Sosial angst i kollektiv

[Bea_S]

.

Endret 13. desember 2020 av Bea_S

[AnonymBruker]

Jeg var i nokså lignende situasjon som deg da jeg først begynte å studere og min løsning ble å skrive et brev til dem. Jeg forklarte litt om angsten min og jeg beklager min manglende tilstedeværelse gjennom det første året og sa at jeg ønsket å pushe meg litt ut av komfortsonen for å utfordre angsten; du kan jo gjerne legge til hvor herlige og søte du synes de virker og at du gjerne vil bli kjent med dem, og at du håper dere kan starte med blanke ark?

Jeg var flau som bare det for å gi det til dem og angsten økte drastisk i omfang mens jeg ventet på at de skulle lese det, men alle reagerte med så mye kjærleik og forståelse! Jeg angret bare på at jeg ikke hadde gjort det tidligere. 

Nå er det fem, snart seks, år siden jeg gikk på universitetet og jeg tenker at dersom jeg noensinne mottok et brev som dette, ville jeg gjort en innsats for å hjelpe han/henne på best mulig måte. 

Lykke til TS, uansett hvordan du griper fatt på situasjonen - husk at det er et fremskritt selv bare å ha spurt om hjelp her på forumet! Hvert lite steg fremover betyr mye  

Anonymkode: ed8e7...ebd

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i nokså lignende situasjon som deg da jeg først begynte å studere og min løsning ble å skrive et brev til dem. Jeg forklarte litt om angsten min og jeg beklager min manglende tilstedeværelse gjennom det første året og sa at jeg ønsket å pushe meg litt ut av komfortsonen for å utfordre angsten; du kan jo gjerne legge til hvor herlige og søte du synes de virker og at du gjerne vil bli kjent med dem, og at du håper dere kan starte med blanke ark?

Jeg var flau som bare det for å gi det til dem og angsten økte drastisk i omfang mens jeg ventet på at de skulle lese det, men alle reagerte med så mye kjærleik og forståelse! Jeg angret bare på at jeg ikke hadde gjort det tidligere. 

Nå er det fem, snart seks, år siden jeg gikk på universitetet og jeg tenker at dersom jeg noensinne mottok et brev som dette, ville jeg gjort en innsats for å hjelpe han/henne på best mulig måte. 

Lykke til TS, uansett hvordan du griper fatt på situasjonen - husk at det er et fremskritt selv bare å ha spurt om hjelp her på forumet! Hvert lite steg fremover betyr mye  

Anonymkode: ed8e7...ebd

Takk for det fine svaret Vet ikke om jeg tør å skrive brev til dem, men er veldig glad for at det ordnet seg for deg!

Anonymkode: 68a4f...0f6

[Gjest Jegskulleønskeat]

Får du hjelp av psykolog? 

Har du mulighet til å ta kontakt med noen ved studentsamskipnaden? Kanskje de har noen du kan snakke med der om du synes det er vanskelig og du har mye angst? 

[Bea_S]

7 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Får du hjelp av psykolog? 

 Har du mulighet til å ta kontakt med noen ved studentsamskipnaden? Kanskje de har noen du kan snakke med der om du synes det er vanskelig og du har mye angst? 

Jeg står på venteliste for psykolog hos studentsamskipnaden.

[Gjest Jegskulleønskeat]

2 minutter siden, Bea_S skrev:

Jeg står på venteliste for psykolog hos studentsamskipnaden.

Så bra å høre! Jeg håper du får god hjelp der. Det fortjener du. Jeg er sikker på at dette kan gå seg til og bli bedre. Du er tøff som har utfordret deg så langt. Det er creds til deg! 

[Bea_S]

4 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Så bra å høre! Jeg håper du får god hjelp der. Det fortjener du. Jeg er sikker på at dette kan gå seg til og bli bedre. Du er tøff som har utfordret deg så langt. Det er creds til deg! 

Takk! det er veldig slitsomt til tider, men samtidig har jeg kommet en lang vei fra der jeg var  

[Gjest Jegskulleønskeat]

Akkurat nå, Bea_S skrev:

Takk! det er veldig slitsomt til tider, men samtidig har jeg kommet en lang vei fra der jeg var  

Det er slitsomt å ha en psykisk lidelse. det er kjempeslitsomt. Men godt å høre at du har kommet langt på vei. Det er fordi du har utfordret deg og fordi du ikke gir opp! du er sterk

[Bea_S]

På 13.11.2018 den 22.47, Jegskulleønskeat skrev:

Det er slitsomt å ha en psykisk lidelse. det er kjempeslitsomt. Men godt å høre at du har kommet langt på vei. Det er fordi du har utfordret deg og fordi du ikke gir opp! du er sterk

Takk

[AnonymBruker]

Jeg vet at du har sosial angst. Men jeg tenker sånn, prøv å kom over det. Tenk, nå skal jeg bli kjent med de andre og hvis jeg blir det får jeg en veske som jeg har ønsket meg lenge. Sikkert utrolig teit svar av meg, lykke til❤️ Heier på deg!

Anonymkode: 45115...378

[AnonymBruker]

Klarer du å ta initiativ til å lage middag sammen med de du bor med? Selv synes jeg det er lettere å lage mat sammen med noen enn foran noen. 

