Hvorfor er sønnen min "slem"

[AnonymBruker]

mot meg? Sønnen min er 5 år, og nr tre i søskenflokken. Han har siden fødsel vært krevende, men synes vi har taklet det bra. Ser på oss selv som ressurssterke, og vi jobber mye for at barna skal ha det trygt og godt. 

I motsetning til de to eldste, er yngstemann meget viljesterk og ofte sint. Hvis jeg setter grenser, blir an rasende og sier han hater meg. Klyper og slår meg. Jeg kan (med rolig stemme) sette ham i trappa og be ham roe seg, tenke over hva han gjør og be ham bli der til han har roet seg. Det skjer aldri. Han kaster, roper og skriker. Sier at jeg kan dø, at han ikke liker meg og at jeg er verdens verste. Kjenner jeg blir så lei meg, så i dag sa jeg "OK" , da får du bare holde deg unna meg. (Vanligvis noe jeg ikke ville sagt, men kjenner det blir mye følelser)

Noen som opplever lignende? Hvordan håndterer dere situasjoner som dette?

Ofte han også stikker av om han blir sint

Anonymkode: 3e0ef...fc2

[AnonymBruker]

Hvordan er han i barnehagen? Samme oppførsel? Henvisning i første omgang til  PPT.

Anonymkode: 010e2...8d3

[AnonymBruker]

Er ikke slik borte. Litt mer krevende, men aldri stygg mot andre voksne enn meg og far. 

Anonymkode: 3e0ef...fc2

[AnonymBruker]

Litt uortodoks forslag kanskje men har du prøvd å bli skikkelig sint? Eller tydelig lei deg? I utgangspunktet bør man jo prøve å være pedagogisk og snakke med rolig stemme og alt det der, men dersom det ikke virker kunne det jo vært greit å se hvordan han reagerer om han får en annen reaksjon enn han forventer? 

Anonymkode: d9302...49e

[AnonymBruker]

Hvor er du når han blir sint da? Sitter du ved siden av han? Holder du i han eller får han være ifred med sinnet sitt? Ofte kan foreldre eskalere slike situasjoner ved å gi for mye oppmerksomhet. Da vil barnet etterhvert oppsøke negativt oppmerksomhet, for da blir de i hvert fall tydelig sett og hørt. 

Prøv å overse. Og vær imøtekommende når barnet har roet seg av seg selv. 

Anonymkode: cbfb9...e3a

[AnonymBruker]

Høres ut som vår yngste- kjenner skikkelig i magen at jeg synes synd på deg og barnet! Men han er ikke slem, han er frustrert, sint og overveldet over følelser han ikke klarer kontrollere eller regulere selv. (Sønnen vår er 15 nå- og jeg ser at alt ordner seg, han blir en helt superfin fyr! En enorm lettelse) Men han har dysleksi, og vi har underveis lurt på om han er på autismespekterskalaen. Men det har gått seg til, selv om han er vesens annerledes enn storesøsken. Vi gjorde den feilien at vi også tenkte på ham som «slem» i den alderen, og i behov av ekstra grensesetting, fordi han selv var så voldsom i sine utbrudd. Men han var mye mer «sensitiv» (vet ikke helt hva jeg synes om dette begrepet, men det beskriver tross alt noe). Ble fortere sliten, fortere overveldet, og da ble følelsene uhåndterlige, og fikk den type utløp. Å balansere nærhet, og fred til å roe seg ned i den situasjonen er vanskelig. 

Anonymkode: d47ea...ef0

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som vår yngste- kjenner skikkelig i magen at jeg synes synd på deg og barnet! Men han er ikke slem, han er frustrert, sint og overveldet over følelser han ikke klarer kontrollere eller regulere selv. (Sønnen vår er 15 nå- og jeg ser at alt ordner seg, han blir en helt superfin fyr! En enorm lettelse) Men han har dysleksi, og vi har underveis lurt på om han er på autismespekterskalaen. Men det har gått seg til, selv om han er vesens annerledes enn storesøsken. Vi gjorde den feilien at vi også tenkte på ham som «slem» i den alderen, og i behov av ekstra grensesetting, fordi han selv var så voldsom i sine utbrudd. Men han var mye mer «sensitiv» (vet ikke helt hva jeg synes om dette begrepet, men det beskriver tross alt noe). Ble fortere sliten, fortere overveldet, og da ble følelsene uhåndterlige, og fikk den type utløp. Å balansere nærhet, og fred til å roe seg ned i den situasjonen er vanskelig. 

