inviklet familie...irriterende

[Gjest C]

Inviklet - A og B var gift, hadde flere barn. A fikk barn med en venn av familien. Ble skilt. A giftet seg med vennen og barnet deres bor hos dem. B savnet barnet (selv om det ikke var hans). B fikk ny samboer C. B og C er veldig glade i hverandre. Men C kan ikke forstå hvorfor det på død og liv er så viktig med dette barnet som tross alt tilhører fortiden? C har egne barn og de er en stor familie selv om barna er store. De trenger tid for seg selv, har det travelt er det da riktig for det nye forholdet og ha barnet regelmessig (1 gang pr. mnd.) når hun har gode foreldre som er ressurssterke? Hilsen en frustrert og irritert C

[Kristian (71)]

Men C kan ikke forstå hvorfor det på død og liv er så viktig med dette barnet som tross alt tilhører fortiden?

Tilhører fortiden? Barnet lever da fortsatt, gjør det ikke?

Hvis han har knyttet god kontakt til dette barnet og har sterke følelser for ungen, så kan han da "ikke bare skru av en bryter og glemme" hva han føler selv om barnet i utgangspunktet ikke er hans.

Det virker på meg som om han ikke ønsker å kutte ut kontakten å "glemme" dette barnet, og da syns jeg ikke du har noen rett til å forlange at han skal det heller.

For det første har du barn selv og bør vite at man knytter sterke følelser til et barn som man har hatt jevn kontakt med.

For det andre viste du om dette når du ble sammen med han og da syns jeg det er rimelig egoistisk å forlange i etterkant at han skal kutte ut dette barnet fordi det ikke passer inn i din hverdag, det burde du ha tenkt på før.

[Gjest Anonymous]

C er temmelig egoistisk ja, huffameg. Du burde skamme deg, smålig er du!!

[Gjest C]

Ja, SOM MAN ROPER I SKOGEN FÅR MAN SVAR.....

Nå har jeg fremstilt meg selv som egoistisk og provosert dere skikkelig..

Men jeg må jo få lov å forklare litt nærmere om mine tanker rundt dette. Da jeg kom inn i forholdet var det snakk om å ha barnet en gang i blant. (Noe som har blitt 1 gang pr.mnd, + ferier i tillegg)

Vi har travle dager i løpet av en mnd. har vi kanskje fri en helg tilsammen hvor vi kan tilbringe tiden isammen (vi to) det kan umulig være riktig å forvente at vi skal bruke den dyrebare tiden til å være sammen med barnet. Vi jobber med saken om vi kan få til andre løsninger. Og dessuten gjør jeg meg noen tanker.... er B knyttet til barnet fordi han var knyttet til moren? han har ikke vært så knyttet til sine egne barn. Savner han ikke egentlig noe som var? og hva synes den biologiske pappan om dette? jeg tror personlig at det er det sunneste for alle parter og trappe sakte men sikkert ned kontakten på en varsom måte. Og la meg bare få sagt. når vi har barnet på besøk behandler jeg barnet som mitt eget.

[Sitri]

Å tilbringe tid med barnet er ikke viktig i det hele tatt det da?

Når man blir sammen med en som har barn fra før ( enten det er den biologiske forelderen eller ikke ) så tar man barna med på kjøpet. Det er en selvfølge.

Å bare være med barnet 1 gang i mnd synes jeg var veldig lite.

Greit nok, dere har travle dager, det har alle. Men barna kommer i første rekke. Det mener nå jeg.

Hvis moren spør om dere kan ha barnet, så sier dere vel ja, gjør dere ikke?

Av og til så må man nemlig ofre sine egne planer til fordel for barna.

Sånn er det å ha barn.

Det vet jeg, jeg har to selv og vi har ikke hatt en frihelg for oss selv på nesten 3 år.

Ellers så må jeg si med enig med Kristian 71.

Du kan ikke forlange noe som helst og du visste om dette da dere ble sammen.

