Redd fastlegen kan melde

[AnonymBruker]

Hvis jeg sier hvordan jeg virkelig har det.

For noen år siden var jeg virkelig på et dårlig sted. Depresjon jeg ikke visste noe særlig om da jeg ikke ville søke hjelp. Så møtte jeg min nåværende fastlege som sendte meg til psykolog for å snakke ut. 

Jeg studerte, samtidig som jeg kobbet 100% ved siden av. Kjøpte samtidig min første leilighet i en alder av 21.

mens jeg gikk til samtaler, ble jeg overraskende nok gravid. Jeg har PCO så jeg blir ikke lett gravid, og hadde hatt samleie i flere år uten å bli gravid, derfor overrasket. Fastlegen min sykemeldte meg siden det ble for mye, studie, jobb og en graviditet.

6 måneder sykemeldt, så mammapermisjon og ut i jobb igjen. Altså en lang pause fra arbeid og jeg ble «friskmeldt» rett mot slutten av denne perioden. Psykologen var usikker på om jeg hadde Aspergers så jeg ble videre henvist til en spesialist som skulle utrede meg for dette. Allerede under første time så hun samspillet mellom meg og barnet mitt så hun konkluderte meg at jeg hverken hadde Aspergers eller noe dårlig tilknytting til barnet mitt.

Nå har jeg vært i arbeidslivet i 1,5 år etter den lenge pausen og jeg føler jeg ikke fungerer lenger igjen. Det er som om jeg bare har kapasitet til å enten jobbe eller være fungerende hjemme. 

Heldigvis har jeg den perfekte ektemann som gjør alt for å gjøre livet lettere. Han vasker, lager middag hver eneste dag, rydder og you name it. Jeg har kun 2 ansvar og det er barnet og vaske klær. Men mannen min gjør fortsatt utrolig mye for barnet også, han dusjet barnet hver kveld (praktisk for han dusjer selv hver kveld), og jeg pusser tenner og legger barnet. I helgene lar han meg sove ut, for at jeg skal kunne være tilstede med han og barnet. I hverdagen er det ikke noe problem fordi da må vi begge stå opp for å gå på jobb, og da leverer vi sammen fordi vi kjører sammen. Også henter vi barnet klokken 16 sammen når vi går hjem. Barnet er våken i 2 timer og da er alt greit. Far lager middag, mens jeg og barnet leker. Vi spiser middag, ser litt på Barne-TV, far og barn går å dusjer. Barnet blir ferdig først jeg pusser barnets tenner og jeg legger barnet. Men det er her probleme virkelig starter, når barnet sovnet til 18.30 ligger jeg som en død fisk på sofaen. Kroppen verker og jeg er ingen god kone og jeg føler jeg ikke er levedyktig. Får tårer i øynene bare av å skrive dette. Jeg er helt utslitt og ligger bare regelrett på sofaen som før jeg dro til psykolog. Jeg får ikke til å gjøre den eneste oppgaven i huset, nemlig klær. Mannen min viser forståelse og prøver å muntre meg opp med frukt, gode ord osv. Men når han mot slutten av uken ikke finner noen rene boksere, kan han komme med utsagn som «ikke klær engang får du til, hva skal jeg ha på meg under buksa nå?»

da bare kaster han alt i vaskemaskinen uten å sortere og problemet er løst til neste uke.

jeg passer alltid på å ha nok klær til ungen fordi jeg innså at jeg klarer ila en uke å ha nok energi til en vaskedag, ikke fast, så noen uker er det mandager, andre onsdager og andre søndager. Jeg har nå som det er vinter 10 ull-undertøy til barnet så disse vaskes på denne vaskedagen sammens med ullsokker. Så derfor har barnet rent tøy hver dag i barnehagen. 

Det skal sies at jeg når jeg var sykemeldt i 6 måneder ikke var det av fri vilje, fastlegen måtte nesten sette ned foten og si at dette bestemte henne og ikke jeg. Skal også sies at jeg per dags dato tjener mer enn Max beløpet som utbetales ved sykemelding, og det skal også sies at jeg egentlig ikke kan ta meg sykemelding fordi jeg er på vei til å gjøre enda større karriere på jobb og trenger derfor å fungere det neste halvåret.

så alt dette beviser at jeg ikke er ute etter en sykemelding, jeg vil ikke være syk. Og jeg har jo ingen diagnose så jeg er jo ikke syk. Men fortsatt så føler jeg at jeg nesten ikke klarer mer. Jeg er så sliten, mann og barn sover klokken er 00.19, men jeg er så sliten at jeg ikke engang kommer meg opp av sofaen for å gå å legge meg. Og det er søndag, jeg skulle egentlig ha vært innom jobben for å gjøre noe jeg utsatte, men klarte heller ikke det. Men har vært god mor for de timene barnet vår har vært våken. Vi har dusjet sammen, jeg kom på at nå måtte jeg dusje siden det er en ny uke og jeg ikke har dusjet på noen dager så da tik jeg meg av dusjingen med barnet istedet for mannen. Vi har vært ute å sparket sparkesykkel, vi har vært ute å matet fuglene, vi har vært hjemme og slappet av med Barne-TV, lagd smoothie, spist middag mannen min igjen lagde og vi har lest bøker, vi har fingermalt. 

