Engstelig for voksenlivet

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg er ei 21 år gammel jente som konstant er engstelig, stiller meg bak alle andre, redd for å ta plass og er redd for å ikke trives i fremtiden. Det året jeg fyllte 20 år startet det hele... Opplever fra en tid til en annen å skvette til fordi jeg ikke får puste, i det jeg er på tur til å sovne på kvelden. Kan ligge på kveldene å være urolig i magen, analyserer hver minste ting. Har mye innestengt frustrasjon da jeg aldri setter grenser og sier alltid Ja hvis noen spør meg om å gjøre noe/hjelpe til. Selvom jeg ikke vil bestandig. Har hatt «ste»-foreldre som har kritisert meg i 8 år, og har en sorg over at familien er blitt så splittet. Men dette er noe jeg holder for meg selv for «husfredens»-skyld, og er nok her den innestengte frustrasjonen startet. 

Jeg gruer meg hver søndag kveld til ny arbeidsuke, for jeg begynner å bli veldig sliten av å være engstelig bestandig. Det å ha hatt det slikt i flere år nå har gjort at jeg isolerer meg mer og mer/sakte men sikkert, fungerer ikke bra i sosiale settinger (kommer ikke på noe å snakke om), klarer ikke konsentrere meg og hvis jeg får flere ting å forholde meg til samtidig - da vet jeg aldri hvor jeg skal starte. 

Jeg er ensom, bor for meg selv og prøvd i flere år å funnet meg ei jente å dele dagene med (Jeg er skeiv). Har godt forhold til familie (som alltid er i nærheten), men på grunn av slitsomme familieforhold er det anstrengende å forholde seg til (og jeg er så lei av å anstrenge meg til enhver tid, har gjort dette i 10 år snart pga skilte foreldre). Jeg har ikke ofte kjent på mestringsfølelse og er veldig usikker på ting jeg gjør (både i arbeidslivet, datinglivet og generelt sett). Men jeg er trygg på meg selv og mine verdier tiltross for det. 

Har en sånn redsel for at voksenlivet blir å utmatte meg til slutt... da jeg blir veldig sliten av å være rundt kollegaer, kunder, familie, venner og folk generelt sett så mye. Jeg legger merke til alt når det kommer til personer jeg er med - er personen glad eller sint, hvorfor gjorde personen sånn med ansiktet, hvorfor sa han/hun det, osv. Samtidig som jeg blir påvirket lett av andres humør. 

Ellers smiler jeg bestandig og hele tiden. Hvis moren min feks snakker med meg om viktige/dype/alvorlige temaer som hun vet jeg sliter med og som treffer meg, da smiler jeg det vekk for å ikke bryte sammen. Og dette har jeg gjort så lenge nå, at det er blitt en (u)vane. Har vært deprimert for noen år siden og føler mye på at jeg er redd for å bli deprimert igjen. Derfor tør jeg ikke slutte å smile. 

Ble langt dette, men tusen takk for at du tok deg tid til å lese :-). Jeg sku gjerne fått hørt om det er flere som sliter med de samme tingene som meg, og hva jeg kan gjøre for å få det bedre i livet? 

 

Anonymkode: 6633d...0b2

[sweety pie]

Så leit å høre at du har det sånn  Hva med å snakke med en psykolog?

[AnonymBruker]

Takk for omtanken og koselig klem-emoji hehe :-). Har vurdert psykolog, men er det veldig dyrt? 

Sitat

 

 

Anonymkode: 6633d...0b2

[AnonymBruker]

Kanskje du kan komme deg litt ut? Du er 21 år og har livet foran deg. Hva med å ta et år på folkehøgskole, skole i utlandet, eller bare begynne å studere? Starte på nytt på en måte? Bli kjent med andre folk.

Jeg har også lenge hatt en tendens til å bli trist, tenke vonde tanker og bli sliten av ingenting. Men når det blir for ille så stikker jeg av, på en måte. Jeg har studert i litt forskjellige byer, jeg har reist mye rundt.. bare en toukers ferie med venner hjelper. Jeg har en hobby hvor det innen miljøet er flere treff/leirer, og på disse får jeg også en pause fra «livet». Jeg hadde ikke tålt å bare sitte her hjemme og glo og synes synd på meg selv. Skjønner ikke at folk klarer sånt.

Anonymkode: b455c...f9b

[AnonymBruker]

Gå til fastlegen og fortell om hvordan du har det, så får du nok en henvisning. Du har helt sikkert godt å av å snakke med en psykolog. Koster 351 kr per gang.

 

Anonymkode: 0b451...f72

[AnonymBruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger :-). Skal definitivt få ordnet time hos psykolog, men har prøvd det en gang før via fastlegen min. Og følte at jeg måtte forklare så mye for å få henvisning, og når jeg snakker om utfordringene mine høyt med noen har jeg en tendens til å pynte på ting. Og sitt igjen med en følelse at «Problemene mine er så små, trenger ikke psykolog» og ender med at jeg bortforklarer problemene mine. Som om de ikke eksisterer lengre. Burde det ikke holde at jeg sier til legen at jeg vil ha henvisning til psykolog? Uten å måtte utdype så mye. For det er jeg ikke flink til🤷🏼‍♀️. 

Anonymkode: 6633d...0b2