Hvordan få samboer til å forstå at jeg ikke vil være avhengig av andre?

[AnonymBruker]

Hei! 

Vi er litt uenige om ting og tang. Jeg er 26, han er 29. Jeg er sykepleier, han er annleggsarbeider og begge jobber ugunstige arbeidstider. Jeg jobber typisk todelt turnus med 3. hver helg, han jobber 14 dager på og 14 dager av. Vi ønsker oss begge barn, men han er en del mer ivrig enn meg. Han mener at han begynner å bli for gammel, og han har alltid sagt at han ville ha barn før han ble 30. 

Problemet er at med våre jobber, så blir det jo veldig vanskelig. Jeg søker dagjobber som en gal, men får ingenting. Alle krever lang erfaring som jeg ikke har, og det er jo så mange som ønsker seg vekk fra turnus som har både mer utdannelse og mer erfaring enn meg. Samboer trives godt med skiftordning og ønsker ikke 08-16 jobb, i tillegg hadde han gått så mye ned i lønn ved å bytte at det nesten er uaktuelt med tanke på huslån etc  

Samboer mener at det ikke er noe problem å få barn nå, for vi har jo masse familie i nærheten. Jeg grøsser ved tanken på å gjøre meg så avhengig av andre. Jeg syns det er en ekstremt dårlig idé å få barn vel vitende om at jeg må ha og kommer til å være helt avhengig av barnevakt minst 2 kvelder i uken og 3. hver helg når samboer er borte. Å samle alle helge- og kveldsvaktene til samboer er hjemme, er heller ikke særlig aktuelt. Da vil vi jo aldri få vært en familie, kommer aldri til å ha familietid og vi kunne like gjerne vært særboere.. Det vil jeg ikke. I tillegg er det det at vi blir avhengig av besteforeldrene. Hva om de reiser bort? Hva om de blir syk? Hva når de blir gammel? Hva om de rett og slett har andre planer en kveld? Da sitter jeg med skjegget i postkassa da. Og det blir jo mitt problem, ikke hans, for han er jo på reisejobb. Jeg kjenner jeg får høyt blodtrykk bare ved tanken, jeg vil virkelig ikke det. 

Jeg prøver å si at barn ikke er noe å snakke om før en av oss har fått en dagjobb. Jeg har også forklart hvor vanskelig det er for meg i mitt yrke å få en sånn stilling, så da må han skaffe seg en jobb på teknisk etat eller noe - og være hjemme om kveldene. Det ønsker ikke han (og han vil tape nesten 400K i året på å gjøre det), og han ser ikke problemet med at evt. barn må vokse opp 50% hos besteforeldrene. Jeg syns ikke man bør få barn før man er i stand til å ta seg av dem selv. 

Og dette er IKKE kritikk mot de som trenger hjelp med barna. Overhodet ikke! Mye kan skje, man kan bli syk, bli enslig plutselig etc. Mye som gjør at noen trenger mye hjelp. Jeg føler veldig sterkt rundt å klare meg selv, og har aldri taklet å være avhengig av andre. I tillegg syns jeg ikke vi skal bevisst legge opp til ekstraarbeid for besteforeldrene. Hvordan få han til å forstå dette? Hvordan løse det? Å ta videreutdanning er for meg helt uaktuelt per tid, så ikke si at ''det er bare å bli helsesøster'' f.eks. Skal ikke gå mer på skole før om veldig lenge 

Anonymkode: f1020...d6d

[Meadow]

Det er vel egentlig ikke så mange vakter det er snakk om,  fire kveldsvakter i måneden og hver 6. helg cirka? Vakter kan byttes også, helger kan jobbes inn. 

Synes kanskje du overdriver problemet litt, og det er lenge til det blir aktuelt. 

[AnonymBruker]

Når den ene parten sier nei, da blir det deretter. Er enig med deg, selv om du kanskje overdriver det noe.

