Hvor mye skal et ekteskap tåle?

[Gjest Fortvilet forvirret i.i.]

Jeg er gift med en mann som skyr konfrontasjoner. Når det har vært konfrontasjoner har han alltid skygget unna og dyttet meg frem i første rekke.

Jeg har en sterkere psyke enn ham, og er nok slik sett bedre rustet til å tåle konfrontasjonene.

De gangene han har forsøkt å ta konfrontasjoner har det alltid endt med at han ikke har fått sagt noe, nærmest kun stått og stammet.

Han har gått til psykolog i et helt år (10 år siden) for å lære å håndtere dette, men da turte han ikke å fprtelle psykologen at han hadde dette problemet...så han snakket heller "vås" i de timene. Så psykologitimer to ganger i uka i et helt år ble altså fylt med vås.

Han er riktignok veldig snill - eller kanskje han er dumsnill? Eller er det egoisme - snill for å få andre til å like seg?

Jeg betviler ikke at han er glad i meg, men han makter bare ikke å behandle meg som annet enn en som kommer bakerst i leksa i forhold til andre.

Nå har jeg imidlertid nådd bunnen. Jeg aner ikke hva jeg vil eller skal gjøre. Når jeg har lest noen av innleggene på "vi som sørger" føler jeg meg nesten skamfull over å ikke se noen lyspunkter.

Nei, dette blir bare tull.

Er det noen andre her som har tålt harde tak i ekteskapet og kommet seg på rett kjøl igjen?

Hvis noen vil svarer blir jeg glad, men forstår at det jeg skriver kan virke så rart og rotete at kanskje ingen svarer.

[Gjest Anonymous]

Takk til dere som leste innlegget.

Jeg får heller logge av og se om jeg klarer å fylle hodet mitt med andre tanker.

[Gjest Anonymous]

Er det ikke slik med mange menn da? at de skyr konfrontasjoner?

hjemme hos oss er det jeg som fyker i taket, men det resulterer at han trekker seg tilbake.

menn hater skriking og kefting, men det kan være vanskelig å beholde roen når det røyner på som verst.

kansje din mann mangler litt selvtillitt?han ofrer seg for andre og blir mye ja ut av det? der han egentlig skal si nei?

Er han slik så blir det mye ja borte, men nei hjemme.

han virker jo snill borte, men du føler deg forbigått hjemme.

Se på hvordan de takler ting hjemme hos han fam. han drar det jo med seg videre i livet.

Det er tydelig at han har et problem, men det virker kansje større hos deg enn hva det virkelig er pga du føler at du alltid kommer sist?

Hjemme kan han gjøre slik, for det er der han føler seg trygg.

Du/dere får sette av tid til en mann til koneprat. Hiss deg ikke opp. Forklar hvordan du føler det...

ta frem positive sider med han også.

kansje du kunne fått han til en fellestime til psykolg/famvkontor eller noe.

Ønsker deg lykke til og fortsatt god påske.

ps)alle har vel opplevd tider i ekteskapet hvor en føler at en ikke gidder å ha det slik. Man bor i lag i mange år og det går i samme tralten. Pltselig en dag ser man hvordan tingene er. Skal vi fortsette slik? Vil vi ha det slik? og hva ønsker vi ?

Jo, vi diskuterte å gå fra hverandre, men vi snakket ut i flere dager. Vi var veldig glade i verandre, men vi hadde ikke tatt vare på ekteskapet noen av oss de siste årene.

Vi klarte å bygge det opp igjen, sakte men sikkert. Så etter 15 års ekteskap er vi like forelsket i dag

[Gjest Anonymous]

Det høres ut som om han sliter med dårlig selvtillit. tenk å kaste bort så mye tid/penger hos psykolog til ingen nytte? :o

[Gjest Anonymous]

Du/dere får sette av tid til en mann til koneprat. Hiss deg ikke opp. Forklar hvordan du føler det...

ta frem positive sider med han også.

Ja, det var det da. Jeg er dessverre kjørt i senk psykisk nå så hissig var jeg nok når jeg sa i fra i går. Egentlig så snakkes det vel nå om hvordan vi skal dele "skiten". Jeg orker ikke å snakke eller tenke økonomi nå når ejg har nok med å holde meg selv i live. Ikke klarer jeg å være rasjonell heller.

Jo, vi diskuterte å gå fra hverandre, men vi snakket ut i flere dager. Vi var veldig glade i verandre, men vi hadde ikke tatt vare på ekteskapet noen av oss de siste årene.

Vi klarte å bygge det opp igjen, sakte men sikkert. Så etter 15 års ekteskap er vi like forelsket i dag

Oki, takk for at du skrev det. Men det forutsetter antageligvis at begge kan/vil diskutere. Her legger han seg flat og samtykker samme hva jeg gjør og sier.