Men det er alt jeg får til, jeg skulle så inderlig klare å lage en middag. Vil så inderlig være en god kone for mannen min. Vil så inderlig kunne ha ork til å gå ut. Ikke har jeg venner, ikke har jeg noe annet liv. Dette som er beskrevet er livet mitt dag inn og dag ut, dag etter dag.

men er redd om jeg sier ifra til fastlegen på nytt at jeg trenger en ny pause så vil hun kanskje tro barnet mitt ikke får den omsorgen det trenger fordi jeg ikke fungerer. Men det fastlegen ikke vil da forstå er at dette kommer frem etter at barnet har lagt seg. Og at jeg vil gå ned i inntekt ved en sykemelding, ikke for å snakke om jobb-muligheten som har tilbydd seg til neste halvår.

og en sykemelding for 2 uker, eller 2 måneder vil bare resultere i st jeg da gruer meg til sykemeldingen blir over og at jeg ikke får virkelig ro og fred. Drømme scenarioet ville vært «våkne med barnet, morgenstell, frokost, levert barnet i bhg, kommet hjem ligget på sofaen helt til klokken 16 for å få hvilt meg, hente barnet lese en bok/annen aktivitet, kunne ha ork til å lage en middag for en gangs skyld, Barne-TV, kveldsstell, og legge barnet, ligge på sofaen resten av kvelden og ikke være så sliten at jeg ikke får sove engang, men kunne legge meg som et normalt menneske klokken 22» om dette hadde vært min dag resten av livet hadde jeg vært overlykkelig» men selvfølgelig vet jeg st dette ikke kan realiseres, men det er hvordan jeg føler ville fungert perfekt for meg og min hverdag. Jeg vil ikke sykemeldes for å kunne gå ut, hvem skulle jeg i så fall gått ut med? Eller for å stelle i stand med meg selv, for alle som kjenner meg vet st jeg ikke er en jålete person, jeg dusjer jo så vidt.. jeg vet ikke føler bare at ingen tror på meg heller, dette er også en frykt jeg har og som vegrer meg til å si ifra til fastlegen. Hva om hun ikke tror meg?

beklager rotete innlegg, og dårlig delt opp, men skriver på mobilen her jeg ligger på sofaen og det er vanskelig å få oversikt over det jeg har skrevet når skjermen er så liten.

Anonymkode: 4cd69...167

[AnonymBruker]

Hvis det ikke er en reell fare for omsorgssvikt så melder jo ikke fastlegen deg til barnevern hvis det er det du er redd for. Du er ikke alene om omsorgen, barnet har en oppegående far som stiller opp. Jeg tror ikke det finnes en eneste opplagt og uthvilt småbarnsforelder, tipper de fleste av oss kræsjer litt i sofaen etter leggetid. Men ditt tilfelle høres jo litt voldsomt ut. 

Ville dratt til fastlegen for å sjekke stoffskifte, d-vitamin, jernlagre og b-12. Forstyrrelser her kan føre til at man føler seg tappet for krefter og vanvittig sliten. Å ha det som du beskriver er ikke normalt og sånn kan du heller ikke ha det. 

Hvordan er søvnmønsteret ditt? Kom deg i seng i rimelig tid på kvelden i hvert fall for å legge et så godt grunnlag som mulig for neste dag. Frisk luft, sunn mat osv.

Anonymkode: 66e00...6ed

[AnonymBruker]

Signerer ab over. Jeg har vert i dine sko og barnevern har aldri vert ett tema i de årene jeg har hatt barn og nå er de nesten voksne alle mann. 

Anonymkode: 57cec...c13

[AnonymBruker]

Jeg håper de kan finne ut hvorfor du sliter slik med energinivået fordi dette er jo ikke bra for deg eller for parforholdet å ha så lite overskudd til de ekstra tingene..

Har du tatt blodprøver for vitaminer og slikt?
Hva med den der utmattelsessykdommen, ME er det vel?

Lykke til 

Anonymkode: 3ed5b...f3c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper de kan finne ut hvorfor du sliter slik med energinivået fordi dette er jo ikke bra for deg eller for parforholdet å ha så lite overskudd til de ekstra tingene..

Har du tatt blodprøver for vitaminer og slikt?
Hva med den der utmattelsessykdommen, ME er det vel?

Lykke til 

Anonymkode: 3ed5b...f3c

Jeg har tenkt tanken, men Gud håper jeg ikke har det. For hvordan vil fastlegen la meg beholde det perfekte barnet mitt om jeg skulle hatt ME? Nei vil ikke tenke tanken engang.

takk for svar, fastlegen har bedt meg komme innom laboratoriet for noen blodprøver fastende, siden jeg ikke var fastende sist gang. Men har enda hverken funnet tid eller ork til det, og det er nøyaktig gått en uke. Lurer på om det er et stille rop om hjelp, at hun skal legge merke til at jeg ikke får til å komme og kanskje selv da spørre hva som er galt.. nei jeg vet ikke selv engang. Føler meg bare så... syk...?

hilsen trådstarter.

