Frustrert (langt)..

[mandarin]

Min kjære gjennom snart 2 år gjør meg usikker, og egentlig litt trist..

Vi bor ikke sammen, men har snakket om det tidligere. Slik situasjonen er nå er det uaktuelt for meg, selv om han sier at vi må gjøre noe med bosituasjonen vår.

Saken er at rundt juletider følte jeg at min kjære forandret seg. Vi feiret jul sammen, hos ham med hans barn tilstede. For meg var det ei fin jul, men samtidig følte jeg at noe manglet. Lite nærhet fra hans side. Men reagerte først ikke på det da jeg er vant med at når barna hans er tilstede er det lite kos å få, og ingen sex. Tror han er redd hans barn på 15 skal høre oss. Men i romjula dro ungene til moren og vi ble alene noen dager. Hadde vel forventet litt mer kos og sånn når vi ble alene, noe jeg ikke fikk. Etter noen dager spurte jeg ham om noe var galt, og da sa han at alle forhold går opp og ned, og for ham var forholdet vårt helt nede da. Ble veldig lei meg, og redd for å miste ham, men vi pratet om det og ble enige om at vi måtte da klare å jobbe dette forholdet opp igjen. Han ville fortsette, og jeg hadde heller ingen større ønsker enn dette.

Utover vinteren har jeg vel følt at ting har blitt bedre. Lite sex, veldig lite etter mitt syn 2 ganger i mnd. ca og det synes jeg er alt for lite. Vi har tross alt ikke vært sammen så lenge. Dette er jo verre enn siste året med min x, etter 18 år sammen..Men jeg har følt at vi har fått en lettere tone igjen, og litt mer kos om det nå nødvendigvis ikke alltid har resultert i sex.

Men nå like før påske føler jeg at han trekker seg inn i seg selv igjen. Vi har feiret påske hos ham, med hans barn tilstede. Og han har vært kald og rar. Her i helga spurte jeg ham en morgen før vi sto opp om hvordan det sto til med oss to. Da sier han at han er fremdeles ”der nede”. Jeg spør om han vil at vi skal avslutte forholdet, men da sier han at det vil han ikke. Han er masse gla i meg, men er bare ikke i form for tiden.

Jeg forteller ham at jeg blir skuffet og lei meg når det aldri er et kjærtegn å få i løpet av dagen/ kvelden. Bare et kjapt smellkyss før han legger seg å sove, med ”natta, masse gla i deg”.. Da presterer han å si at han vet at jeg blir sur når jeg stryker ham over ryggen, legger hånda på låret hans mens vi ser tv, for eksempel, og han ikke gir meg noe signaler tilbake. Så da må jeg jo spørre ham om han sitter bevisst og ikke svarer meg på kjærtegn for å såre meg. Han svarer ikke da.

Jeg prøver å forklare ham at det eneste jeg ber om er at han kan gjengjelde klemmen fra meg, gi meg et lite kjærtegn i løpet av dagen, da dette er ting jeg har behov for, for å kunne føle meg spesiell for ham.. Da svarer han bare at "han er ikke slik"..

Jeg spør om han ikke har lyst på meg lenger siden vi stort sett ikke har sex lenger. Da sier han at du sier jo selv at du har lagt på deg siste året. OK jeg har lagt på meg litt siden vi traff hverandre, opp en størrelse i klær vil jeg anta. Men det har han også gjort.

Nå sitter jeg på jobb og føler meg kjempe usikker på hvordan jeg skal takle dette. Skal jeg fortsette dette forholdet?? Jeg føler jo at jeg savner noe her, noe han tydeligvis ikke er interessert i å gi meg.. Er han så innmari opptatt av utseendet at han trekker seg tilbake pga noen få kilo.. Hva om noe alvorlig skjer i fremtiden, at jeg blir skadet, syk eller noe.. Hva da??

Skal jeg være mer elskelig mot ham nå, eller trekke meg unna??

Synes denne bunnen i bølgedalen hans har vart lenge, til at vi ikke har vært sammen lenger enn vi har.. Er det normalt? Føler nå at jeg er feit, og ikke bra nok. Vet at min kjære ikke er fornøyd med verken meg eller forholdet vårt, uten at han kan sette fingeren på noe konkret.. Men han vil at vi skal fortsette, og at vi skal flytte sammen.. Jeg vet sannelig ikke hva jeg vil lenger. Trodde jeg hadde møtt mannen i mitt liv. Har aldri elsket noen som ham. Men det å aldri bli gitt kjærtegn og få litt kos, føler jeg kveler og dreper min kjærlighet sakte men sikkert..

Noen kloke ord å gi meg??? For jeg vet ikke verken hva jeg vil, eller ikke lenger..