Jeg skal lese innlegget ditt noen ganger, det var mye klokt i det. Tusen takk igjen.

[Gjest Anonymous]

Det høres ut som om han sliter med dårlig selvtillit. tenk å kaste bort så mye tid/penger hos psykolog til ingen nytte? :o

Ja han gjør det, og det har vi jobbet med/snakket om over mange år. Det har for så vidt gitt resultater også - på jobb og ute blant folk.

[Gjest Anonymous]

Hjemme kan han gjøre slik' date=' for det er der han føler seg trygg.[/quote']

Jeg glemte å skrive det i svaret, men setningen ovenfor skal jeg tenke en del over.

[Gjest Sira]

Ja det er lett og la den som er nærmest komme i siste rekke, det føles ikke så skremmende og si nei og såre den...

Og skal man ut i verden og gjøre alle sammen fornøyd, ikke si nei, ikke skuffe noe noen...så er jo det umulig....da er det den man minst ønsker og skuffe det går ut over.....

tror det har noe med å ønske å gjøre alle fornøyd med seg selv, "snill gutt"

[Cata]

I en del byer arrangeres det samlivskurs, der et av hovedpoengene etter det jeg har hørt er kommunikasjon. Kunne du ha fått ham med på et slikt et? Kanskje det ville hjelpe dere til "se" hverandre litt bedre. Han ser sannsynligvis ikke at han ofte setter deg i bakerste rekke. Tror Sira er inne på noe når h*n foreslår at han synes det er mindre skummelt å skuffe deg som står ham nær enn det er å skuffe andre personer som han ikke har fullt så nærme.

[Gjest gjesten]

Leser "samlivsboken Gode råd for å bevare kjærligheten og hindre samlivsbrudd" av Howard markman, scott stanley og susan l. blumber. Den tar for seg bl.a konflikkt, konflikkthåntering og kommunikasajon. Annbefaler den på det sterkeste. Kan lese den begge to og dere vil få noen a-ha opplevelser.

[Gjest gjestaen]

hvorfor konfrontasjon? jeg liker heller ikke konfrontsjon med kjefting og tullete påstander. jeg skjønner mannen din godt jeg.

[Gjest Trådstarteren]

hvorfor konfrontasjon? jeg liker heller ikke konfrontsjon med kjefting og tullete påstander. jeg skjønner mannen din godt jeg.

Et veldig gjennomtenkt svar du.

Er vel bare i Kardemommeby det går an å leve et liv uten konfrontasjon av noe slag. Å påstå at konfrontasjon er synonymt med kjefting og tullete påstander blir for dumt, så da takker jeg for ditt svar og ber deg bruke tid på noe annet enn denne tråden videre.

[Usikker]

Vil bare si en ting om å gå i terapi jeg............ Jeg innrømmer at jeg brukte maaaange timer hos min psykolog før jeg turte å være ærlig. Jeg var så redd for at hun skulle bruke det jeg sa "mot meg".............

Jeg innrømmet det overfor henne etter lang tid..... Men jeg er en slik person som bruker lang tid før jeg stoler helt på noen.......... jeg bare er sånn.

Kanskje din mann også er slik? Og ja - jeg er overbevist om at det har/hadde med mitt elendige selvbilde å gjøre :-(

Og ikke tro at de psykolog-timene han hadde er bortkastet for det..........

Er blitt bedre med årene - men sliter nok litt med slike ting fortsatt ja.

Ville bare prøve å forklare litt jeg. 8)

[Gjest innom]

gå i familieterapi/ekteskapsrådgivning. Det er utrolig effektivt, og det tvinger begge parter til å tenke og å bli mer bevisste. Vi har prøvd det, og jeg trodde aldri at min kjære skulle komme sånn på glid som han gjorde.

[Gjest Anonymous]

Har du respekt for din mann?

Jeg mener, den respekten du hadde for han i begynnelsen av forholdet, er den er ennå?

Grunnen til at jeg spør er at jeg mistet den respekten for faren til min datter. Etter år med ikke bare løgn, men unnvikelse og fraskrivelse av ansvar for alle dumme ting han gjorde var min respekt for han borte.

Da ble det umulig for meg å være nær han, både fysisk og psykisk.

Om din mann får deg til å føle deg alene, dvs at det er du som må ta alle de tunge takene, og han blir mer som et barn i enkelte situasjoner så kan det være direkte skadelig for ekteskapet.

Jeg tror det er mang en kvinne som har sagt takk for seg etter at mannen har mistet hennes respekt av div grunner.

Jeg har ingen råd, men håper at dere finner ut av det sammen.

Husk at du bare har et liv, og at ting noen ganger blir verre før de blir bedre.