Problematisk forhold til dominerende mor

[Roland Knirk]

Jeg (voksen mann) har et nokså problematisk forhold til moren min, i hovedsak med det å sette grenser overfor henne. Jeg og min (nå eks-)samboer har hatt våre grunner til å sette grenser, bla. (introverte) personligheter som kræsjer med min mors, utfordringer i samlivet, lite hjelp og støtte (f.eks. barnevakt), helseproblemer, arbeidsledighet og psykiske problemer. Min mor har jobbet som lærer hele livet (hun er nå pensjonert), og har en veldig ekstrovert, pågående personlighet, og en ovenfra og ned-holdning type "jeg vet best" jeg mener hun på god vei har pådratt seg i sitt yrke.

Det kom til en klinsj i mai, med påfølgende krise i samlivet til meg og min ekssamboer -- utløst av episoden med min mor, men ikke direkte årsak da jeg støttet og var enig med min ekssamboer, som jeg også har gjort de aller fleste tidligere tilfeller. Noen dager etter meddelte jeg min mor at jeg ikke kom til å ha kontakt med henne på en lang stund da vi måtte konsentrere oss om å redde samlivet vårt, og at jeg ikke orket flere konflikter med henne, ihvertfall ikke i denne tiden. Svaret hennes var lite forståelsesfullt og fullt av den sedvanlige bitterheten hun farer med. Siden har vi truffet hverandre kun et par ganger, helt overfladisk og kort ifm. våre barn.

Mønsteret i hennes misnøye er slik: Min mor har alltid sammenlignet seg og sitt forhold til meg og min familie med sine vellykkede venninners "perfekte" forhold til deres barn og familier. Hun har naturlig nok ønsket seg dette selv, og har derfor skapt seg sine forventninger om dette for seg og sitt liv. Når disse forventningene så ikke har blitt innfridd, har hun startet konflikter, alltid tydelig uttrykt misnøye, aldri akseptert eller vist forståelse for vår situasjon eller våre personligheter, og alltid med en bitterhet i kommentarer og svar. Jeg og moren har hatt flere runder på mail om våre problemer, hvor jeg har kommunisert at jeg forstår hva hun ønsker seg, men at det har vært så mange konflikter opp igjennom årene og at vi ikke har like mange ressurser å ta av som andre har slik at jeg/vi ikke klarer å innfri disse slik hun ønsker seg, at vi må ta ting forsiktig og nærme hverandre gradvis. Dette har aldri falt i god jord, og det har spesielt vært misnøye med tempoet dette i så fall skulle ha skjedd i.

Jeg har ingen problemer med å forstå hennes ønsker, det er jo ønsker om nærhet, samvær og kjærlighet, noe enhver mor og bestemor ønsker seg. Men nettopp fordi vi har hatt så mange konflikter har jeg ikke *klart* å nærme meg henne slik hun vil, og hver gang det har gått bra en stund, har det kommet en ny eksplosjon fra henne, og vi har tatt flere skritt tilbake.

Hennes pågående, påtrengende og invaderende personlighet kræsjer helt med både min og min ekssamboers, og våre forsøk på å sette grenser har aldri blitt møtt med forståelse, men alltid en oppfatning om at vi ikke ønsker henne tett innpå. Med slike divergerende personligheter har det vært veldig vanskelig for oss å kunne ønske oss det slik hun ønsker seg det.

Mye av grunnlaget for vårt ønske om litt avstand og forsiktighet bunner i en spesielt graverende episode da hun nærmest kranglet seg inn i boligen vår like etter vår førstefødte og mor var kommet hjem etter en lang (34 timer) og vanskelig fødsel, hvor mor var sengeliggende, helt utslått, lakk både her og der, med en unge som verken ville sove eller bli ammet. Barnets mor ønsket da kun sin egen mor og meg tilstede. Mitt forsøk på å si til moren min at det passet bedre om hun kom en annen dag ble sablet ned, for hun hadde jo kjøpt en nistekurv med rundstykker, ost og skinke slik at vi "kunne kose oss." Den andre bestemoren var jo dessuten tilstede, så hvorfor skulle ikke hun også? (Dere vet, førstegangsfødende og egen mor, det er et spesielt bånd, og naturlig at det bare er de to i en sårbar tid.) Denne episoden ødela mye for all fremtid, for vårt forsøk på grensesetting i en mildest talt svært sårbar situasjon ble fullstendig overkjørt av moren min som trengte seg på, og som verken da eller senere har vist noen som helst forståelse for dette.