Anonymkode: 4cd69...167

[AnonymBruker]

Det finnes MANGE mennesker som har ME og som er foreldre. Det betyr ikke at de blir fratatt barna sine. Gå til legen din og få tatt de blodprøvene og ta det derfra. Du krisemaksimerer helt unødvendig. 

Anonymkode: 66e00...6ed

[Meadow]

Det er absolutt ingenting av det du skriver som minner om omsorgssvikt, barnet ditt har det supert og har også en far som virker fantastisk. Du trenger ikke å bekymre deg for akkurat det. Det som er mer bekymringsfullt er at du kanskje er på full fart mot den berømte veggen. Du må gjøre noen endringer i livet ditt, kanskje fokusere litt mindre på karriere? Spise sunnere, komme deg litt ut i naturen, trene?  Og for all del, gå til fastlegen og fortell hvordan du har det, ta blodprøver og blodtrykk. 

[AnonymBruker]

Jeg gjenkjenner skrivemåten din og tror du har skrevet noe lignende her en gang før? Du trengte hjelp til å lage en timeplan? Du har en spesiell skrivestil som er veldig detaljert. De fleste med barn gjør det samme som deg men jeg tror hjernen deres prossesserer det fortere. Jeg har inntrykk av at du tar inn alt veldig detaljert, at alt blir like viktig og da blir du veldig utmattet. Så har mannen din hjulpet deg å velge vekk ting men det er fortsatt for mye.

Jeg kjenner en med Asperger og hjernen hans er noenlunde slik, han får meltdown hvis det blir for mye. Ser du ikke har fått den diagnosen, og har dessverre ingen råd, annet enn at du kanskje bør høre med arbeidsgiver om 80% stilling- eller dere kan ansette vaskehjelp 😊

Anonymkode: 2a977...c04

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjenkjenner skrivemåten din og tror du har skrevet noe lignende her en gang før? Du trengte hjelp til å lage en timeplan? Du har en spesiell skrivestil som er veldig detaljert. De fleste med barn gjør det samme som deg men jeg tror hjernen deres prossesserer det fortere. Jeg har inntrykk av at du tar inn alt veldig detaljert, at alt blir like viktig og da blir du veldig utmattet. Så har mannen din hjulpet deg å velge vekk ting men det er fortsatt for mye.

Jeg kjenner en med Asperger og hjernen hans er noenlunde slik, han får meltdown hvis det blir for mye. Ser du ikke har fått den diagnosen, og har dessverre ingen råd, annet enn at du kanskje bør høre med arbeidsgiver om 80% stilling- eller dere kan ansette vaskehjelp 😊

Anonymkode: 2a977...c04

morsomt at du gjenkjente meg.. og litt skummelt, hehe. Enda morsommere er det at du får inntrykk av at jeg tar inn alt veldig detaljert, for er det noe jeg hører av mine nærmeste er det at jeg må slutte å være så detaljert. Begynner å tro at jeg er blitt avslørt i det virkelig liv, eller er jeg kanskje blitt paranoid?

Jeg har, på grunn av dårlig samvittighet, spurt mannen min om vi skal få inn vaskehjelp slik at han skal slippe å gjøre alt. Men han virker fornøyd med de oppgavene han har og ser ikke nytten av å få inn noe hjelp da det kun er klær vi "sliter" med -i og med at det er min oppgave.

Klokken er blitt 01.46 og jeg er fortsatt for sliten til å kunne å gå å legge meg. Jeg har i dag også tatt barnets klesvask, men orket bare å ta ut 2 sett med skift til barnehagen og ett sett barnet kan ha på seg. samt sokker. Resten lot jeg stå i vaskemaskinen så kan jeg enten ta det ut før jeg drar på jobb eller kommer hjem igjen. Jeg føler meg som en elendig person som ikke klarer å ta ut av vasken som en normal person, men så tenker jeg hvorfor jeg kun har ork til denne løsningen og kommer på at jo det nettopp er fordi jeg tenker på barnets beste, og det er at barnet har nok skift til bhg og noe rent å ha på, og da prioriterer jeg energien min til å nettopp få til det. Og det er jo noe bra? Så kan resten, som ikke går utover omsorgen til barnet, stå igjen til neste gang jeg finner noe energi til overs.

Anonymkode: 4cd69...167

[Gjest BearMama]

At du er utbrent og ikke klarer å jobbe en stund og tar deg tid til å gå til psykolog og jobbe deg igjennom det er ikke omsorgssvikt. 

Folk må lære seg definisjonen på HVA omsorgssvikt er.

Omsorgssvikt vil si at foreldre eller de som har omsorgen for et barn, påfører det fysisk eller psykisk skade eller forsømmer det så alvorlig at barnets fysiske og/eller psykiske helse og utvikling er i fare. Det skilles mellom fysisk mishandling og -omsorgssvikt, og mellom emosjonell mishandling og -omsorgssvikt.