Sier du til stebarna at du er glad i dem?

[Gjest Lizzi]

Jeg har en stesønn på 10 år. Han er en kjekk og snill gutt som jeg har kjent i fire og ett halvt år. Han bor sammen med sin mor men er hos oss annenhver langhelg samt i så og si alle ferier.

Til mine egne barn sier jeg daglig at jeg er glade i dem, men det faller liksom ikke naturlig for meg å si det til min stesønn . Hvordan har dere andre det?

[Gjest Anonymous]

Ja, det gjør jeg virkelig.

Min stedatter nærmer seg 17 år, og jeg har vært sammen med pappan hennes i snart 15 år. Hjelp, jeg begynner visst å bli gammel...

Men tilbake til saken: Jeg er like glad i stedatra som "mine egne", og det forteller jeg henne titt og ofte.

[Gjest gjesta]

nei. han er snart 4. men har ikke kjent at jeg føler for å si det liksom. kanskje det kommer senere.

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke stebarn men vil tro jeg hadde gjort det ja....

[68.mod.]

Jeg sier det ikke til min ste-sønn,føler ikke at jeg har den samme nærhet til ham som til mitt eget barn,derfor føles det ikke natulig å si det.

[Gjest gjest1]

Heller ikke jeg sier det til min stesønn på 8 år. Mine to barn derimot får stadig høre det. Har tenkt mye på det, og jeg burde absolutt si det til han også! Er veldig glad i han, har kjent ham i 4 år, og han bor mye hos oss. En flott gutt på alle måter!

Men, jeg blir aldri glad i ham på samme måte som i mine egne. Tror det er umulig å føle det samme for stebarn som sine egne. Den betingelsesløse intense kjærligheten som nesten kan gjøre vondt....

Mulig noen greier det, men jeg har vansker med å tro det...

Det som man imidlertid bør greie, er å behandle alle helt likt og la alle barn i en familie få den samme følelsen av tilhørighet og kjærlighet. Slett ikke enkelt, men som voksne omsorgspersoner er dette vår plikt å etterstrebe!

Tilbake til spørsmålet: Jeg sier ikke til stesønnen min at jeg er glad i han, men jeg har virkelig tenkt å begynne med det! Bare tull å ikke gjøre det!

[Gjest gjest1]

Heller ikke jeg sier det til min stesønn på 8 år. Mine to barn derimot får stadig høre det. Har tenkt mye på det, og jeg burde absolutt si det til han også! Er veldig glad i han, har kjent ham i 4 år, og han bor mye hos oss. En flott gutt på alle måter!

Men, jeg blir aldri glad i ham på samme måte som i mine egne. Tror det er umulig å føle det samme for stebarn som sine egne. Den betingelsesløse intense kjærligheten som nesten kan gjøre vondt....

Mulig noen greier det, men jeg har vansker med å tro det...

Det som man imidlertid bør greie, er å behandle alle helt likt og la alle barn i en familie få den samme følelsen av tilhørighet og kjærlighet. Slett ikke enkelt, men som voksne omsorgspersoner er dette vår plikt å etterstrebe!

Tilbake til spørsmålet: Jeg sier ikke til stesønnen min at jeg er glad i han, men jeg har virkelig tenkt å begynne med det! Bare tull å ikke gjøre det!

[Gjest Madam Felle]

Regner med at dere som har egne barn, ikke forteller de så glad dere er i dem mens stebarnet hører på. For da driver dere virkelig med forskjellsbehandling. En sak er hva dere ønsker, en annen sak er hvordan dere faktisk fremstiller dere selv ovenfor stebarna.

Forteller dere deres egne barn at dere er glad i de, mens stebarna hører på, så vil nok det såre det/de barna veldig. Husk på det, for ingen barn fortjener å bli satt til side Stebarna har IKKE valgt dere som steforeldre, så de er uskyldig i det hele.

[Gjest Mayamor]

Jeg sier til mine tre stebarn at jeg er glad i dem.

Hver gang de er her.

Sier det nok oftere til egne barn, men så er de her mer også.

Er glad i barna mine på en egen måte.

Mine stebarn blir litt mer som jeg er glad i mine nieser, nevøer og venninners barn uten at jeg ser noe negativt i det.

Ville ikke gjort forskjell på noe uansett om det var mine barn, mine stebarn eller tantungene mine så lenge de var tilstede alle sammen.

Mayamor

[Gjest Qlio]

Jeg forteller min stedatter at jeg er glad i henne!

Jeg er jo det, å si noe annet er løgn.

Men den betingelsesløse kjærligheten jeg føler for Ida, den føler jeg ikke for stedatter. Det skal jeg innrømme. Ida har jeg 24-7, stedatter på "låns" når det passer. Klart det blir annerledes.

