Tankespinn om mulig samlivsbrudd som følge av psykisk sykdom

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har vel egentlig mest behov for en dagbok, men fikk ikke til å skrive den anonymt, så da ble det et slikt innlegg i stedet. Jeg er gift med en mann som ganske "overraskende" fikk diagnosen bipolar lidelse (type 2) etter vårt barn ble født. Barnet er over ett år gammelt, og enda har han ikke begynt på medisiner. Delvis på grunn av egen motvilje, og delvis på grunn av en vanvittig treghet i systemet.

Men bunnlinja er at han behandler meg tidvis dårlig, er veldig veldig slitsom å bo sammen med, og jeg må ta hele omsorgen for barnet, og jeg sliter meg helt ut med å prøve å være med på opp- og nedturene hans, og alle krav han stiller i forbindelse med disse svingningene. Jeg fungerer ikke lenger i full jobb, og har fått både fysiske og psykiske symptomer selv. Jeg kverner og kverner på dette - er det best å fortsette å holde ut? Å prøve å få dette til å fungere, slik at vi kan ha noe som ligner på det livet vi hadde sett for oss? Og hva med barnet vårt - er det verst for henne å leve i et hjem med en sliten mor og en syk far, eller er det best å ha to hjem, hvor det ene fungerer noenlunde, mens det andre kanskje fungerer enda verre enn hennes hjem i dag? Jeg føler meg så vanvittig fanget. Jeg greier innimellom å tro på at han kan bli "frisk" med medisiner, men hva med alt som allerede er sagt og gjort? Alle høytider og verdifulle øyeblikk som er ødelagte, og alle forferdelige ting som er sagt og truet med, all tilliten som er brutt? Jeg vet det er sykdom, men det er utrolig tøft å aldri få noen unnskyldning eller se noe anger på alt man har måttet akseptere. Jeg er redd for å utslette meg selv..

Jeg er så usikker på om jeg skal sitte stille i båten og vente og se om dette kan bli bedre, eller skal jeg begynne å forberede meg på brudd allerede nå?

Nå dagdrømmer meg bort til en situasjon hvor jeg er alene om alt og kan organisere alt som jeg vil, helt uten hans svingninger, bare for å bli dratt ut av drømmen av den realisasjon at jeg da vil gå glipp av halve oppveksten til den jeg elsker mest her i verden. 

Mannen min er heller ikke fra Norge, og han har formet svært få vennskap i den tiden han har bodd her, så om vi hadde gått fra hverandre ville han vært mye alene. Han fungerer dårlig nå - hvor jeg tar meg av 90% av alt som ligger i et voksenliv, så jeg frykter virkelig utfallet av en eventuell skilsmisse for han. Jeg ønsker så inderlig ikke at datteren vår må vokse opp med en pappa hun hele tiden har dårlig samvittighet for, og jeg ønsker ikke et sånt liv for han heller - han er jo en god person i bunn. Det hører med til historien at jeg på et tidspunkt ba han flytte ut, og det gjorde han for en kort periode, og det gikk veldig dårlig. Det var deilig for meg, men han hadde det veldig vanskelig, og greide ikke å skape en holdbar bosituasjon for seg selv i det hele tatt, og var om mulig i enda verre forfatning da han bare "kom hjem igjen", og vi fortsatte samlivet..

Vi har gått i parterapi og terapi hver for oss, men det har fungert svært dårlig fordi han er for syk til å greie å bygge videre på noe av det vi kommer frem til. Noen ganger hjelper det meg å tenke at jeg enda kan "finne ut av" dette i noen år før jeg evt. velger å gå, men så kommer det perioder som er så ille at jeg tenker at det er best for både meg og barnet å gå nå med en gang, før vi tar videre skade av det..

Så. Dette var vel først og fremst et hjertesukk. Jeg føler meg så alene, og selv om det verste sjokket over at livet nå skal bli så annerledes har lagt seg, sørger jeg over den han pleide å være for meg, den pappaen han skulle ha vært, og greier ikke å tro på at han skal bli seg selv igjen.

Om noen har erfaringer fra lignende er jeg veldig interessert i å høre. Alt som kan gi klarhet nå er kjærkomment.

Hilsen A

Anonymkode: 3e688...e18

[Siri_H]

Enn så lenge har han ikke begynt på medisiner. Jeg ville nok sett an hvordan han fungerte på medisiner før jeg gjorde noe drastisk. For veldig mange er det medisiner som skal til for at de skal fungere normalt igjen. Hvis han ikke blir bedre etter noen måneder med medisinering hadde jeg nok valgt å gå altså. Hvis han ikke ønsker å ta medisiner har han allerede valgt tenker jeg, da ønsker han ikke å gjøre det som skal til for å få et bedre liv for familien sin. Og det kan ikke du leve oppi.

Send meg en pm hvis du trenger å prate, jeg har vært (og er delvis) i samme situasjon som det du er.

Lykke til!

 

[AnonymBruker]

Kjære A. 

Dette høres veldig krevende ut. Jeg personlig ville antageligvis gitt det en sjanse til han begynte på medikamenter. Men om du føler deg ferdig med han er det ingen skam å gå i fra han. Det virker som du har stor omsorg og forståelse for at barnet deres kanskje ikke vil oppleve det å ha en fungerende og frisk pappa. Noen ganger er det kanskje best å skille seg. 

 

god klem. 

Anonymkode: 54a74...d50