Har dere i det hele tatt hørt med familien om de kunne vært barnevakt så ofte og mye? Det binder jo også dem fast i flere år. Og hva om det blir snakk om flere barn? Da er det jo enda flere år.

Dagens besteforeldre er jo ikke nødvendig vis så intressert i det, men heller leve livets glade dager.

Anonymkode: 28054...c50

[Gjest theTitanic]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Vi er litt uenige om ting og tang. Jeg er 26, han er 29. Jeg er sykepleier, han er annleggsarbeider og begge jobber ugunstige arbeidstider. Jeg jobber typisk todelt turnus med 3. hver helg, han jobber 14 dager på og 14 dager av. Vi ønsker oss begge barn, men han er en del mer ivrig enn meg. Han mener at han begynner å bli for gammel, og han har alltid sagt at han ville ha barn før han ble 30. 

Problemet er at med våre jobber, så blir det jo veldig vanskelig. Jeg søker dagjobber som en gal, men får ingenting. Alle krever lang erfaring som jeg ikke har, og det er jo så mange som ønsker seg vekk fra turnus som har både mer utdannelse og mer erfaring enn meg. Samboer trives godt med skiftordning og ønsker ikke 08-16 jobb, i tillegg hadde han gått så mye ned i lønn ved å bytte at det nesten er uaktuelt med tanke på huslån etc  

Samboer mener at det ikke er noe problem å få barn nå, for vi har jo masse familie i nærheten. Jeg grøsser ved tanken på å gjøre meg så avhengig av andre. Jeg syns det er en ekstremt dårlig idé å få barn vel vitende om at jeg må ha og kommer til å være helt avhengig av barnevakt minst 2 kvelder i uken og 3. hver helg når samboer er borte. Å samle alle helge- og kveldsvaktene til samboer er hjemme, er heller ikke særlig aktuelt. Da vil vi jo aldri få vært en familie, kommer aldri til å ha familietid og vi kunne like gjerne vært særboere.. Det vil jeg ikke. I tillegg er det det at vi blir avhengig av besteforeldrene. Hva om de reiser bort? Hva om de blir syk? Hva når de blir gammel? Hva om de rett og slett har andre planer en kveld? Da sitter jeg med skjegget i postkassa da. Og det blir jo mitt problem, ikke hans, for han er jo på reisejobb. Jeg kjenner jeg får høyt blodtrykk bare ved tanken, jeg vil virkelig ikke det. 

Jeg prøver å si at barn ikke er noe å snakke om før en av oss har fått en dagjobb. Jeg har også forklart hvor vanskelig det er for meg i mitt yrke å få en sånn stilling, så da må han skaffe seg en jobb på teknisk etat eller noe - og være hjemme om kveldene. Det ønsker ikke han (og han vil tape nesten 400K i året på å gjøre det), og han ser ikke problemet med at evt. barn må vokse opp 50% hos besteforeldrene. Jeg syns ikke man bør få barn før man er i stand til å ta seg av dem selv. 

Og dette er IKKE kritikk mot de som trenger hjelp med barna. Overhodet ikke! Mye kan skje, man kan bli syk, bli enslig plutselig etc. Mye som gjør at noen trenger mye hjelp. Jeg føler veldig sterkt rundt å klare meg selv, og har aldri taklet å være avhengig av andre. I tillegg syns jeg ikke vi skal bevisst legge opp til ekstraarbeid for besteforeldrene. Hvordan få han til å forstå dette? Hvordan løse det? Å ta videreutdanning er for meg helt uaktuelt per tid, så ikke si at ''det er bare å bli helsesøster'' f.eks. Skal ikke gå mer på skole før om veldig lenge 

Anonymkode: f1020...d6d

Jeg er helt enig. Man kan ikke være prisgitt andre så ofte. Andre føler heller ikke ansvar for deres barn sånn dere gjør så det vil falle på dere om barnevakten drar på ferie, ikke vil binde seg opp så ofte , skal bort, har andre avtaler etc(veldig få som vil det), og du er da helt avhengig at dere fortsetter å ha en god tone. Blir du pirkete på noe så gidder de kanskje ikke mer. Jeg hadde ikke villet legge så mye ansvar for mitt barn på noen andre. et er ikke riktig. Dyrt blir det også. Bhg 3500 pluss alle de barnevakttimene. Jeg ser det som helt usannsynlig å få så mye barnevakt. Dessuten: all denne barnevakttiden går med til jobbing. Dere vil ikke få barnevakt til kjærestetid/alenetid når dere bruker så stor kvote jevnt. 