[mzluze]

Jeg har to stebarn, 9 & 13 år gamle, og en egen på nesten 6 mnd'er. Han lille egne får høre det rett som det er, men jeg moderer meg -veldig- de helgene vi har de to andre boende her. Og nei, jeg sier det ikke så ofte til de to andre....det faller bare ikke naturlig å si det så ofte, og jeg klarer ikke å si det bare for å ha sagt det.

Men jeg er opptatt av at stebarna ikke skal føle seg forskjellig behandlet, selv om det naturlig nok blir litt forskjellige prioriteringer i hvem som får mest oppmerksomhet. Baby'er får det han trenger når han trenger det....jeg kan liksom ikke la ham ligge sulten bare fordi 9-åringen vil spille et spill feks.

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært sammen med faren til min stesønn i tre år nå. Det har tatt meg så lang tid bare å få han til å smile og prate til meg. Han er 6. Utrolig skeptisk unge, og selv om jeg av og til spør om å få en klem når han skal hjem så er svaret nei.

Vi har to egne barn og de sier jeg at jeg er glad i , men ikke foran han. Faren sier det selvfølgelig til alle tre.

Noen barn er nok lettere å bli glad i enn andre. Har kjent barn jeg kunne ha adoptert på flekken fordi de er så positive, åpne og sjarmerende.

Men men min manns sønn sier selv hans nærmeste familie at han bør få hjelp for sitt ekstreme sinne og oppførsel. Noe jeg håper skolen griper tak i.

Men det går fremover, og så lenge han føler at han er en naturlig og velkommen part i vår familie så har jeg gjort jobben min.

Vi har heldigvis flere år på å nærme oss hverandre.

[Letti]

Min stesønn er nitten år, og jeg har bodd sammen hans far siden han var fire år.

Har faktisk aldri sagt at jeg er glad i han, men det vet han at jeg er fordi jeg har vist det i måten jeg har vært mot han.

Er flink til og skryte av han, til både han, hans mor og andre jeg snakker med. Har alltid vært til stede for han uansett hva som har vært.

Sykdom, vennskap, skole fritid osv osv.

Jeg vet at man ikke alltid trenger og bruke ord for at andre skal vite hva man mener. Selvfølgelig er det hyggelig og høre at man er elsket, men det er ofte hyggeligere at det blir vist og vist for andre at man er elsket.

Det at min stesønn alltid har visst hvor han har hatt meg, han har alltid kunnet komme til meg, han har alltid kunnet stolt på meg. Han har fått råd og veiledning.

Da han skulle konfirmeres var det han og jeg som dro sammen.

Han ville ikke ha med mor eller far.

Hans første kjøretime, var han og jeg. Siste skoledag på ungdomskolen, var han og jeg.

Den som kjørte i barnebursdager, det var jeg.

Jeg var der hvis noe var vondt.

Jeg har kjeftet og vært sint på han, senest for et par uker siden. Men han vet at når jeg blir sint, så har jeg min gode grunn.

Men det går også fort over.

Han har CP, men sammen meg så vet han at han ikke kan sitte og vente på at jeg skal diske opp for han.

Vi har et megaforhold og jeg vet ikke om han ville ha foretrukket at jeg sa at jeg var glad i han.

Men han vet at de fire guttene her i huset blir så likt oppdratt som mulig og vi gjør så godt vi kan for og ikke gjøre forskjell.

Verken på våre egne eller overfor han.

[Gjest Lizzi]

Min stesønn er nitten år, og jeg har bodd sammen hans far siden han var fire år.

Har faktisk aldri sagt at jeg er glad i han, men det vet han at jeg er fordi jeg har vist det i måten jeg har vært mot han.

Er flink til og skryte av han, til både han, hans mor og andre jeg snakker med. Har alltid vært til stede for han uansett hva som har vært.

Sykdom, vennskap, skole fritid osv osv.

Jeg vet at man ikke alltid trenger og bruke ord for at andre skal vite hva man mener. Selvfølgelig er det hyggelig og høre at man er elsket, men det er ofte hyggeligere at det blir vist og vist for andre at man er elsket.

Det at min stesønn alltid har visst hvor han har hatt meg, . Han har fått råd og veiledning.

Da han skulle konfirmeres var det han og jeg som dro sammen.

Han ville ikke ha med mor eller far.

Hans første kjøretime, var han og jeg. Siste skoledag på ungdomskolen, var han og jeg.

Den som kjørte i barnebursdager, det var jeg.

Jeg var der hvis noe var vondt.

Jeg har kjeftet og vært sint på han, senest for et par uker siden. Men han vet at når jeg blir sint, så har jeg min gode grunn.

Men det går også fort over.

Han har CP, men sammen meg så vet han at han ikke kan sitte og vente på at jeg skal diske opp for han.