[Gjest Melk]

OK

En voksen mann som ikke vil dele tanker og følelser, og når han gjør det som kommer det ut slikt:

Jeg spør om han ikke har lyst på meg lenger siden vi stort sett ikke har sex lenger. Da sier han at du sier jo selv at du har lagt på deg siste året.

Dette hadde ikke vært en mann for meg ihvertfall.

[Trampe]

Du skrev: Da presterer han å si at han vet at jeg blir sur når jeg stryker ham over ryggen, legger hånda på låret hans mens vi ser tv, for eksempel, og han ikke gir meg noe signaler tilbake. Så da må jeg jo spørre ham om han sitter bevisst og ikke svarer meg på kjærtegn for å såre meg. Han svarer ikke da.

Jeg prøver å forklare ham at det eneste jeg ber om er at han kan gjengjelde klemmen fra meg, gi meg et lite kjærtegn i løpet av dagen, da dette er ting jeg har behov for, for å kunne føle meg spesiell for ham.. Da svarer han bare at "han er ikke slik"

Uff uff uff

[Gjest synseren]

Er han glad i deg burde han ta hensyn til dine behov. Man vil jo gjøre den man er glad i fornøyd. Synes ikke det er for mye du ber om heller.

På den andre side er menn mer reserverte når det gjelder å vise følelser, kanskje han kommer seg etterhvert?

Men hvis tingene ikke forandrer seg bør du vurdere om dette er rett person for deg. Finnes mange kjekke menn der ute.

Lykke til iallefall!! :trøste:

[Gjest Anonymous]

Blir hesten halt er den bare til å skyte... Jeg tror ikke det forholdet er liv laga.

[Gjest Anonymous]

Jeg er i samme situasjon som deg, men her er forholdet kun 7 måneder langt....

Opplever så lite kos, kjærtegn osv - at jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Vi har det flott på alle andre områder, men jeg føler at det kun er jeg som gir. Har prøvd å snakke med ham om dette da jeg ofte føler meg trist.

Han er lei for at han ikke klarer å "tilfredstille" meg på dette området..

Ikke vet jeg. Tror jeg gir det litt mer tid.

Her er iallfall en trøsteklem fra ei jente som har det sånn som deg

[Gjest gjest1]

frekke dritt angående det med at du har gått opp! Det er vanskelig å la noen du er glad i gå, men han her virker jo ikke som en type, mer som en venn, og en utrolig frekk en også

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner igjen det med mindre kos og sex i perioder - her i gården tror jeg det skyldes vinterdepresjon og andre slike nedturer, at man har mindre energi og overskudd av og til. Ting det ikke alltid er så lett å snakke om der og da, men lett å se etterpå. Heldigvis klaere vi å være ganske åpne om hvordan vi har det.

Det kan hende årsaken er det samme hos dere, men jeg synes det er direkte hensynsløst av han å antyde at det skyldes at du har lagt på deg, i hvert fall når det på meg virker som hans manglende lyst/vilje skyldes andre ting/han selv. Å si at det er noe feil med partneren fordi man selv ikke tenner i en periode er fullstendig feilslått og dårlig gjort.

[Gjest Madam Felle]

Jeg spør om han ikke har lyst på meg lenger siden vi stort sett ikke har sex lenger. Da sier han at du sier jo selv at du har lagt på deg siste året. OK jeg har lagt på meg litt siden vi traff hverandre, opp en størrelse i klær vil jeg anta. Men det har han også gjort.

Der hadde jeg avsluttet forholdet, for har han ikke lyst på deg fordi du har lagt på deg noen kg, så er han ikke glad i deg for den du er som person.

Drittsekk i mine øyne, og jeg ville ikke kastet bort tiden min på en person som sa slik til meg, og som ikke ville fortelle hva som var galt på andre områder. Han er rett og slett en enstøing, som vil ha det på sin måte, og får han ikke det så trekker han seg en da mere unna.

Gå in i tenkeboksen din igjen, og skriv ned alle de positive tinge og negative tingene. Vei de så opp mot hverandre, for da kan det kanskje være lettere å ta et valg

[Blueberry]

Jeg slenger ut forslaget om samlivskurs her også jeg. Det kan gjøre underverker at begge får noen andre nøytrale personer å snakke om problemene med.

[Gjest Wilde]

Vet du? jeg har vært i nøyaktig (!) samme situasjon selv. Etter tre måneders mental tortur orket jeg ikke mer. Å bli kvitt han, den usikkerheten han ga meg og den konstant kjipe følelsen det ga meg, er det beste som har skjedd meg.

[Gjest Anonymous]

Hei, liker du ham?

Er han en omtenksom, kjærlig mann(utenom dette)

Alle forhold trenger pleie, hvis han har litt problemer med at du har lagt på deg litt, noen menn er rare slik.

Trekk deg litt unna, og begynn å tren...

Det varer ikke lenge, hold ut litt, og jeg lover deg at både sexlivet og forholdet tar seg opp.