[Gjest Nina1975]

Er helt enig med deg. Det er ikke familien deres ansvar å passe deres barn. Jeg hadde blitt pissesur om mine barn hadde fått barn og forventet at jeg skulle stå på pinne for de flere dager i uken. 

 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Meadow skrev:

Det er vel egentlig ikke så mange vakter det er snakk om,  fire kveldsvakter i måneden og hver 6. helg cirka? Vakter kan byttes også, helger kan jobbes inn. 

Synes kanskje du overdriver problemet litt, og det er lenge til det blir aktuelt. 

Å bytte vakter er det veldig liten kultur for hos oss.. Som jeg skriver ser jeg heller ikke på det som en særlig god løsning at jeg bytter helge- og kveldsvaktene til når han er hjemme, da får vi jo ikke hverken familie- eller kjærestetid. Jeg har jo ikke jevnt over 2 kveldsvakter i uken, men gjennomsnittlig. Jeg har en turnusuke med 4 kveldsvakter - det blir en hel uke med barnevakt det hvis han er på jobb. Og ikke minst at denne kabalen utelukkende blir mitt problem, når det er jeg som føler så sterkt rundt å være selvstendig.. 

Problemet er at det ikke er lenge til det blir aktuelt. Samboer vil helst hatt barn i går, han har mast om det i flere år allerede 😛 

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når den ene parten sier nei, da blir det deretter. Er enig med deg, selv om du kanskje overdriver det noe.

Har dere i det hele tatt hørt med familien om de kunne vært barnevakt så ofte og mye? Det binder jo også dem fast i flere år. Og hva om det blir snakk om flere barn? Da er det jo enda flere år.

Dagens besteforeldre er jo ikke nødvendig vis så intressert i det, men heller leve livets glade dager.

Anonymkode: 28054...c50

Nei, vi har ikke snakket med dem - for jeg ser ikke på det som en aktuell løsning i det hele tatt. Og om de sier ja, og vi får barn - hva om de da trekker seg? Ser at det blir for mye? Da sitter vi i saksa.. DVS jeg sitter i saksa.. 

Anonymkode: f1020...d6d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Problemet er at det ikke er lenge til det blir aktuelt. Samboer vil helst hatt barn i går, han har mast om det i flere år allerede 😛 

Nei, vi har ikke snakket med dem - for jeg ser ikke på det som en aktuell løsning i det hele tatt. Og om de sier ja, og vi får barn - hva om de da trekker seg? Ser at det blir for mye? Da sitter vi i saksa.. DVS jeg sitter i saksa.. 

Anonymkode: f1020...d6d

Helt enig med deg. Det er du som blir sittende med ansvaret, ikke han som er bortreist. 

Omstendighetene rundt deres jobber må endres. Om han virkelig ønsker barn så sterkt, da får han gjøre endringene. 

Anonymkode: 28054...c50

[AnonymBruker]

Man bruker betalt barnevakt i slike situasjoner, akkurat som de som trenger dagmamma. Lys det ut på finn småjobber, finn en fast barnevakt (student eller lignende), som henter barnet, tar det med hjem og legger det til dere kommer. Dere har jo råd til det. 

Anonymkode: 4e82f...090

[jenta7]

Jeg er enig med deg. Man må ta utgangspunkt at msn må passe på sine barn selv. Og bare være glad for all ekstra hjelp man kan få. Men i utgangspunktet planlegge livet sitt slik at man kan klare det uten hjelp av andre 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig med deg. Det er du som blir sittende med ansvaret, ikke han som er bortreist. 

