Barn som ikke vil på samvær

[AnonymBruker]

Hei

 

Jeg er mamma til en gutt på 12 år som bor hos meg, og har samvær med pappan sin annen hver helg, torsdag-søndag.

Utfordringen er at han absolutt ikke vil til pappan lenger, og i kveld gråter han, tigger han, nekter, blir sint og er egentlig igjennom det hele. Det er så vondt for oss begge. Pappa og jeg har vært skilt i 7 år og han har familie på begge sider nå. Vi bor i gangavstand og har et greit/nøytralt forhold til hverandre. Han var en dårlig partner for meg, men en veldig fin pappa. 

Nå er det mye konflikter mellom far og sønn, men min gutt er en stille gutt, snakker lite og trives best i eget selskap. Han liker å trekke seg tilbake på rommet for å lese feks etter å ha brukt tid med oss eller venner. Onlinegaming med kompiser står øverst på listen. 

Forskjell på hjemmene er det jo, her er det ganske rolig, aldri vært behov for så mye regler, jeg lager forskjellig mat til middag hvis noen ikke liker feks og han får styre mye av fritiden sin selv (etter lekser, aktiviteter osv) 

Hos far er det litt omvendt, spesielt spillingen er et opphav til konflikt. Det er veldig regler rundt mat, ingen sukker i mat/huset, alle skal være sammen hele helgen, felles aktiviteter osv. Ikke nødvendigvis noe galt, men for min 12-åring som henter seg inn når han er alene, blir det nok litt mye. Han sier at han er litt ‘redd’ far, vil ikke at han skal bli sint, vil ikke ha kjeft osv, men dette tror jeg skyldes mer hans egne tanker enn fars temperament. Han har alltid vært en god pappa, men mye av forandringene hos far skyldes nok litt fars nye kone (som er veldig snill og hyggelig mot gutten), men litt ‘annerledes’ enn meg. Jeg vet ikke helt.. 

Uansett, hvordan skal jeg gripe dette an? Skal man tvinge barn på samvær når de ikke har noen bedre grunn enn det jeg har hørt til nå? Jeg hadde jo blitt knust om det var motsatt og han ikke ville være sammen med meg... 

Det er vanskelig for meg å snakke med far uten at han overkjører meg, så trenger litt tips og innspill fra dere. Dette er vondt for oss begge to. 

Takk ❤️

ps. Far vet ikke hvor ‘ille’ det er. Tror jeg. 

Anonymkode: 75af4...adb

[Måbarefåsiat...]

Du og far må snakke sammen. Og ikke glem at her er det sikkert mye hormoner som spruter i kroppen på guttungen. Det er vanskelig. 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Måbarefåsiat... skrev:

Du og far må snakke sammen. Og ikke glem at her er det sikkert mye hormoner som spruter i kroppen på guttungen. Det er vanskelig. 

Ja... Det har jeg ikke tenkt på, men du har nok helt rett i det med hormonene. 

Takk for svar. ❤️

Anonymkode: 75af4...adb

[AnonymBruker]

Hadde aldri tvunget barn på samvær. Min hadde en periode hun ikke ville til far. Jeg sa kort og greit fra at hun ikke ville komme den helgen, så hun ble hos meg. 

Du kan jo muligens tilby at han kan dra dit på middag, uten å overnatte?

Anonymkode: c807f...43f

[Rotemor]

Dere må snakke sammen og gutten må få være hos Mamma en liten periode!

Av og til trenger man litt avstand.

[AnonymBruker]

Far har jo helt normale regler, du er for snill og har lite (ingen?) regler. De fleste barn i den alderen vil gjøre som de selv vil, og da vil han jo prøve å være mest mulig hos deg. Synes det er tynt grunnlag for å si at han skal slippe samvær. 

Anonymkode: e42c0...db9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Far har jo helt normale regler, du er for snill og har lite (ingen?) regler. De fleste barn i den alderen vil gjøre som de selv vil, og da vil han jo prøve å være mest mulig hos deg. Synes det er tynt grunnlag for å si at han skal slippe samvær. 

Anonymkode: e42c0...db9

Her er du inne på noe av det som er konflikt mellom meg og far også. Han mener som deg. 

Jeg ser liksom bare ikke poenget med å lage regler for å lage regler. Hos meg skal han feks være i seng 21.30. Når han spiser kveldsmat, dusjer, gjør lekser, det styrer han selv og jeg synes det er best sånn for han. Hos far er det en tid for alt. 

Kan du si hvorfor det er bedre med regler? Hvorfor skal alt styres? Han gjør jo det han skal... 

Jeg spør fordi jeg kommer fra en ‘dårlig’ oppvekst selv og synes dette er litt vanskelig. 

(Jeg har forresten kontaktet HS pga min egen usikkerhet omkring det å være mamma, og fikk tilbud om COS-kurs etter jul)

Anonymkode: 75af4...adb

[AnonymBruker]

Slik kunne det fort ende opp her også. Mor har få regler og far har mange. Hadde ungene fått velge hadde dem sittet med mobilen på rommet hele dagen og mor hadde latt dem. Heldigvis er ikke barnevernet enig med mor..

