Min, familiens hemmelighet.

[AnonymBruker]

Nå vil jeg også få ut tankene mine.. og beklager hvis det blir lang tekst.

Jeg bærer min familiens tabu/hemmelighet i mange år. Det snakkes bare ikke, og ingen vet. Jeg har pyntet min barndom, til både mine venner, og mannen jeg er gift med. Så for dem har jeg hat vanlig oppvekst. 

Men egentlig, har jeg blitt slått, banket av min far når jeg var liten, i mange år. Helt fra barneskolen til første år vgs. Han kunne slå meg så hardt at jeg kunne tisse på meg. Jeg fikk stadig høre hvor dum jeg er, når jeg var bare 13 år gammel. Jeg var alltid redd. Når jeg var på vei fra skolen, tenkte jeg alltid hva som venter meg. For han kunne bli sint og slå hvis jeg kom sent. Så gjennom hele barndommen levde jeg med utrygg følelse. Han har også sagt så masse ting til meg, at hvis jeg skriver dette her, så kommer dere ikke til å tro. Mange ord som han har sagt, sitter i hodet mitt enda. 

Når jeg begynte i andre vgs sluttet han med det. Ble kanskje «voksen» endelig. 

Jeg har alltid vært psykisk og fysisk frisk, selv med dårlig barndom. Men i andre VGs, plutselig ut av det blå, fikk jeg hjertebank mitt på natta, og dagen etter kastet jeg opp hver to timer, klarte ikke å på vgs, gråt hysterisk, plutselig alt var grått, trist og ikke verdt noe å leve. Jeg havnet på legevakt mange nettet med hjertebank og oppladt. Jeg ble diagnosert med alvorlig angst og depresjon. Og ble medisinert i et veldig veldig tøft år. Jeg gikk ned 17 kg, og så ut som anoreksi. 

Psykologene prøvde å finne ut «hvorfor det ble sånn plutselig» jeg hadde ikke svar. Ikke til meg selv engang. Hvorfor plutselig? Kan det være far? Kan det være vonde barndommen min? Jeg vet ikke. Jeg ble frisk etter et tøft år. Droppet vgs, på grunn av mange fravær. Jeg ble redd å starte på vgs igjen, å begynte heller å jobbe. 

I dag er jeg 24 år, gift med snill mann, har nydelig sønn. Noen ganger når mannen eller andre snakker om familie, mor, far så får jeg klump i halsen. Og fortsetter med maske. 

Nei, jeg har ikke fortalt det til noen. Og kommer ikke til å gjøre. For alle har jeg hatt helt vanlig bra liv, snill mor og far. Og selv om far var sånn, så vil jeg at han skal behandles med respekt. Han angrer, og har også sagt unnskyld til meg og mor.

jeg føler lettelse av å ha delt det med noen, selv om jeg er en «anonym» for dere. For dette er tabu for meg. 

Anonymkode: 08d5e...4b6

[AnonymBruker]

Du er sterk! ❤️

Psykiske ting kan komme ut av det blå etter å ha stått i noe over lang tid. Og du sto i denne kampen veldig alene. Det krever enorme krefter, men plutselig kan kroppen og psyken kollapse litt - selv om du opprinnelig er i en «god» periode med situasjonen rundt, om det gir mening? 🙂 

Men med den styrken du viser ovenfor hva du har vært gjennom, så kommer din nærmeste også til å beundre den styrken, åpenheten og ha respekt for dine ønsker - tror jeg 😊❤️ 

Barnet ditt og din mann er heldige som har en så klok mor og kjæreste som deg. 😇

Anonymkode: 299fc...518

[pessimistisk]

Tror nok helt klart de psykiske problemene skylder oppveksten din! Høres ut som du mot alle odds har klart deg bra, noe som forteller hvor utrolig sterk du har vært! Jeg tror ikke du har noe å tape på å fortelle dette til noen, om dette kan hjelpe deg videre. Synes du skal være veldig stolt over deg selv, og hvor langt du har kommet. Masse lykke til videre❤️

[AnonymBruker]

Det er ganske logisk at reaksjonene kom når han sluttet å slå, for da gikk forsvaret og adrenalinet ditt sakte men sikkert ned og kroppens egentlige følelser kunne komme frem. Når man har adrenalinet gående kan vi klare oss tålig bra lenge men adrenalin tærer og på kropp og hjerne. En motreaksjon vil komme etter langvarig stress fordi kroppen er laget slik og dess lenger stress dess sterkere reaksjon. 