Kanskje reis bort sammen mens du trener og lar ham ta initiativet?

Det er viktig å ikke la seg forfalle, kanskje han mente at du spiste for mye i julen, og at han ble mer deprimert av det?

Du vet aldri med menn, de kan ha mange rare syn..

[Gjest Wilde]

Hei, liker du ham?

Er han en omtenksom, kjærlig mann(utenom dette)

Alle forhold trenger pleie, hvis han har litt problemer med at du har lagt på deg litt, noen menn er rare slik.

Trekk deg litt unna, og begynn å tren...

Det varer ikke lenge, hold ut litt, og jeg lover deg at både sexlivet og forholdet tar seg opp.

Kanskje reis bort sammen mens du trener og lar ham ta initiativet?

Det er viktig å ikke la seg forfalle, kanskje han mente at du spiste for mye i julen, og at han ble mer deprimert av det?

Du vet aldri med menn, de kan ha mange rare syn..

herregud... .. Jeg er DYPT uenig i dette innlegget. Greit nok at man skal ta vare på seg selv og har et ansvar i å pleie forholdet, men det får være måte på hvor lite man skal ansvarliggjør den andre parten.

[Hu i Svingen]

Jeg slenger ut forslaget om samlivskurs her også jeg. Det kan gjøre underverker at begge får noen andre nøytrale personer å snakke om problemene med.

Jepp! Om ikke annet kan dere få en bedre dialog om problemet, og komme nærmere en avklaring, enten det blir avvikling av forholdet eller en vei til å komme tettere sammen igjen. Anbefales på det sterkeste!!! Slike problemer er ofte vanskelige å snakke sammen om når de først har utviklet seg, og det hjelper enormt at en som vet hva h*n snakker om kan være med på å styre samtalen deres!

[mandarin]

Takk for svar på mitt innlegg.

Han var ikke sånn første året vi var sammen, dette er kommet fra i høst og til nå. Den første tiden snakket vi mye bedre sammen. Begge er vi snart 40 år, og har som naturlig er bagasje med oss inn i forholdet. Begge hadde vi erfart at forhold ikke går av seg selv, man må pleie det. Dette sa han seg jo den gang helt enig i.

Men har jo forsåvidt merket at det har blitt mindre og mindre oppmerksomhet å få der i gården.

En gjest her lurte på om jeg likte ham. Jeg gjør jo det, ellers hadde han vel ikke vært kjæresten min. Men å ikke få mer oppmerksomhet hos ham i perioder, enn han trygt kunne gitt sin mor uten at det hadde vært snuskete på noe som helst måte, blir feil for meg.

Det er det som gjør meg så usikker. Føler at jeg elsker ham, men når han er som han er, så innser jeg at jeg tror ikke jeg kan bli helt lykkelig sammen med ham.

Hans væremåte gjør at jeg veldig ofte blir så usikker på ham, og blir nærmest på vakt. Og det føler jeg blir så feil. Det skal ikke være sånn. Jeg vil kunne slappe av sammen med min kjæreste, og kunne føle meg trygg på at vi er der for hverandre. Men når han oppfører seg sånn så klarer jeg ikke å gjøre det. Sånn som vi har det så føler jeg meg trist når jeg ser andre viser hverandre kjærlighet. Vil ha litt mere kjærlighet jeg også.

Og jeg har ikke latt meg forfalle. Trener aerobic 2 dager i uken, og har ikke seget helt utover jorden. Har vel aldri vært noen sylfide, men litt smålubben kansje. Har i dag som 39 åring omtrent samme vekt som da jeg var 16. Men i den tiden jeg ble kjent med ham, og vi innledet ett forhold, så hadde jeg ganske nylig vært gjennom et samlivsbrudd som hadde vart i 19 år, og var naturlig nok preget av dette, også når det gjaldt vekta.

Enig i at vi kansje kunne trengt et samlivskurs.. Men tror det blir vanskelig å få han med på noe slikt.

Dro hjem til min leilighet i dag da mitt barn kom hjem fra påskeferie.

Ringte ham for ei stund siden. Da var han kort, og sa bare at han hadde **** (en kompis der).. Snakka nå bare litt, og så sa jeg at de fikk kose seg og vi avsluttet samtalen.... Men nå sitter jeg her da og føler at han var så kort, svarte meg med enstavelsesord..

Håper han ringer når han blir alene igjen. Noen ganger mens jeg føler meg mest dust, så tenker jeg:Nei dette gidder jeg ikke. Men når vi har vært fra hverandre en dag eller så, så savner jeg ham så det gjør vondt i hjertet og jeg sier da til meg selv at der er nå ikke så ille, det er vel bare jeg som overreagerer, selv om jeg innerst inne vet at det ikke er det.

Jeg vil jo bare få lov å være lykkelig... Og jeg ønsker virkelig å være lykkelig sammen med ham, men kan jeg det??