Anonymkode: d6a9f...07d

[AnonymBruker]

Takk for svar dere to andre også. Jeg har ikke så mange å innrømme dette for. 

Vi får så mye skryt for at vi bor så nærme og samarbeider så bra, men... ja. 

Anonymkode: 75af4...adb

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Slik kunne det fort ende opp her også. Mor har få regler og far har mange. Hadde ungene fått velge hadde dem sittet med mobilen på rommet hele dagen og mor hadde latt dem. Heldigvis er ikke barnevernet enig med mor..

Anonymkode: d6a9f...07d

Mens her finne faren på a kritisere og lage kvalm på absolutt alt barna gjøres eller ikke gjøres. 

Anonymkode: 2e38f...9f1

[AnonymBruker]

Altså.. Forskjellige middager, onlinegaming når det passet ham.. Far setter grenser. Det er virkelig et lett regnestykke! 

Anonymkode: e5e44...029

[AnonymBruker]

Hei. Det er bra med regler, faste rutiner og grenser fordi det skaper trygghet hos barn. Tryggheten kommer av at de voksne rammer inn barnet fordi den voksne har mer erfaring og vet mer, og gjennom din erfaring og autoritet som voksen skaper forutsigbarhet og oversikt for barnet, som barnet drar nytte av senere inn i voksenlivet. Det er den voksne som må lære barna hvordan verden fungerer, og det innebærer at man ikke kan bestemme alt selv, men innordne seg. Det er også du, med din erfaring og kunnskap, som vet hva som er bra for helsa hans, eksempelvis å spise sunt og variert, være sosial (i balanse med alenetid og ro), ikke sitte for mye med skjerm osv. Barn elsker rutiner og gjentakelser, det er trygt. Kjærlighet og grenser er det du skal gi, slik blir du hans trygge base. 

Jeg synes det er veldig fint å se at du her ikke snakker negativt om far og hans samboer. Det er en god egenskap😊

Anonymkode: 4d751...f77

[Duff]

Du og far må snakke sammen. Før det må gutten sette ord på noen ting han ønsker at skal endres. Hvis ikke far går med på å ha samvær på en annen måte enn i dag og heller ikke la han være mere hos deg en periode kan du kalle inn til mekling. På mekling kan du be om at de snakker med gutten slik at hans stemme kommer frem. 

[AnonymBruker]

Hei! Jeg hadde det helt likt som din sønn da jeg var 12 år, og broren min (annen far, også skilt fra mor) oppførte seg også slik ved 12 år. 

Moren min tvang meg til samvær. En god sammenligning er med min bror som fikk styre samvær selv, vi endte allikevel begge to opp med et relativt likt forhold til fedrene våre. 

Derimot så har jeg et mye mer bittert forhold til barndommen min da jeg opplevde å føle meg lite hørt av begge foreldrene mine. 

Barnekonvesjonen sier at barn fra og med 12 år skal få si sin mening, og den skal vektlegges.* Siden dere bor i gåavstand ville jeg ha bedt ham dra på middagsbesøk en av dagene, men si at han kan være hjemme utenom. - Eller kanskje du kan si at han kan være hjemme, men at da er det samme regler som hos pappa? Spilletider, og kun en middagsrett? 

Det vikigste her er at du sørger for at sønnen din føler seg sett og hørt. Han er 12 år, la ham få bestemme litt. Jeg synes du høres ut som en snill og flink mamma. Med kjærlighet kommer folkevett av seg selv. 

Både jeg og broren min vokste opp, og til tross for forskjellig oppdragelse så besøkte vi begge to fedrene våre på eget initativ med litt tid. 🙂 

*http://www.barnefordelingssaker.no/index.php?site=default/772/773/814/776/780

Lykke til! ❤️ 

Anonymkode: d3b11...dbe

[AnonymBruker]

Du sier det er litt vanskelig for deg å snakke med far uten at han overkjører deg og kan det være at sønnen deres har det på samme måte? Du sier at han også er redd for farens reaksjoner. Ikke at han er en dårlig pappa eller blir i overkant sint, men NOE reagerer dere begge to på ved han. 

Når det har fått gå så langt at sønnen  deres nå gråter om å få slippe, så bør dere gjøre noe.

Faren må få høre det. Du får heller tåle å bli overkjørt for at sønnen din skal bli hørt. Han er anderledes skrudd sammen enn faren sin og han lider under å måtte leve opp til forventningene til familien på den sida. Men han bør bli møtt med respekt og forståelse for den han er. 

Det virker utifra det du skriver, som han nå fortvilet prøver å sette de grensene for seg selv som han kjenner at han må ha.  

Be sønnen din skrive ned hva han trenger, si fra om hva du ser/opplever at han trenger og inngå avtaler med faren som sønnen deres kan føle seg trygg på blir overholdt. 

 

 

Anonymkode: 33eda...512