Moren min har heller aldri fullt ut akseptert min ekssamboer slik hun er. Hun har aldri uttalt dette eksplisitt, men det har skint tydelig igjennom uttrykt misnøye, fortalt hvordan hun vil min ekssamboer skal oppføre seg, hun har oppført seg slik (kritikk) at min ekssamboer har følt seg så liten og lite verdsatt (f.eks. stadig kjipere gaver til fødselsdagen hennes), aldri spurt om hvordan ekssamboer har det som hun vet har hatt mye å slite med.

Samlivet til meg og min ekssamboer gikk dessverre overende i sommer, så min ekssamboer slipper heldigvis å treffe min mor (annet enn i konfirmasjoner noen år frem i tid). Jeg sliter imidlertid med hvordan håndtere moren min, for selv om mine følelser for henne er nokså ikke-eksisterende, er hun fremdeles moren min, og jeg ønsker hun skal være en bestemor for mine barn. Jeg sliter med å forholde meg til henne -- *om* jeg i det hele tatt skal ha et forhold til henne -- og ikke minst hvordan jeg skal kontakte henne og hva jeg skal si. Jeg vet jeg burde ha vært sterkere, men å ha hatt en dominerende mor siden barndommen har gjort meg miljøskadet og ute av stand til å ta slike grep. Jeg får psykologhjelp til et par ting jeg ønsker å ta tak i, bla. til dette.

Endret 18. november 2018 av Roland Knirk

[Gjest andysowhat]

Unnskyld meg. 

 

Har du noen gang hatt en farsrolle i livet ditt?

 

avsnitt 1. 

Ønsker du å sette grenser. Så må du kunne handle. Regel nummer 1 i grensesetting boken. Lar du folk gå over grensen og du gjør null handling. Så betyr grensen din ingenting. Noe som hjelper å effektivisere grenser er: regelsetting, disiplin, maskulinitet, og være tydelig. Det er ditt ansvar å vedlikeholde grensen du setter.

 

avsnitt 2.

Det høres ganske rart ut at du ikke skal kunne klare å vedlikeholde 2 forhold med to forskjellige mennesker samtidig. Det ser ut som løsningen du gikk for skapte mer kaos en orden. Du skylder også på at det er noe galt med moren din overfor å være maskulin, handlekraftig kanskje være litt ærefull, og ta ansvar i situasjonen overfor din mor. Jeg ville ikke ha potensielt lært barna mine at det er lov å lage tanker som tillater en å la pensjonist morra si leve sine siste år uten barn og barnebarn. 

 

Avsnitt 3.

Moren din har et ønske, og du unnskylder med at dette er umulig på grunn av mangel på ressurser. Har du prøvd å være litt maskulin og prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen. Prøvd å lage en middag overfor å bruke utenkelig mange timer på å sende mailer? Og så prøvd å bruke litt av denne Mail ressursen på å smile under middagen. Kanskje det ikke hadde blitt perfekt, men kanskje det hadde vært en sammenkomst av familie og kanskje du kunne bedt morra di å holde kjeft om klaging når hun er i ditt hus. Fordi hun skal respektere deg, din familie og ditt hus. Hvis hun er så motbydelig og skal fortsatt klage etter det, da kan jeg komme bortom å kaste henne på dør for deg. Da er det hun som blir problemet og ikke deg, fordi da er det hun som er respektløs.

 

avsnitt 4.

Om morra di eksploderer og du mener det er urettferdig. Så slår du tilbake med samme mynt. Hun har ingen rett til å tvinge deg til å gjømme deg og din familie under en stein. Hvor er stoltheten din og maskuliniteten?

 

avsnitt 5.

Nå synker du ned på hennes nivå. Ikke gjør det. Vis at du er bedre enn henne. Hev deg over det, du er bedre enn å snakke ned til din egen mor. Bær deg selv med stolthet.

 

avsnitt 6.

Nei, jeg skjønner ikke. Jeg hadde gått over hele deg også, om det over er representabelt for deres forhold, fordi jeg ville hatt lite tiltro at jeg noengang ville fått lov å se barnebarnet mitt. Og jeg hadde gjort det i god samvittighet i troen av at du trenger en situasjon som får deg til å innse at handling er en smart ting. Var det så grusomt som du sier så skjønner jeg ikke at du ikke har gjort en eller annen handling som fysisk stoppet henne, kontaktet politiet og fått et besøksforbud, eller gjort andre fornuftige ting som å sette opp møtetid. 