Omstendighetene rundt deres jobber må endres. Om han virkelig ønsker barn så sterkt, da får han gjøre endringene. 

Anonymkode: 28054...c50

Nettopp.. Jeg gjør virkelig mitt ytterste for en dagjobb (det kunne jeg tenkt meg uavhengig av barn, turnus er no' dritt 😛) men det er som sagt veldig, veldig vanskelig. Han kan enkelt få vanlig kontortid, men taper som sagt en haug med penger på det  Jeg ser ingen annen løsning enn å vente til jeg har fått mer erfaring, eller at vi flytter og endrer livsstil veldig mtp. om han bytter.. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man bruker betalt barnevakt i slike situasjoner, akkurat som de som trenger dagmamma. Lys det ut på finn småjobber, finn en fast barnevakt (student eller lignende), som henter barnet, tar det med hjem og legger det til dere kommer. Dere har jo råd til det. 

Anonymkode: 4e82f...090

Men skal barna først være 7 timer i bhg og så være hjemme resten av kvelden med dagmamma o.l. og så legge seg? Vet ikke helt hva jeg syns om det.. Om vi har råd til det eller ikke, kommer jo helt an på hva det koster  

Anonymkode: f1020...d6d

[AnonymBruker]

Du kan jo be om tilrettelagt på jobben du har? Ønske deg få kveld de dagene mannen er borte. Når han er hjemme så er han jo der. Og du kan jobbe helg når han er hjemme? 

Anonymkode: 51292...6c8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo be om tilrettelagt på jobben du har? Ønske deg få kveld de dagene mannen er borte. Når han er hjemme så er han jo der. Og du kan jobbe helg når han er hjemme? 

Anonymkode: 51292...6c8

Da må jeg jo ''spare opp'' kveld og helgevakter til han er hjemme, og det blir det jo minimalt med familietid når han først er hjemme.. 

Anonymkode: f1020...d6d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp.. Jeg gjør virkelig mitt ytterste for en dagjobb (det kunne jeg tenkt meg uavhengig av barn, turnus er no' dritt 😛) men det er som sagt veldig, veldig vanskelig. Han kan enkelt få vanlig kontortid, men taper som sagt en haug med penger på det  Jeg ser ingen annen løsning enn å vente til jeg har fått mer erfaring, eller at vi flytter og endrer livsstil veldig mtp. om han bytter.. 

Men skal barna først være 7 timer i bhg og så være hjemme resten av kvelden med dagmamma o.l. og så legge seg? Vet ikke helt hva jeg syns om det.. Om vi har råd til det eller ikke, kommer jo helt an på hva det koster  

Anonymkode: f1020...d6d

Da kan du ha barna hjemme på dagtid når du har kveldsvakt om du vil. Jeg tror også dette er den mest aktuelle løsninga. Jeg er som deg; ville aldri belaga meg på at andre skulle ofre sin fritid i så stor grad som det han tenker. Det blir for mye belastning for familien. 

Anonymkode: d39a6...94b

[AnonymBruker]

Det virker jo som han har en svært god lønn, hvis han går ned ca 400000 om han bytter jobb. Kanskje dere da har råd til at du trapper ned litt i noen år? Det hjelper jo mye bare å jobbe 80%, med en dag mindre i uka. Da blir det også mindre barnepass.

 

Anonymkode: d9cba...997

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker jo som han har en svært god lønn, hvis han går ned ca 400000 om han bytter jobb. Kanskje dere da har råd til at du trapper ned litt i noen år? Det hjelper jo mye bare å jobbe 80%, med en dag mindre i uka. Da blir det også mindre barnepass.

