil kanskje kalle deg selv realistisk og sånt, men dette er helt feil. Man er ikke lite verdt sammenliknet med voksne. For en forferdelig ting å si. Hvis du oppdrar barna dine rett så får de en lett overgang til arbeidslivet. F.eks, så må mine barn arbeide for ukepengene, og de får ukepenger passende med arbeidet de har gjort. Gjør de ikke noe så får de ikke penger til lørdagsgodt. De er gamle nok til å hjelpe til, og de kan lage middag, rydde kjøkkenet, støvsuge stua osv. Min eldste har begynt i jobb, og har det helt fint. Ingen mennesker er mer betydningsfull enn andre. Det å be ungen sin holde kjeft hver gang de snakker er ikke å forberede de på samfunnet, det er psykisk mishandling. Dessuten så vet ikke du bakgrunnen til ungdommene og hvorfor de synes det var brutalt å begynne i arbeidslivet. Synes det er uprofesjonelt å skylde på foreldrene da.

[Gjest O.G.]

2 timer siden, Anonym333333 skrev:

Ikke få barn. Det viktige er gjensidig respekt. Si til henne at du gjerne vil høre hva hun har å si, men hun må vente til du er ferdig å snakke. Da jeg var barn husker jeg at hver gang jeg prøvde å delta i en samtale, uten å rope eller mase, så sa de alltid at jeg skulle gå bort fordi de voksne snakket. Det ga meg veldig vonde minner, jeg følte at jeg ble behandlet dårligere pga. alderen min. Den oppførselen du beskriver her er derimot uakseptabel. Hun må lære å gi respekt før hun kan få noen! Jeg foreslår å kanskje øve litt hjemme og gå igjennom en situasjon som det du beskriver og hva man skal gjøre da.

Jeg snakker om de som roper og maser, fordi jeg har dårlige minner fra ca en uke tilbake hvor det var en unge som ropte og maste og mora snakket til henne med "liksomstemme", som ikke fikk ungen til å høre etter. 

[Anonym333333]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Jeg snakker om de som roper og maser, fordi jeg har dårlige minner fra ca en uke tilbake hvor det var en unge som ropte og maste og mora snakket til henne med "liksomstemme", som ikke fikk ungen til å høre etter. 

Oja, vel da skjønner jeg

[AnonymBruker]

Her har han aldri fått oppmerksomhet når han maser mens jeg snakker. Sier at nå snakker jeg med x, så kan han snakke når det blir hans tur. Eller spør om han ser om jeg holder på med noe. Han er 8, og generelt sett veldig flink til å vente (naturligvis, alderen i betraktning), men kan glemme seg av og til.

Anonymkode: 018f8...974

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi sliter fælt med det der, (egne barn, de er to stykker, så det har ingen ting med "bortskjemt og uoppdragent skillsmisse-enebarn som får for mye oppmerksomhet fra far" å gjøre) Vi ignorer, sier: "Nå avbryter du" eller Vent til vi har snakket ferdig", "Etterpå" osv, men de maser og avbryter nonstop uansett. Det finns en grense, men hvordan få dem til å respektere den/lære seg å vente? 10-åringen har blitt litt bedre i det siste, hun kan vente tålmodig nå ganske ofte.

Anonymkode: 35224...155

Når 8-åringen blir for ivrig så hjelper det å avbryte samtalen og spørre barnet om hn kan se om jeg holder på med noe. Jeg får han til å fortelle meg at jeg snakker, og at han må vente. Hvis han avbryter spørsmålet med å snakke om noe annet, så sier jeg nei, og stiller spørsmålet på nytt. Ja, det avbryter samtalen, men jeg synes det hjelper å la barnet selv reflektere over det ved å stille spørsmål. Så må han vente til jeg var ferdig før jeg spør hva han lurte på.

Anonymkode: 018f8...974

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

«Nå prater jeg med ..... så da må du vente til vi har snakket ferdig, så vil jeg gjerne høre på det du har å si etter på»

Anonymkode: 3fe33...796

sier det til min 6 åring. Dessverre fortsetter hun å mase noen ganger. Ikke alltid det funker å si i fra. 

Anonymkode: c896c...144

[AnonymBruker]

6 timer siden, O.G. skrev:

Gi en beskjed om at de skal holde kjeft når voksne snakker. 

Synes det er svært negativ språkbruk som ikke akkurat viser barnet respekt. Noen ganger avbryter også voksne hverandre, men det hadde i en slik situasjon vært uhørt å si "hold kjeft når jeg snakker". 

Synes det er helt greit å svare at "jeg hører at du vil si meg noe, men jeg skal snakke ferdig her først og så er det din tur". Dersom barnet ikke hører etter, kan man si at det er uhøflig å avbryte, hvordan hadde barnet likt om det kom noen og brøt inn når hun akkurat holdt på å fortelle noe som var viktig for henne. Det setter igang en refleksjonsprosess hos barnet og øver opp evnen til empati.

Anonymkode: 54ed2...141

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

sier det til min 6 åring. Dessverre fortsetter hun å mase noen ganger. Ikke alltid det funker å si i fra. 

Anonymkode: c896c...144

Da fortsetter du å spørre henne om hun kan se at du holder på med noe. Avbryt henne hver gang hun fortsetter/ikke respekterer det, og ikke gi noen respons på noe hun sier. Såklart på en bestemt og rolig måte.

 

Det værste man gjør er å gi respons på det de sier når de avbryter.

Anonymkode: 018f8...974

[AnonymBruker]

Jeg tror mye begynner i hjemmet. Barnet lærer og observerer av hvordan foreldrene snakker sammen. Avbryter du partneren din, skriker, svarer dårlig eller lar være å svare, vil selvsagt barnet ta etter dette. Ikke minst om du gjør det mot ditt eget barn. De færreste svarer barna på en frekk måte heldigvis, men noen ganger må vi tenke over hvordan vi snakker med dem. 

Jeg har opplevd flere ganger at nieser eller nevøer skal fortelle meg noe mens jeg snakker med foreldrene eller andre, jeg stopper opp, ser på dem, og sier "nå snakker jeg med mammaen din, så du må vente litt". Det pleier å funke. Foreldrene sier ikke så mye.. 

Men..får vente til mitt eget barn blir så stort om det har effekt hehe 

Anonymkode: e1373...d55

[Gjest BearMama]

Å bli ignorert er vel det mest triggende som finnes. Både for voksne og barn. At noen later som om de ikke hører deg er ufattelig provoserende. Klart et barn vil se hvor mange ganger de må si mamma, pappa eller navnet til den som ignorerer dem for å se hvor lenge de faktisk er «usynlig» for dem.

Barn har ikke samme impulskontroll som voksne og dermed så plopper ting ut i sekundet de tenker på det og så spør de eller vil ha oppmerksomhet. Voksne har lært seg å ikke avbryte, selv om noen voksne også burde skjerpe seg der 😅🙈

Jeg hadde sagt klart i fra at nå prater jeg med en annen og da er det ikke greit å avbryte. Nå skal jeg snakke ferdig og så kan jeg svare på det du lurer på. Kommer selvsagt an på situasjon og alder, men hovedsaklig så gjelder det å la barnet vite at det blir hørt og at det barnet har å si betyr noe, men at de må kunne vente da det ikke er greit å avbryte en samtale.