 

Avsnitt 7.

Vel, jeg tror at du trenger å lære deg noen ting som skrevet over. Om jeg tror du har behov for spesifikk kunnskap, ville jeg ikke likt at du henger med folk som lærer deg det motsatte av det jeg mener du trenger.

 

avsnitt 8.

prøv å lær deg holdninger og hvorfor de er viktige, som MMA fighters, soldater, konservative, rednecks, politimenn, brannmenn og lignende ærebærende modige handlingsdyktige mennesker har.

 

Jeg forstår at du er en person med godselv innsikt, mye følelser og reflekterer mye. Men ofte så hjelper det ikke å sitte ned å la livet ditt forsvinne mellom fingrene dine mens en sitter å vurderer, tenker, analyserer og funderer på den mest optimale løsningen. Verden er ikke så perfekt. Av og til, så må du stå opp for degselv å ta det som er rettmessig ditt, du tar din mors respekt, du tar ditt eget liv tilbake, du tar ansvar for dine barn, du tar ansvar for dine tidligere handlinger, du tar til deg styrke og bruker den til å lage grenser, du lar ikke ting forsvinne, du lar de ikke fordufte, du tar kontroll og du tar ansvar også styrer du skuta dit du ønsker å styre skuta.

 

Når du har tatt tilbake ditt eget liv. Så kanskje du også tar ønske til morra di og oppfyller det, eller tar det å skjøvver det langt oppi der pepperen gror. 

 

God natt.

og lykke til!

Endret 17. november 2018 av andysowhat

[Roland Knirk]

Takk for langt svar, det var både godt og vondt å lese. Gir meg mye nye innsikt. Spot on.

Nei, jeg har ikke hatt noen farsfigur i livet mitt fra ungdommen og utover. Er det så tydelig? Jeg mistet min far da jeg var 15, og jeg var flyttet ut da moren min involverte seg med andre menn, menn som aldri ble noen farsfigurer, de var avstandsforhold, etc. Min morfar som levde i ca 10 år etter min far døde var verdens snilleste menneske, men viste aldri følelser og sa aldri noe. Kort tid etter begravelsen av min far husker jeg han sa to ting: "Nå er det du som er mannen i huset" (noe han aldri fulgte opp med menneskelige råd, vink, osv., kun praktiske saker med hus og hjem), og "ja, ja, livet går videre". Det er omtrent det eneste jeg husker han sa. Om noe, ever. Så jeg var pretty much overlatt til meg selv på det området. Jeg liker å tro at om min far ikke hadde gått bort tidlig hadde han holdt moren min i tøylene, og jeg hadde hatt et bedre forhold til henne i dag. Moren min satt igjen med ansvar for hus og hjem og to unger i tenårene, og prøvde vel å få ting til å henge sammen på sin måte -- ved å være bestemt og ta styringen. Jeg forstår jo hennes situasjon, hennes utgangspunkt.

Jeg hadde aldri noe ungdomsopprør, til det var jeg for redd, for min mor var alltid dominerende og oppfarende, og hun rett og slett skremte meg fra å stå opp for meg selv. Jeg turte aldri å opponere, og siden har dette gjort meg sterkt konfliktsky -- ikke bare i forhold til henne, men også til andre. Kanskje spesielt overfor kvinner, som psykologen min har konfrontert meg med. Mine (spede) forsøk på å sette grenser ble ikke godt mottatt, jeg svarte gjerne med sinne, og da backet jeg heller off, trakk meg unna. Og lot det skure og gå... Til neste episode inntraff.

Og nettopp denne konfliktskyheten har bare skapt med avstand til moren min, tror jeg. Jeg har ikke klart å ta initiativ til f.eks. middager slik du foreslår, da et ønske om samvær med moren min har blitt overskygget av frykten for at jeg, eller hun og min ekssamboer skulle komme i klinsj. En frykt for at jeg i etterkant skulle bli sittende igjen som en mekler mellom dem, mellom barken og veden. Hvilket skjedde så altfor mange ganger i vårt samliv. Min ekssamboer har ofte følt seg tråkket på, invadert og presset av moren min, som på sin side også har gitt uttrykk for å ha følt seg tråkket på.