Samboeren din vil ha kontakt med barnet og da synes jeg din samboer skal få lov til det uavhenging av hva du sier.

Du har jo barn selv og burde da vite en ting eller to om det å ha barn og være sterkt knyttet til barnet.

[Gjest C]

les litt nøyere da ..... ikke så mye svar å få her

[Gjest Cassandra, ikke innlogget]

Altså, A hadde barn fra før? Og så giftet hun seg med B. Eller var A utro mot B og det resulterte i brudd og nytt forhold for A?? Dersom B traff A da hun hadde barnet, så synes jeg ikke det er rart i det hele tatt at han ønsker kontkat med ungen. Min eks mann har MIN sønn fra første forhold, fordi min sønn og min eks har hatt med hverandre å gjøre i åtte år før bruddet.

Men hvis barnet er et resultat av utroskap mot B, så synes jeg det er rart at han har samvær med barnet.

Likevel tror jeg neppe det er noe problem for den biologiske faren at barnet er hos dere. Da hadde de vel ikke sendt ham avgårde.

Jeg reagerer på at du skriver at B ikke er SÅ interessert i å ha sine egne barn som dette barnet som IKKE er hans. Det kan ikke stemme vel...?? Han har vel sine egne unger mer enn den andre????

Nei, du må nok forklare litt bedre, for jeg er nok ikke den eneste som ikke helt forstår problemstillingen....

[Gjest Duchess]

Selv om det ikke er din samboers barn, så ønsker han kontakt med barnet og det må du respektere.

[Gjest c]

ok......litt tydeligiere....

A og B levde i et tilsynelatende bra ekteskap (sammen med sine barn) da A ble gravid med en venn av familien. Så ble det skilsmisse..... Hvor mange menn hadde reagert slik " få ut den utro dama og ungen hennes" isteden blir han noe som for meg ser ut som "sykelig opptatt med barnet" nå risikerer jeg å få mange skjellsord igjen - men jeg har en følelse av at dette er ubearbeidet sorg. Noen med kloke forslag? Som jeg sa virker han ikke så opptatt med egne barn. (også litt merkelig) C

[Gjest Anonymous]

Ok, la oss kalle en spade for en spade... Var forvirret da jeg svarte forrige gang, som første gjest (etter Kristian).

Dette barnet er altså ikke din manns biologiske barn? Men hans eks'kones særkullsbarn?

I såfall skjønner ikke jeg heller hvorfor han skulle ønske besøk av barnet. Litt rart, spør du meg. Tar tilbake alt d negative jeg sa om deg, mistforsto deg skjønner du. Trodde det var din manns barn jeg.

[Gjest c]

takk det varmet inderlig og godt med litt støtte

[Gjest Anne Karin]

Skjønner heller ikke hvorfor han vil beholde kontakten med dette barnet(alder?) - da det jo må ha vært en av de utløsende årsakene til skilsmissen mellom A og B?

Og-kan det være at han tror han kanskje er faren?

Klems Anne Karin

[Gjest c]

Han vet at han ikke er faren, og mener bestemt at han har bearbeidet følelsene rundt denne hendelsen. Men det jeg egentlig frykter er vel at det er projection (utrykk fra psykologien) at isteden for å bli sint på dette barnet (selvfølgelig noe som ikke hjelper og er urettferdig for barnet) så fornekter han skuffelse, og fortrenger sorg og utøser all sin kjærlighet over barnet. Etter jeg kom inn i bildet har han flere å gi kjærlighet til , men jeg er veldig usikker på hva dette er - og er ikke flink til å takle følelsene. Barnet er snill, koselig og grei, men jeg orker ikke følelsen av å "leke mor, far og barn". Føler alt er vanskelig når vi har henne. Har alltid sett på meg selv som romslig og liker de fleste (er også vant til å takle barn) men her er det en følelse som stritter - en magefølelse som sier at noe er feil.

[Gjest Anne Karin]

Det er jo noe som skurrer i og med at han har samvær med en unge som ikke er hans og som han ikke egentlig har noen grunn til å ha noe annet forhold til heller.

