Broren min har fått kreft

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig, men kort fortalt så har jeg alltid hatt et veldig nært forhold til broren min helt til for tre år siden. Vi flyttet et stykke unna og broren min og familien hans kom på besøk en uke. Det gikk ikke så bra som forventet, og uka endte med at broren kom med vonde og helt grunnløse beskyldninger mot meg helt ut av det blå som en forklaring på det som skjedde. 

Etter det har vi hatt lite kontakt, for han har holdt på beskyldningene sine og det er veldig vondt. Og nå har han fått kreft. Prognosene er ganske gode, men jeg er likevel så redd for at han skal dø uten at vi får ordnet opp i dette. Jeg tror han opprinnelig kom med beskyldningene sine for å dekke over noe han er flau over selv, og det tror også flere i familien vår. Men for meg er det likevel så vanskelig å ta initiativet til å ordne opp, for da det skjedde så tok det nesten knekken på meg fordi det var så vondt. Jeg er ikke bitter eller sta, men å bare starte opp forholdet oss imellom uten noe oppgjør er helt umulig mens beskyldningene fremdeles står ved.

Kan noen hjelpe meg?

Anonymkode: 00a7d...838

[Bokdamen]

Jeg skjønner dilemmaet ditt. Det at noen blir alvorlig syk kan sette ting i perspektiv, men det er ikke er carte blanche for å glemme vonde ting. 

Forstår det som at dere ikke snakker sammen, men hvordan er det med foreldrene deres, har de et godt forhold til ham? Har dere noen som har et nært forhold til begge som kan «mekle» litt og være til stede som en hjelp i den vanskelige samtalen? Har du er partner som kan være den støtten du trenger? Hvordan er hans partner i dette?

[AnonymBruker]

Takk for forståelsesfullt svar! Jeg var redd for at fol ville svare at dette trumfer jo alt, men så enkelt er det ikke.

Det er ikke full isfront, for vi sender korte mailer på bursdager fremdeles. Foreldrene våre har et veldig godt forhold til oss begge. Moren min har indirekte sagt til meg at hun skjønner hvordan dette kunne skje fordi hun har sett litt av denne atferden hos ham før, mens de fleste andre i familien vår bare syns det er trist at det har blitt sånn og jeg tror de mener det sikkert er litt begge sin skyld.

Hele greia satte meg helt ut lenge etterpå og jeg begynte å lure på om jeg hadde blitt gæren og ikke så det selv. Heldigvis var vi aldri alene og de andre i familien min oppfattet det som meg. Min partner støtter meg fullstendig og ble ordentlig irritert på broren min. Hans partner har tatt litt kontakt etterpå og har faktisk også truffet oss med barna en gang selv om broren min ikke ble med. Det var veldig hyggelig og fint, men hun er veldig lojal mot ham, så dette ble ikke diskutert i det hele tatt. 

Anonymkode: 00a7d...838

[Bokdamen]

Kan du skrive en e-post til din bror? Ikke en du skal sende, men en der du skriver hvordan du opplevde det som skjedde, hvordan du har det med det i dag, hva beskjeden om at han har fått kreft har gjort med deg og hvordan du ønsker at ting skal være anderledes? Det kan i første omgang hjelpe deg å sette ord på følelsene dine. 

Formålet bør være å klargjøre hva du vil ha ut av situasjonen (være i hverandres liv igjen?) og hva som må til for at det skal fungere for deg (må han ta ansvar? Si unnskyld?). Når det er på plass i hodet ditt, kan du enten sende mailen din eller sende ut et signal om at du vil snakke. Ser det som et veldog positivt utgangspunkt at dere har litt kontakt og du har klart å holde på et forhold til svigerinnen din.

Min mor døde av kreft og det at hun ble syk endret noen helt avgjørende ting i hva som var viktig for meg. En del drit viste seg å bare være drit og ikke viktig i det hele tatt, og de tingene som virkelig betød noe ble mye viktigere. Det gjør ikke din bror ufeilbarlig på noen måte, det minner oss bare på at alle er bare mennesker og vi er her på lånt tid. Håper dere kan finne en måte der dere får bruke mest mulig av den tiden sammen 💕

[AnonymBruker]

Tusen takk, @Bokdamen. Jeg er lei meg for at moren din døde. 

Det er en mail eller noe slikt jeg tenker på, og jeg kan uansett ikke gjøre noe med hans syn på det som skjedde. Hvordan han reagerer er jo opp til ham, men jeg må gjøre det jeg kan utifra det jeg føler er det rette og det jeg trenger for å klare å leve med meg selv om det verste skulle hende. Det jeg føler jeg trenger er at han sier at han ikke egentlig tror noe slikt om meg, og at han gikk i forsvarsposisjon mens han egentlig burde ha håndtert det mer voksent. En ren unnskyldning tror jeg sitter alt for langt inne nå.

Takk for godheten du viste meg i svaret ditt. Jeg trengte det i dag. 💕

Anonymkode: 00a7d...838

[ViljaH]

Jeg synes også at du skal sende epost til ham. Hvor du begynner å reparere forholdet, heller enn å drive konflikten videre. Si at du er veldig lei for å høre at han er blitt syk, at du savner det gode forholdet dere hadde, og du håper dere kan snakke litt om det som skjedde og finne sammen igjen. At kanskje noe godt kan komme ut av dette, også. Lykke til

[Juniper]

Han er jo den med kreft, som kjenner mest på det med lånt tid. 
Om han ikke føler et behov for å ordne opp, så hjelper det vel ikke at TS gjør det. 

Det er dessverre ikke alle som fungerer sammen, selv om de er i slekt. 

Har han fabrikert historier for å dekke over ting, og tviholder på disse, så fortsetter han vel med det. 
Jeg tenker at han må ta sin del av ansvaret for at forholdet mellom dere ikke fungerer, og om det ikke er verdt det for han å komme med noen innrømmelser og be om unnskyldning for dramaet han har skapt, hvorfor skal da TS anstrenge seg? 

Moren kan muligens prate litt med han om dette, men om han selv ikke føler et behov, da er det rimelig nyttesløst! 
Synes ikke TS skal legge seg flat og be om unnskylding for hans fabrikkerte beskyldninger "for husfredens skyld". 

[AnonymBruker]

Noen ganger føler jeg faktisk det beste er å sette en strek over det som har skjedd og leve videre. Selv om man føler seg urettferdig behandlet. 

Jeg var selv i en liknende konflikt med en i svigerfamilien. Etter ett år ga jeg opp å få en unnskyldning å rakte ut en hånd for barnas skyld. Det var lurt. Familien er samlet igjen og vedkommende behandler meg svært bra. Ikke alle kamper er verdt å ta selv om man er såret og fornærmet. Det dreier seg ikke alltid om hvem som har rett, men å leve livet slik du vil leve det. Å gå å gnage på vonde følelser ovenfor folk du er glad i er bortkastet tid i ett kort liv.

Anonymkode: 19ba7...817