Opp igjennom årene har ingen av oss vært feilfrie, men jeg mener oppriktig at selv om noen av moren min sine reaksjoner delvis har vært berettiget, har mange av dem ikke vært det. Storm i vannglass, misforståelser, osv. Men måten hun har uttrykt sin misnøye på har aldri vært på en ordentlig, respektfull måte -- alltid med sinne, "eksplosjoner", og den ovenfra og ned-holdningen jeg har nevnt. Det har skremt både meg og min ekssamboer fra å søke mer kontakt.

Avsnitt 6: Verken jeg eller min ekssamboer ga noe som helst uttrykk for, eller hadde et ønske om, verken da eller senere, at moren min ikke skulle få se barnebarnet sitt. Det var bare veldig upassende akkurat på det tidspunktet, i en svært sårbar situasjon, nylig hjemme fra klinikken. Så om hun gjorde det hun gjorde på den måten av en slik frykt, var den uberettighet i og med hun ikke fikk noen indikasjoner på at det var det vi ønsket. Jeg sa tydelig at det passet bedre en annen dag. Hun kranglet seg inn, ikke truet seg inn. Eller, jeg lot henne komme inn fordi jeg var helt på felgen etter ikke å ha sovet skikkelig på lenge etter en utmattende fødelsopplevelse og ikke orket noen konflikt da. Ja, fordi jeg var redd henne. Det var og er mitt mønster.

Noen dager etter den hendelsen kom min yngre bror til meg for å snakke om dette. Jeg forlot en nedbrutt samboer som nærmest holdt ungen opp foran seg mot meg og tryglet om min omsorg for henne og ungen, mens jeg forsvant ut døren for å prøve å ordne opp i forholdet til min mot da jeg syntes det var viktigst der og da. Jeg svek henne den dagen. Det viser bare hvilken makt jeg da lot, og fortsatt den dag i dag, lar moren min ha over meg.

Moren min ønsker kanskje ikke direkte makt over meg, men hun ønsker at ting skal skje på hennes måte. Og som nevnt, mye av hennes ønsker og den måten hun vil ting skal foregå på er preget av hennes forventninger skapt ved å se på hvordan andre i hennes bekjentskapskrets med sine "perfekte familier" har det. Og når ting ikke skjer etter hennes ønske -- på hennes måte, vel å merke -- blir det bråk og konflikter, eksplosjoner og oppfarenhet. Som igjen skremmer meg (og min ekssamboer da vi fortsatt var sammen) fra å ønske og i det hele tatt klare å ha mer kontakt med henne. Selv etter gode perioder med økt samvær har utbruddene kommet da hun tydeligvis har følt at det likevel ikke har vært nok. Aldri godt nok.

Jeg ser jo at et av hovedproblemene mine er at jeg ikke klarer å sette tydelige nok grenser, og uttrykke dem på en bestemt og ordentlig måte uten at den det blir satt grenser for skal føle at jeg skyver vedkommende bort. Dette gjelder og har gjaldt begge kvinnene det er snakk om her. At jeg rett og slett ikke har klart å omsette grensene mine i praksis. Vært tøff nok. Vært maskulin nok, som du så ofte sier. Dette er jeg klar over.

Det andre hovedproblemet mitt, som henger sammen med dette, er min konfliktskyhet. Med en mor som sjeldent gir rom for at jeg er uenig med henne, ikke uten mye om og men aksepterer at jeg har andre meninger enn henne, og ikke aksepterer de grensene jeg forsøker å sette, men alltid skal tro at de er et ønske om avstand, har gjort at jeg frykter konflikter. Og derfor sitter jeg nettopp så altfor ofte og vurderer, tenker, analyserer og funderer på den mest optimale løsningen, som du sier. For dette er jo et kjennetegn ved meg, at jeg har brent meg så mange ganger når jeg har handlet slik jeg selv har trodd har vært best, at jeg hele tiden leter etter ferdige oppskrifter på hvordan håndtere ubehagelige situasjoner. Det gjorde meg også utrygg og usikker i samlivet med min samboer.

Jeg må for ordens skyld presisere at jeg valgte å tre ut av samlivet med min ekssamboer av andre grunner, men det er ikke til å stikke under en stol at situasjonen med moren min, sammen med min konfliktskyhet og manglende evne til grensesetting har spilt en rolle her.

Det blir stadig klarere for meg hva jeg har å jobbe med, for disse "egenskapene" mine ønsker jeg ikke å dra med meg når jeg havner i et forhold med en ny kvinne. Jeg må tørre å ta plass her i livet, som min ekssamboer fortsatt sier til meg.