Det du kan være forberedt på er at når barnet ditt blir større kan det komme situasjoner hvor du vil ha vansker med å håndtere barnets følelser/atferd. Dette kan skje enten fordi det minner om situasjoner hvor du selv husker å ha blitt slått eller fordi du opp i gjennom oppveksten ikke har fått lære hva som er gode måter å møte utfordringer hos barn på og du kunne bli frustrert/sinnt fordi du ikke vet hvilke andre måter du skal håndtere situasjonen på. 

Anonymkode: aa2f1...e02

[Gjest BearMama]

Det er helt vanlig at man utvikler en form for dissosiasjon når man utsettes for ekstreme traumer.

Man tar den biten, låser den inn i et rom og kaster nøkkelen.

Problemet er at hjernen vet at det skjedde uansett hvor mye en prøver å fortrenge det og ofte så sprenger den døren opp en dag og så skjer det som skjedde med deg. Du prøvde å fortrenge det og ved å ikke bearbeide det og jobbe deg igjennom det ved å snakke om det, få verktøy og redskaper til å takle det og klare å gi slipp på fortiden, så blir hjernen så overveldet at den ikke klarer å håndtere minnene fordi ALT av minner oversvømme og treffer på,en gang som en tsunami.

Resultet er ofte angst og depresjon.

Å fortsette å fornekte det som skjedde er farlig for har du først gått på en smell en gang uten å bearbeide det skikkelig er det stor sjanse for at du går på en ny smell. Og hver smell som treffer deg vil bli tøffere og tøffere å bryte ut av. 

Jeg anbefaler deg sterkt å snakke med en psykolog om det. For innerst inne er du sint, forvirret, sviktet, redd, forbanna og en haug med andre følelser rette både mot deg selv og faren din. Ved å ikke møte dem vil fortiden alltid henge over deg som et gjenferd som ikke gir slipp.

[Gjest JaNeiKanskje]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå vil jeg også få ut tankene mine.. og beklager hvis det blir lang tekst.

Jeg bærer min familiens tabu/hemmelighet i mange år. Det snakkes bare ikke, og ingen vet. Jeg har pyntet min barndom, til både mine venner, og mannen jeg er gift med. Så for dem har jeg hat vanlig oppvekst. 

Men egentlig, har jeg blitt slått, banket av min far når jeg var liten, i mange år. Helt fra barneskolen til første år vgs. Han kunne slå meg så hardt at jeg kunne tisse på meg. Jeg fikk stadig høre hvor dum jeg er, når jeg var bare 13 år gammel. Jeg var alltid redd. Når jeg var på vei fra skolen, tenkte jeg alltid hva som venter meg. For han kunne bli sint og slå hvis jeg kom sent. Så gjennom hele barndommen levde jeg med utrygg følelse. Han har også sagt så masse ting til meg, at hvis jeg skriver dette her, så kommer dere ikke til å tro. Mange ord som han har sagt, sitter i hodet mitt enda. 

Når jeg begynte i andre vgs sluttet han med det. Ble kanskje «voksen» endelig. 

Jeg har alltid vært psykisk og fysisk frisk, selv med dårlig barndom. Men i andre VGs, plutselig ut av det blå, fikk jeg hjertebank mitt på natta, og dagen etter kastet jeg opp hver to timer, klarte ikke å på vgs, gråt hysterisk, plutselig alt var grått, trist og ikke verdt noe å leve. Jeg havnet på legevakt mange nettet med hjertebank og oppladt. Jeg ble diagnosert med alvorlig angst og depresjon. Og ble medisinert i et veldig veldig tøft år. Jeg gikk ned 17 kg, og så ut som anoreksi. 