Du er nok kanskje inne på noe når du nevner projection - det er i hvertfall det eneste logiske svaret jeg kan komme med.

Men hvordan du skal få ham til å innrømme det,nei-det vet ikke jeg.

Hvordan forklarer han sitt forhold til ungen da?

Og hva ser hun han som - en farsfigur?

Anne Karin

[Gjest c]

Jeg har spurft en fagperson, vedkommede mente at han var en sjelden mann som tok ansvar, og at jeg nok måtte leve med dette. Det blir nok mer sjelden med årene uansett, men jeg er et menneske som ikke bare godtar enkle svar og føler det sterkt truende hvis det er følelser i fra fortiden som styrer ham. Føler meg som en tiger med klørne ute. :-)

Han forklarer sitt forhold til barnet som farskjærlighet ettersom han har vært far i noen år før forholdet gikk i stykker.Jeg må vel bare godta det, men er inne i en vanskelig prosess. C

[Gjest Anne_Karin]

Hmmm....ja,lett skal det slett ikke være!

Er det lenge siden det ble slutt mellom A og B da eller er dette en slags overgangsfase?At han gjør det for å skåne ungen liksom?

Han må jo absolutt være en mann som tar ansvar,men det kan jo som med alt annet bli litt for mye av det gode!!!

Håper dere finner ut av det,og kan se fremover.

Klems

[Gjest c]

Det er 3 år siden. Og alle begynner å venne seg til situasjonen. Barn godtar nye situasjoner lettere enn voksne og jeg tror de tilpasser seg fortere. Det er vel kanskje vel så mye den voksne her som trenger barnet. Det er vel ikke helt bra??..... ikke vet jeg. Jeg får vel ta en dag om gangen og håpe det beste. Takker for svar.. bare fint å snakke med noen om dette her. C - god helg

[Gjest Anne_Karin]

Tre år er jo en god stund,så alle parter burde i grunn ha blitt vane med den nye situasjonen.

Jeg kan til en viss grad forstå at han har følelser for ungen - siden han har vært en farsfigur for henne - men dersom han hele tiden har vært klar over at hun ikke er hans og hun i bunn og grunn er et "resultat" av x-konas utroskap,er det jo en smule underlig at han fortsatt holder kontakten.

Det kan nok synes som om han trenger henne - kanskje han drømmer seg bort i noe han engang trodde var - "one big happy family".

Kanskje han rett og slett ikke klarer å godta at han har mistet det?

Det må jo være utrolig slitsomt for deg å være oppi dette,men det er jo ikke all verden du kan gjøre uten å bli den "store stygge ulven".

Men prøv å snakk med han og få han til å forklare hvordan han egentlig tenker - kanskje han rett og slett har dårlig samvittighet for ungen også?

Lykke til!

Klems

Anne Karin

[Gjest c]

Når jeg nå ser på overskriften på det første inlegget mitt. Inviklet familie irriterende, så må jeg smile litt. Det var nok akkurat det jeg følte da (at jeg var irritert) Det er vel ikke det rette ordet. Men i denne perioden har vi faktisk snakket en del om det. Og jeg tror og håper at resultatet blir at det blir mer sjelden de skal møtes (liksompappan og barnet) Jeg tror også du har rett i at det er vanskelig å gi slipp på det som antagelig var et holdepunkt en stund i en vanskelig tid. Ja, jeg må nok leve med alle de innviklede følelsene en stund til og prøve å takle de så godt jeg kan. Irritert er jeg ikke, men er nok mere redd for at noe skal true vår store kjærlighet. Så jeg prøver å "glemme" det til neste gang jeg blir nødt til å håndtere det. Hilsen C

[Gjest Anne_Karin]

Kjekt¨å høre at dere har fått snakket litt og kanskje funnet ut litt mer om hvordan situasjonen egentlig er for alle parter.

Håper det går seg til med tiden.

Lykke til videre med den store kjærligheten=o)