Takk for et veldig direkte og grundig svar, jeg setter umåtelig stor pris på det. Dette har hjulpet meg mye. Og dette skal jeg ta med meg til psykologen neste gang. Jeg ønsker meg og andre i lignende situasjoner lykke til.

Endret 18. november 2018 av Roland Knirk

[AnonymBruker]

Har bare lest hovedinnlegget ditt og det meget gode svaret du får av andysowhat. Det maner til å ta kontroll over ditt liv og dine relasjoner og det gir mestringsfølelse. Men andysowhat tar imidlertid utgangspunkt i at det er et relativt normalt menneske du har med å gjøre. Og jeg tviler litt på det, moren din høres borderline ut med sinnemestringsproblemer. Skjønner deg godt at du blir konfliktsky og redd, man gir opp. 

Så du må vurdere selv om det er helsemessig riktig for deg og dine barn å ha en relasjon til henne. Jeg har selv en søster som er dominerende, oppfarende, og jeg blir svært redd henne når det kommer et utbrudd. Da vi hadde en nærere relasjon, gikk jeg alltid på eggeskall, visste aldri når og hvorfor en eksplosjon skulle komme.  Normal argumentasjon fører aldri fram og den eneste måten jeg får beskyttet meg selv er å bli veldig sinna og rope selv. Noe som skaper et ekstremt fysisk og psykisk ubehag i timer og dager etter at eksplosjonen er over, og et enorm selvforakt og selvhat fordi jeg ikke liker meg selv som en ropende og skrikende person.

Så vi har knapt kontakt og det er til det beste.

Håper du finner ut av det, TS. 

Anonymkode: b97f5...654

[Gjest andysowhat]

Nå vet jeg ikke hvor mye jeg skal fortelle eller gå i detalj, men jeg bestemte meg for å ikke gi deg et like konkret svar denne gangen. Og jeg skal begrunne hvorfor: Det har noe med at en gullring fylt med diamanter kan være utrolig fin. Men om du tar gullringen å setter den på en skitten gris så forsvinner gløden av ringen. 

Jeg tenker det samme fenomenet oppstår også når man tenker på ideer og holdninger. Tar man ikke seg tiden til å se verdien, styrken, helheten, fullkommenheten i holdningen til andre mennesker, men man tar å snakker utifra vaner, opplevelser, assosiasjoner, oppfattelse og lignende. Så vil du heller ikke være oppmerksom på når noen gir deg en utrolig god holdning, en god måte å leve livet på.

Men jeg ønsker fortsatt å peke deg i det jeg tenker er riktig retning.

"viste aldri følelser og sa aldri noe." 
"ja, ja, livet går videre".

Har du noen gang prøvd å forstå hvorfor dette er svært gode holdninger? Og gir du disse holdningen den verdien de faktisk fortjener?

 

Jeg ønsker å peke på en ting til, og det er begrepet "perfekt familie" som du bruker, og du bruker det i min oppfatning i en negativ tone. Du forstår at du står å klager på en holdning som omhandler å søke etter "det beste for min familie"? Du forstår om du ødelegger det ønsket, den drømmen, det målet, det livssynet så ødelegger du også det som får denne personen til å ønske å gjøre noe som gjør en person bedre? på både vondt og godt. Du forstår konsekvensen av å ødelegge perfekt familie begrepet?

Endret 19. november 2018 av andysowhat

[Gjest andysowhat]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Har bare lest hovedinnlegget ditt og det meget gode svaret du får av andysowhat. Det maner til å ta kontroll over ditt liv og dine relasjoner og det gir mestringsfølelse. Men andysowhat tar imidlertid utgangspunkt i at det er et relativt normalt menneske du har med å gjøre. Og jeg tviler litt på det, moren din høres borderline ut med sinnemestringsproblemer. Skjønner deg godt at du blir konfliktsky og redd, man gir opp. 

Så du må vurdere selv om det er helsemessig riktig for deg og dine barn å ha en relasjon til henne. Jeg har selv en søster som er dominerende, oppfarende, og jeg blir svært redd henne når det kommer et utbrudd. Da vi hadde en nærere relasjon, gikk jeg alltid på eggeskall, visste aldri når og hvorfor en eksplosjon skulle komme.  Normal argumentasjon fører aldri fram og den eneste måten jeg får beskyttet meg selv er å bli veldig sinna og rope selv. Noe som skaper et ekstremt fysisk og psykisk ubehag i timer og dager etter at eksplosjonen er over, og et enorm selvforakt og selvhat fordi jeg ikke liker meg selv som en ropende og skrikende person.