Psykologene prøvde å finne ut «hvorfor det ble sånn plutselig» jeg hadde ikke svar. Ikke til meg selv engang. Hvorfor plutselig? Kan det være far? Kan det være vonde barndommen min? Jeg vet ikke. Jeg ble frisk etter et tøft år. Droppet vgs, på grunn av mange fravær. Jeg ble redd å starte på vgs igjen, å begynte heller å jobbe. 

I dag er jeg 24 år, gift med snill mann, har nydelig sønn. Noen ganger når mannen eller andre snakker om familie, mor, far så får jeg klump i halsen. Og fortsetter med maske. 

Nei, jeg har ikke fortalt det til noen. Og kommer ikke til å gjøre. For alle har jeg hatt helt vanlig bra liv, snill mor og far. Og selv om far var sånn, så vil jeg at han skal behandles med respekt. Han angrer, og har også sagt unnskyld til meg og mor.

jeg føler lettelse av å ha delt det med noen, selv om jeg er en «anonym» for dere. For dette er tabu for meg. 

Anonymkode: 08d5e...4b6

Kanskje dette kan være et første steg til å snakke med noen om det? Leit å høre at du har hatt det så tøft og vært så redd! Så godt at du nå har en egen trygg familie! ❤

[AnonymBruker]

Stakkars, syns du er så sterk som klarer deg etter alt dette. Det er mange i dag som sier at de har depresjon/angst når de bare krangler med kjæresten eller slår opp, sykmelder seg og synes de har hatt traume. 

Og du som har hatt voldelig oppvekst, klarer deg så bra synes jeg er helt utrolig. ❤️

Anonymkode: 08d5e...4b6

[AnonymBruker]

Hei,

jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, så derfor ønsker jeg å skrive til deg. Jeg har også hatt en vanskelig barndom, og har heller ikke delt dette med noen. Jeg har mann og et barn. Nå, nylig, pga. Nye problemer i den delen av familien som jeg har slitt med i oppveksten, fikk jeg en skikkelig psykisk knekk. Jeg har begynt å gå til psykolog. Den «boksen» i hjernen hvor jeg gjemte vekk alle disse vonde tingene, ble rett og slett full. 

 

Det er noe å tenke på, for dette kan skje med deg også. En dag....

 

Anonymkode: 8630d...159

[ViljaH]

Selv om du virker å leve godt med dette nå, så er dette noe som ofte kommer sigende på i bølger i årene etterpå. Jeg synes du skal vurdere å være litt proaktiv og begynne å bearbeide traumene profesjonelt, før de skyller over deg og slår deg i bakken. Igjen.

Så får du vurdere forholdet til din far underveis i helningsprosessen. Selv om du føler sterkt at han skal behandles med respekt, så har du kanskje en indre konflikt du undertrykker om at han også skal ta ansvar for all skaden han gjorde til sine kjæreste, stå opp for deg selv.

[MammaMums]

Du har helt innlysende PTSD, kjære deg. Symptomene varierer- også i tid og i intervaller. Der du nevner skjedde - er første «sammenbrudd».  Andre symptomer er hodepine, sover dårlig/lite, var for stress, ja mye mer.. Mange ganger kommer ikke ptsd symptomene før du runder 35 og oppover i alder- men du kan ha tidvise episoder som det du nevner. Neste kanskje kommer om 5 år.. Som du skjønner er dette komplekst og individuelt.

Mitt råd til deg er å søke behandling for ptsd. Og gjennomføre den. Da kandu komme på forkant av «et eventuelt stort sammenbrudd» - et som blir vanskelig å stå i.. Panikkangst, isolering, inngåelse av sosiale sammenkomster osv... 

Lykke til og god klem❤️