Jeg tror jeg er en uinteressant person. Føler meg litt usynlig. Hvordan skille meg ut?

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var interessant, men det virker ikke som det. Føler meg nesten litt usynlig noen ganger, og at jeg ikke betyr så mye. 

Har vært i jobben min i to år og har nylig fått en ledetstilling. Det begynte nettopp en ny assisterende leder også, som er veldig hyggelig. Vi har fått en god tone. Plutselig en dag spurte h*n meg om jeg skulle være med på hytteturen. Jeg ble litt forvirret og lurte på hva han snakket om. Så sa h*n: «Hytteturen som alle vi ledernr skal dra på, er visst en årlig ting». Jeg sa bare at jeg ikke kunne, men sannheten var jo at jeg ikke ble invitert. Han ble visst det, men ikke jeg som har jobbet der en stund og i tillegg hadde vært leder lenger. Ikke at det skulle ha noe å si, men synes det var rart at han, som helt fersk ble invitert foran meg. Følte meg litt dum, og litt usynlig for å være ærlig. Litt kjip følelse... Ble planlagt i ukesvis, og de pakket på jobb mens jeg var der. Ingenting ble sagt av noen, det var kun den nye som tenkte på meg. 

Nå er jeg voksen og jeg vet at drikkeleker høres dumt ut, men har vært med på noen av de i år når jeg har dratt ut med vennegrupper og i jobbsammenheng. En gøy måte å bli kjent med folk på. For noen i alle fall. Greia er at jeg aldri blir valgt til noe, og det høres dumt ut det også; at jeg bryr meg om det. Jeg gjorde det ikke tidligere, men nå ser jeg jo at det et et mønster. Nå liker jeg ikke sånne pekeleker, osv. Ingen peker på meg, og igjen føler jeg meg totalt usynlig. I går skjedde det igjen. Det ble spurt  100 spørsmål der den som ble spurt skulle peke ut en person etterpå. Det var antakelse-spørsmål. Jeg satt og så på. Snakket jo og hadde det gøy ellers. Men jeg var jo ikke med på leken. Ble aldri pekt på, verken om positive eller negative antakelser. Jeg var den eneste ingen pekte på. Var jo gøy å se på, så klart. 

Føler meg som en fjott som blir litt såra av det, er jo bare en lek, og jeg er voksen og skjønner at det burde høre fortiden til. Men er vanskelig å ikke føle seg utenfor uansett når det nå skjer. Og jeg vet at ingen mener det vondt, og det var nok ikke sånn at folk unngikk meg med vilje. Men jeg er jo tydeligvis ikke en interessant person. Kan jo ikke ha gitt de noe særlig inntrykk. Det gjør meg litt trist, fordi dette skjer alltid. Jeg blir glemt. 

Til og med samboeren min pekte på alle andre under leken. Kanskje han virkelig syntes den andre jenta hadde finere klær enn meg. Og det gjør meg ingenting. Men det svir litt ekstra.

Hva kan man gjøre for å gi mer av seg selv? Jeg er en snakkesalig person og har god kjemi med alle jeg jobber med. Er ikke redd for å ta initiativ og har ingen problemer med å snakke med nye mennesker. Jeg er glad, hyggelig, flink til å høre, jeg hjelper når det trengs. Hva annet kan jeg gjøre? Vil jo bety noe for noen. Vil bli husket mer. Vil at folk skal ha et inntrykk av meg, anta ting om meg. Heller det enn å glemme at jeg eksisteter. 

Disse følelsene er nylig kommet. Har ikke følt det sånn før. Det er etter jeg la merke til at dette skjedde regelmessig at jeg innså det, at jeg ikke er interessant. 

Anonymkode: 6bae4...873

[AnonymBruker]

Har ingen tips, men vil gjerne gi deg en god klem❤️

Anonymkode: 9c893...2cc

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeil. Skriver på telefon og så ikke over teksten før jeg postet innlegget.  

ts

Anonymkode: 6bae4...873

[Gjest supernova_87]

Men handler dette om å gi mer av seg selv, eller å forvente mer av andre?

Lederne på jobben din skal alle på hyttetur, klart du skal være med. Når du ikke er synlig, så må du gjøre deg synlig, ta plass. Det er fryktelig ubehagelig når man føler at man er udugelig, ubetydelig og i veien, men det er den eneste måten. "Å, nei, vet du det har jeg ikke fått hørt om, det må være en glipp!" og så går du og sjekker med de som er ansvarlig. Det høres ut som en helt ræva følelse å bli ekskludert på den måten, men det endrer seg ikke når du lar det passere i stillhet. Og da snakker jeg ikke om å lage drama, eller en scene, men helt enkelt la godviljen for den andre slippe til "Det har sikkert skjedd en glipp, men jeg har ikke fått invitasjon til ledersamlingen?". 

I forsøket på å være mer likandes så er det mange som visker bort sin personlighet. De er så redd for å være "feil" på noen måte at de ender opp med å bli ingen. Hva vil du? Hva liker du? Ikke spør deg selv "hva må jeg gjøre for at Per og Pål og Espen skal like meg?" men spør deg selv hvem du må gjøre for at du skal ha det bra? Og så gjør du det, uavhengig av hva andre måtte mene. Da vil folk like deg, da vil folk se deg.