Så vi har knapt kontakt og det er til det beste.

Håper du finner ut av det, TS. 

Anonymkode: b97f5...654

Om det finnes en situasjon der ute som er svært ubehagelig, som din søster som får deg til å handle på en måte som får deg til å hate degselv. Så ville jeg ikke ungått situasjonen. Jeg hadde vegret meg ja, fordi det er så patetisk jeg er. Men jeg ville fortsatt gått inn i situasjonen. Hvorfor? Fordi da skaper jeg megselv en mulighet der jeg kan si at: "I dag var jeg mindre patetisk enn det jeg var i går." Kanskje jeg feiler og føler meg dritt. Men det er konsekvensen av å gi en selv muligheten til å øve på å det å bli bedre, bli mindre patetisk enn det du var i går.

Men hadde jeg unngått situasjonen, så måtte jeg ha levd med patetiske meg resten av livet. 

Det er greit at folk er patetisk. Ikke forstå meg feil. Men det er ikke greit at folk søker etter å bli patetisk. Det er bare patetiskt.

 

 

Det her er problemet med Bart i Homer Simpson. Som du sikkert vet så er egentlig Bart en skikkelig bølle og egentlig ganske udugelig på en måte. Du kan spørre hvorfor. Jeg husker spesielt en episode av Simpsons, hvor Bart hadde bestemt seg for å prøve å bli veldig god i noe. Så det Bart gjør er å gå ut å bli god i denne tingen han bestemte seg for, og bart feilet, og feilet og feilet. Han ble jo så klart bedre på det han gjorde, men han hadde ikke klart å bli best, men igjen han hadde bare prøvd i noe som så ut som et par uker. Så Bart han begynner å få utrolig vonde følelser, og han slet med de veldig. Så han går til Homer og spør om tips, og homer sier: "stop å prøve. Prøver du ikke så gjør det ikke vondt."

Men når Bart slutter å prøve å bli det han ønsker, gir han også slipp på det som kunne gjort han til et dugelig menneske.

 

Lykke til!

[Roland Knirk]

Takk, andysowhat, for svar igjen.

Min morfar var en veldig snill og omsorgsfull person som viste sin kjærlighet og omsorg ved praktiske ting ved hus og hjem, men ikke med følelser. Jeg hadde nok da også litt behov for en som kunne være en farsfigur på det følelsesmessige planet også.

Jeg forstår ikke hvordan sitatene "viste aldri følelser og sa aldri noe" og "ja, ja, livet går videre" viser gode holdninger? Hvis du mener "suck it up and move on, like a man" forstår jeg.

"Perfekt" ble brukt av meg for å beskrive noe som er uoppnåelig og urealistisk på det nåværende tidspunkt, og ikke ment som noe som er negativt å ønske seg for fremtiden. Det er helt naturlig at moren min ønsker seg det samme som dem. Jeg har ikke kritisert henne for det, og jeg har sagt at jeg også forstår hennes ønsker.

Vi har et dårlig forhold hvor vi går på nåler rundt hverandre, aldri kan slappe av i hverandres selskap, og jeg alltid frykter når hennes neste utblåsning kommer. Selve grunnsteinene i forholdet vårt mangler, og dette må repareres før vi kan gå videre. Jeg mener ikke at vi skal fikse hele forholdet før vi kan ha noe som helst samvær, men jeg mener at når forholdet er så dårlig som nå, må vi gjøre ting gradvis og forsiktig, bygge ting opp igjen sten for sten, ellers går vi på en smell igjen. Det er hun uenig i, selv om tiden har vist at vi alltid har gått på en smell. Erfaringsmessig mener jeg hun derfor bør innse at hennes tilnærming ikke fungerer.

Hun kan gjøre gode miner til slett spill og hoppe rett i en "intens samværssituasjon" som f.eks. en hyttetur med overnatting, men jeg har behov for tillit og trygghet før vi kan gjøre noe slikt. Dette er noe som tar tid, noe hun aldri har innsett eller akseptert. Vi er ulike der. Man må bygge et godt fundament før huset reises. Rom ble ikke bygget på én dag.