 

Anonymkode: d9cba...997

Jada, rent økonomisk hadde vi nok klart seg om jeg ikke jobba i det hele tatt også - men det er jo ikke bra 😛 Mister jo alle rettigheter, pensjon etc. pluss at jeg tror jeg hadde kjeda meg forderva 

Jeg har vært inne på tanken om redusert stilling, men når folk søker seg ned i stilling her oss oss enten pga barn eller pga sykdom etc så kutter de alltid dagvaktene. Og de er jo ikke problemet i vårt tilfelle! Hadde til og med en kollega som ble prosentvis ufør pga belastningen kveldsvaktene gir, men hun ble likevel bare strøket fra dagvakter. Så, det vil nok i praksis ikke gjøre det noe bedre  Jeg regner med at jeg (som alle andre) må ha like mange kvelds- og helgevakter, men får mindre dagvakter (selv om dagvakter ikke er problemet).. 

Anonymkode: f1020...d6d

[Gneis]

Enig med deg, hadde aldri gjort meg så avhengig av andre. Siden han vil ha barn mest, bør det være han som skifter jobb. Så får dere heller bytte når du har såpass mye erfaring at du har mulighet for en dagjobb. Jeg ville ikke gått ned i stilling på grunn av lønn og pensjonspoeng. Alternativet er som noen nevner en fast avtale med en flink og kjekk ungdom om barnevakt. 

(Turnus er en god grunn til å ikke velge yrker innen helsesektoren spør du meg.) 

[AnonymBruker]

Jeg mener at hvis han ønsker barn sterkest, så burde han ofre mer. 

"Jeg vil ha barn, men jeg skal fortsatt jobbe 14 dager på og 14 dager av". Da faller det meste på deg, så blir du sliten, går ned til 80 % men er fortsatt sliten da du ender opp med å gjøre mer husarbeid, så om noen år vil du ut, men da er det vanskelig, fordi du vil få det svært dårlig økonomisk. Sier ikke at det kan skje og må skje, men jeg har lest noen skrekkhistorier herfra.

Anonymkode: 02d7f...4ab

[AnonymBruker]

Her i huset jobber jeg todelt turnus og mannen kun dagtid. Vi har to små barn. Har en gutt på 19 år fra før som jeg hadde aleneomsorgen for da han var liten. Jobbet også turnus da og det var et styr og få kabalen til å gå opp, uke etter uke.  Jeg ville og kunne aldri ha belaget meg på å løse denne dette selv med kveldsvakter og helgejobbing. Syntes det er urimelig av mannen din og pushe på uten å vise vilje til å gjøre endringer hos seg selv. Det blir jo du som må sitte med ansvaret og slite deg ihjel for å få det til å gå rundt. Å ha barnevakt er en mulighet men er ikke alltid det passer for dem og gode barnevakter vokser ikke på trær. Det blir jo også lite du ser dem. Hvis du tenker å ha barna hjemme på dagtid når du jobber kveld er det noe du gjør i begynnelsen for å si det slik. Å komme utslitt på kveldsvakt mens en har vært hjemme med barn som har vært oppe siden kl 6 og skal aktiveres, og nekter å sove formiddagslur er ikke noe man orker i lengda. Du kan jo eventuelt jobbe redusert og mannen din kompenserer deg for tapte pensjonspoeng, men hvis du kun får ukurante vakter er du jo like langt. Nå er dere jo relativt unge så det beste hadde vært om en av dere byttet til dagjobb før dere får barn. 

Anonymkode: 9180c...7a7

[ViljaH]

Ikke ta alt ansvar for løsning, velt noe av det over på ham. Si at når dere har er ok plan for pass av barn, så kan dere bli gravide.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det virker jo som han har en svært god lønn, hvis han går ned ca 400000 om han bytter jobb. Kanskje dere da har råd til at du trapper ned litt i noen år? Det hjelper jo mye bare å jobbe 80%, med en dag mindre i uka. Da blir det også mindre barnepass.

 

Anonymkode: d9cba...997

Nei, det er ikke nørvendigvis en løsning. Da blir ts økonomisk avhengig av mannen, taper pensjon og andre rettigheter. 

Anonymkode: f35bc...5cc