Jeg synes at det er veldig fint at du utfordrer deg selv, og det er leit at det ikke gikk så bra som du håpet. Samtidig er ikke slaget tapt, og du kan fint komme deg på nivå sammen med de andre. Jeg ville kanskje bare ha sagt at det tar litt tid før du åpner deg og blir kjent med andre, men at du gjerne ønsker å ha for eksempel fellesmiddager eller kvelder der dere ser film sammen. Det er ikke barebare, men jeg håper du blir litt motivert, så kan du heller få hjelp av psykolog/lege til finne verktøy for å håndtere det. 

Anonymkode: d8340...6fb

[Bea_S]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at du har sosial angst. Men jeg tenker sånn, prøv å kom over det. Tenk, nå skal jeg bli kjent med de andre og hvis jeg blir det får jeg en veske som jeg har ønsket meg lenge. Sikkert utrolig teit svar av meg, lykke til❤️ Heier på deg!

Anonymkode: 45115...378

Takk! Det høres nok enkelt ut for mange, men for meg er det veldig vanskelig. Men jeg har helt klart godt av å utfordre angsten.

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klarer du å ta initiativ til å lage middag sammen med de du bor med? Selv synes jeg det er lettere å lage mat sammen med noen enn foran noen. 

Jeg synes at det er veldig fint at du utfordrer deg selv, og det er leit at det ikke gikk så bra som du håpet. Samtidig er ikke slaget tapt, og du kan fint komme deg på nivå sammen med de andre. Jeg ville kanskje bare ha sagt at det tar litt tid før du åpner deg og blir kjent med andre, men at du gjerne ønsker å ha for eksempel fellesmiddager eller kvelder der dere ser film sammen. Det er ikke barebare, men jeg håper du blir litt motivert, så kan du heller få hjelp av psykolog/lege til finne verktøy for å håndtere det. 

Anonymkode: d8340...6fb

Skal se om jeg tør, det var i hvertfall et godt råd

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har ikke sosial angst, men bor selv i kollektiv og kan av og til kjenne på ubehag rundt de jeg bor med. Særlig én jente følte jeg at jeg hadde mye pinlig stillhet med, men så sa hun en dag at hun syntes at jeg var et av de mest behagelige menneskene å være rundt fordi jeg er så rolig! Så kanskje det hjelper å tenke at folk ikke egentlig ser alt som foregår i hodet ditt? At de liksom ikke kan "se" angsten din? Vet ikke om dette ga noe mening, men det hjelper meg ihvertfall😊 En annen ting som kanskje kunne funket er å øve på sånne typiske standard-fraser som man sier til hverandre, for eksempel "hvordan var det på jobb i dag"/hvordan var det på skolen i dag" etc.

Anonymkode: 9a081...2e2

[AnonymBruker]

Det min psykolog rådet meg til med min angst var å ta det litt etter litt. Eksponere gradvis for det man føler ett ubehag med.

For deg kan det kanskje hjelpe å begynne og lage deg frokost på kjøkkenet, kanskje noe så enkelt som noen brødskiver. Når du er komfortabel med det kan du øke litt, kanskje lage en rask middag som bare krever litt mer tid med frokostlagningen. 

Bruk internett og søk på mestringsteknikker for angst. Pusteøvelser, mindfullness osv. Det kan være godt å ha når du står i situasjonen og Det blir vanskelig. 

 

Det kommer til å være ubehagelig, men det føles fantastisk hver gang du tar ett lite skritt fremover

Anonymkode: 084a5...9da

[Tatja]

På 13.11.2018 den 20.37, Bea_S skrev:

Jeg har akkurat flyttet hjemmefra og studerer nå i en by på andre kanten av landet. Har vært diagnostisert med sosial angst ganske lenge og tenkte at dette ville bli en ny start for meg der jeg kunne utfordre angsten og bli tryggere på meg selv. Derfor søkte jeg om å flytte inn i et stort kollektiv med 8 andre, for å utfordre angsten og for å å bli kjent med noen i den nye byen. Har bodd her i snart 3 måneder nå og problemet er at jeg ikke har blitt kjent med dem i hele tatt, for angsten ble mye verre enn jeg trodde. Synes fortsatt det er vanskelig å lage meg mat på kjøkkenet hvis noen andre er der, så jeg har spist mye middag med studievenninner eller kjøpt ferdigmat, men det blir jo ganske dyrt og lite næringsrikt i lengden. Har egentlig holdt meg mest på rommet.

De jeg bor med er hyggelige, ingen tvil om det. Jeg skulle ønske at jeg klarte å være mer i stua og på kjøkkenet for å bli kjent med dem, men synes det er så vanskelig nå siden de har blitt veldig sammensveiset mens jeg nesten ikke kjenner dem. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har vurdert å flytte inn i et mindre kollektiv men siden jeg ikke har bil og mye ting kan det bli vanskelig å flytte, og samtidig er de jeg bor med veldig hyggelige og jeg vil jo egentlig bli bedre kjent med dem. Men jeg kan ikke bo her i et år og fortsatt være redd for å lage mat på kjøkkenet. Er det noen som har gode råd å gi?

Det er vanskelig å komme inn på dem nå, etter såpass lang tid. De kjenner jo deg som en som vil være i fred. 

De fleste i slike kollektiv er sosiale, derfor de vil bo i kollektiv. Med ultra sosiale mennesker rundt deg, vil du fort falle utenfor, noe som kan forsterke angsten. 

Du må ta en prat med den du føler deg mest trygg på i kollektivet, tror jeg, og nevne hva du sliter med. Kanskje vedk kan hjelpe deg inn.