[Roland Knirk]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Har bare lest hovedinnlegget ditt og det meget gode svaret du får av andysowhat. Det maner til å ta kontroll over ditt liv og dine relasjoner og det gir mestringsfølelse. Men andysowhat tar imidlertid utgangspunkt i at det er et relativt normalt menneske du har med å gjøre. Og jeg tviler litt på det, moren din høres borderline ut med sinnemestringsproblemer. Skjønner deg godt at du blir konfliktsky og redd, man gir opp. 

Så du må vurdere selv om det er helsemessig riktig for deg og dine barn å ha en relasjon til henne. Jeg har selv en søster som er dominerende, oppfarende, og jeg blir svært redd henne når det kommer et utbrudd. Da vi hadde en nærere relasjon, gikk jeg alltid på eggeskall, visste aldri når og hvorfor en eksplosjon skulle komme.  Normal argumentasjon fører aldri fram og den eneste måten jeg får beskyttet meg selv er å bli veldig sinna og rope selv. Noe som skaper et ekstremt fysisk og psykisk ubehag i timer og dager etter at eksplosjonen er over, og et enorm selvforakt og selvhat fordi jeg ikke liker meg selv som en ropende og skrikende person.

Så vi har knapt kontakt og det er til det beste.

Håper du finner ut av det, TS. 

Anonymkode: b97f5...654

Hei, AnonymBruker, og takk for ditt svar også.

Psykologen var også tydelig at hun har en diagnose, uten å gå nærmere inn på det. Jeg vil tro han vet hva han snakker om som spesialist på voksnes problemer og lang erfaring.

Det du beskriver kjenner jeg meg veldig godt igjen i -- fysisk og psykisk ubehag i dagevis etter eksplosjonene. Hennes oppførsel fremprovoserer reaksjoner fra meg som gjør meg til en person jeg absolutt ikke ønsker å være, og jeg har også følt på selvforakt da.

[Gjest andysowhat]

slettet.

Endret 19. november 2018 av andysowhat

[Gjest andysowhat]

5 hours ago, Roland Knirk said:

Jeg mener ikke at vi skal fikse hele forholdet før vi kan ha noe som helst samvær, men jeg mener at når forholdet er så dårlig som nå, må vi gjøre ting gradvis og forsiktig, bygge ting opp igjen sten for sten, ellers går vi på en smell igjen.

Ja, derfor er jeg også tilbakeholden, alt kan ikke komme på en dag. Ønsker du en forklaring på hva jeg kan tenke hva de holdningene betyr, eller tar du det ettersom du er i mer ro med degselv? Viktig å prioritere riktig, en ting omgangen.

Selv om jeg er skikkelig hissig selv på sånne ting  Lykke til!

Endret 19. november 2018 av andysowhat

[Roland Knirk]

andysowhat, og hva gjør og tenker du om du opplever at den prosessen dere må igjennom for å fikse dette ikke blir akseptert av moren din? At hun ikke aksepterer at det i det hele tatt er nødvendig med en prosess, men bare mener dere kan hoppe i det, feie årsakene til problemene under teppet og late som ingen ting? (Sier ikke at dette er tilfellet for deg, men hva hvis så?)

Endret 19. november 2018 av Roland Knirk

[Gjest andysowhat]

11 hours ago, Roland Knirk said:

andysowhat, og hva gjør og tenker du om du opplever at den prosessen dere må igjennom for å fikse dette ikke blir akseptert av moren din? At hun ikke aksepterer at det i det hele tatt er nødvendig med en prosess, men bare mener dere kan hoppe i det, feie årsakene til problemene under teppet og late som ingen ting? (Sier ikke at dette er tilfellet for deg, men hva hvis så?)

Hva gjør deg så sikker på at dere må gjennom en prosess? 

 

Jeg håper jeg tolket deg riktig og treffer situasjonen din med historien min. Vist ikke si ifra.

 

Jeg er sånn i mange situasjoner. Skal vi se.....