Vi har et megaforhold og jeg vet ikke om han ville ha foretrukket at jeg sa at jeg var glad i han.

Men han vet at de fire guttene her i huset blir så likt oppdratt som mulig og vi gjør så godt vi kan for og ikke gjøre forskjell.

Verken på våre egne eller overfor han.

Unskyld for at jeg her kommer med en kritisk kommentar til ett innlegg som i utgangspunktet er så positivt:

For meg ble innlegget ditt vell rosenrødt, nesten som om dere skulle hatt et symbiotisk forhold. Du skriver stadig at "han vet", "det vet han". Jeg synes det er viktig å få frem i en uttalelse om ett forhold slik som her, at dette er din subjektive oppfattelse av forholdet. Du kan jo ikke vite sikkert hvordan han oppfatter det.

[Gjest Anonymous]

Jeg har en stesønn på 10 år, og dessverre er jeg ikke så flink til å si direkte til han at jeg er glad i han.

Jeg sier ofte at jeg er så glad i dere alle sammen.

Men jeg bør bli flinkere til å si det bare til han også.

Dette var en tankevekker!

[Gjest Anonymous]

Jeg er selv skilsmissebarn, og har vel opplevd det som veldig mange skilsmissebarn opplever- nemlig steforeldre som ser det som sin hovedoppgave å oppdra stebarna i sin ånd og "rette på uvaner". Jeg har en stefar som var veldig flink til akkurat det, men som aldri sa at han var glad i meg. Jeg skjønte vel på sett og vis at han var det, men når jeg i tillegg har en far som aldri har stilt opp, så har dette tilsammen vært ganske trist og leit for meg.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig, men det er en del av pakka når du blir sammen med en som har barn fra før.

Karen

[Gjest Bellatrix]

Det er bare mannen min jeg pleier å si det til, selv om det er mange andre jeg er glad i. Men, ja, jeg har sagt til stebarna at jeg er glad i dem. Ikke noe jeg gjør ofte, men det hender.

[Gjest TomKrus]

Noen barn er nok lettere å bli glad i enn andre. Har kjent barn jeg kunne ha adoptert på flekken fordi de er så positive, åpne og sjarmerende.

Har du tenkt det tilsvarende fra barnets ståsted (altså at det er lettere å bli glad i og invitere inn noen voksne, framfor andre)?

Føler at vi som voksne har mer ansvar for slikt enn små barn, og lettere bør kunne tilpasse oss nye situasjoner.

[Gjest Anonymous]

Har du tenkt det tilsvarende fra barnets ståsted (altså at det er lettere å bli glad i og invitere inn noen voksne, framfor andre)?

Føler at vi som voksne har mer ansvar for slikt enn små barn, og lettere bør kunne tilpasse oss nye situasjoner.

Joda har tenkt på det. Er førskolelærer og møter mange forskjellige barn hver dag.

Alle må jeg forholde meg til på sin måte, og de forholder seg også til meg på deres egen måte.

At min stesønn er en av de som ikke er lett å knytte seg til har jeg ikke tenkt å be om unnskyldning for.

Jeg føler at jeg har gjort det jeg kan for å la ting utvikle seg i det tempoet han er komfortabel med, altså 3 år.

Både besteforeldre, far, kusiner og fettre har fått klar beskjed fra han siden han var to år. "gå vekk" og "ikke se på meg", sint skuling med øynene og hyling og raseriannfall har det vært fra begynnelsen.og ikke av og til,-nei som en regel ved hvert eneste besøk.

Dette gjør at ting må gå sakte, på guttens premisser.

Det positive er jo at det går fremover.

[Kali-]

Jeg sier det støtt og stadig til mine to stebarn på 8 og 10 år. De er hos oss bare i skoleferiene og hver gang vi snakker på telefonen forteller jeg dem hvor mye jeg savner dem og gleder meg til de kommer tilbake.

Selv har jeg vokst opp i en familie der man ikke snakka om hva man følte, men heller prøvde å vise det, og ennå må jeg jobbe litt for å fortelle at jeg er glad i folk... Til og med gubben og min egen datter. Men jeg ER virkelig glad i gubben, barna hans og vår datter! Og jeg prøver å si det så ofte som mulig, men noen ganger er det bare vanskelig å få fram ordene riktig, fordi det stopper seg av seg selv med tanke på åssen jeg er oppdratt. Men jeg har blitt flink, altså!

Og stebarna mine er veldig glad i meg også - det både sier og viser de hele tiden. Og det er kjempegodt å ha et så fint forhold til dem, for de er jo en del av familien min.

Og jeg veit godt åssen det er å ikke føle seg velkommen hos steforeldre, så det har jeg jobba hardt for å få til!