Jeg hadde en sånn prosess her for 3 år tilbake med kjæresten min, hvor hun hadde veldig dype, vanskelige problemer med sannhet. Hun har lenge gjennom livet sitt vært en livsløgner til den grad at hun ikke viste forskjell mellom løgn og sannhet. Jeg gikk gjennom eksakt samme situasjonen for 8år siden, (du skal ikke tro hvor lik situasjonen var til min egen) hvor jeg hadde samme formen for livsløgn erkjennelse. Bortsett fra at jeg trodde det var jeg og eksen min som var gjennom en prosess om å fjerne mine livsløgner. (ikke spør, jeg har ikke svar på hvordan jeg kunne være så blind.) Så når kjæresten min kom å sa det til meg, at hun var en livsløgner og hun angret på mange av de løgnene hun hadde fortalt meg. Så hadde jeg så forståelse for det og at det tok meg under 2 minutters tenketid på å syns det var greit. Jeg brukte 2minutter på å tilgi henne for 16måneder med livsløgner, jeg tenkte ja ok vi prøver på nytt med nye ark. Men for henne var det en prosess som varte litt over 4-6måneder. Det er ikke rart egentlig. Fordi hun måtte lære å mestre å leve på denne nye måten, hvor hun stod frem å fortalte sannheten uten å skulle lyge å fortelle ting som var bare beleilig for situasjonen. 

Jeg husker vi hadde noen av de merkeligste pratene under disse 6 månedene, jeg klarte aldri å begripe hvorfor hun ikke har tenkt det hrt før nå, jeg syns det var så rart at jeg hold på å kalle hun dum et par ganger når hun fortalte meg ting. Selv om jeg hadde gått gjennom den prosessen selv, og opplevd eksakt de samme tingene hun hadde opplevd så var det som om jeg var blind i progresjonen hennes til å bli et mer sant menneske. Jeg hadde så godt som null innsikt i hva som foregikk. Jeg husker da spesielt en morgen hvor vi stod opp, og jeg følte meg helt forjævlig dårlig, og var helt uten for megselv og jeg løyg til henne og hun var kjempe kjapp på å peke ut løgnen min. Siden har ikke dette livsløgner konseptet vært noe problem for oss.

Det værste av alt er at jeg vet ikke hva som har skjedd. For meg så var det som å oppleve at forholdet var ganske dårlig, til å plutselig bli bra over natten, selv om det var en 6måneders prosess. Selv om jeg har vært sammen med henne hver dag, og vi har diskutert slike ting hvertfall annenhverdag. 

Så jeg skal ikke tro at man trenger å være enig, eller at man aksepterer prosessen eller engang forstår at det kommer til å skje en prosess. Jeg kan begrunne det med at akuratt som kjæresten min sin livsløgn problem, så var det hennes personlige mål å bli noe annet enn en livsløgner. Hun hadde et mål om å bli bedre på noe, og hun fullførte. Jeg var nok bare en hjelper i hennes prosess, men jeg var ikke nødvendig for å oppnå det målet. Selv om livsløgnene degenererte forholdet vårt ned til underverdenen og ned i skyggen av ukjente monstre.

Mitt mål under hele prosessen var egentlig som den alltid har vært. Prøv å gjøre det som er det beste for min familie, no matter what. Jeg var nok i en prosess, men jeg skjønner ikke hvordan den var noe mer ekstraordinær enn den ellers har vært. Være den best mulige kjæresten jeg kan være har jeg liksom prøvd å være siden tidenes morgen.

Ja, nei...

Hmm... Jeg ble beskyldt av kjæresten min under prosessen min å ikke bry meg under da dette skjedde. Å jeg må si jeg skjønner det på en måte. Fordi hun jobbet aktivt med dette temaet. Mens jeg som hadde mye av disse livsløgner tankene under kontroll, satt egentlig å fokuserte på helt andre ting som hva vi skulle ha til middag, og hvilken maling vi skulle kjøpe inn osv.

Jeg tenker at dette kan være noe som går gjennom hode til moren din også. De tankene som bobler i hodet ditt er ikke så viktig for henne. Ikke for å være en familie, dere klarte vel å være en familie for 15år under barndommen din, uten å prate om dype problemer bundet i assosiasjoner, følelser, traumer, osv, og få vær eneste følelse til å harmonisere i alle situasjoner. Av og til svelger man den vonde følelsen slik at man kan hygge seg med familien, smile på bilde for å få noe fint å henge på veggen, og kanskje få litt gode følelser når man ser hele familien smile på veggen. Jeg skal tro at du blir glad av at ditt eget barn smiler. Jeg skal tro at din mor ikke er ulik overfor deg heller.

Og hva så om det smilende bildet på veggen er falskt. Dere prøvde hvertfall å være lykkelig sammen, det må jo være verdt noe.

Endret 20. november 2018 av andysowhat