Anonymkode: d47ea...ef0

Sønnen vår er også en meget snill, omsorgsfull og hjelpsom gutt. Det er bare disse anfallene som er meget krevende. Og det er mange av dem. Han har veldig sterk vilje. 

Anonymkode: 3e0ef...fc2

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal slutte å bruke time out. Han klarer ikke å regulere seg alene, han må reguleres i relasjon. Relatere-reflektere-regulere. Kanskje dere burde melde dere på er COS kurs?  

Anonymkode: cae5c...160

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

mot meg? Sønnen min er 5 år, og nr tre i søskenflokken. Han har siden fødsel vært krevende, men synes vi har taklet det bra. Ser på oss selv som ressurssterke, og vi jobber mye for at barna skal ha det trygt og godt. 

I motsetning til de to eldste, er yngstemann meget viljesterk og ofte sint. Hvis jeg setter grenser, blir an rasende og sier han hater meg. Klyper og slår meg. Jeg kan (med rolig stemme) sette ham i trappa og be ham roe seg, tenke over hva han gjør og be ham bli der til han har roet seg. Det skjer aldri. Han kaster, roper og skriker. Sier at jeg kan dø, at han ikke liker meg og at jeg er verdens verste. Kjenner jeg blir så lei meg, så i dag sa jeg "OK" , da får du bare holde deg unna meg. (Vanligvis noe jeg ikke ville sagt, men kjenner det blir mye følelser)

Noen som opplever lignende? Hvordan håndterer dere situasjoner som dette?

Ofte han også stikker av om han blir sint

Anonymkode: 3e0ef...fc2

Nøyaktig som min 5 åring! 

Så du er IKKE aleine om dette. Spent på svarene du får her.

Anonymkode: d6df7...b2e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du skal slutte å bruke time out. Han klarer ikke å regulere seg alene, han må reguleres i relasjon. Relatere-reflektere-regulere. Kanskje dere burde melde dere på er COS kurs?  

Anonymkode: cae5c...160

Ikke min tråd dette, men bare lurer på om du kan utdype dette med Relatere - reflektere - regulere?

Anonymkode: d6df7...b2e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som vår yngste- kjenner skikkelig i magen at jeg synes synd på deg og barnet! Men han er ikke slem, han er frustrert, sint og overveldet over følelser han ikke klarer kontrollere eller regulere selv. (Sønnen vår er 15 nå- og jeg ser at alt ordner seg, han blir en helt superfin fyr! En enorm lettelse) Men han har dysleksi, og vi har underveis lurt på om han er på autismespekterskalaen. Men det har gått seg til, selv om han er vesens annerledes enn storesøsken. Vi gjorde den feilien at vi også tenkte på ham som «slem» i den alderen, og i behov av ekstra grensesetting, fordi han selv var så voldsom i sine utbrudd. Men han var mye mer «sensitiv» (vet ikke helt hva jeg synes om dette begrepet, men det beskriver tross alt noe). Ble fortere sliten, fortere overveldet, og da ble følelsene uhåndterlige, og fikk den type utløp. Å balansere nærhet, og fred til å roe seg ned i den situasjonen er vanskelig. 

Anonymkode: d47ea...

Opplevde noe lignende med vår sønn. Han er 20 år idag. Rolig og snill ung mann. Han fikk aspergers diagnosen i tenårene. Sier ikke det er tilfellet her men han var oversensitiv for inntrykk og da ble det voldsomme utbrudd. 

Anonymkode: 76edd...5b3

[Chantielle]

 1

 

Endret 9. april 2019 av Nettvenn

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Opplevde noe lignende med vår sønn. Han er 20 år idag. Rolig og snill ung mann. Han fikk aspergers diagnosen i tenårene. Sier ikke det er tilfellet her men han var oversensitiv for inntrykk og da ble det voldsomme utbrudd. 

Anonymkode: 76edd...5b3

Asperger-meltdowns går over når man har rast fra seg og så fortsetter dagen som før, så det er ikke en konstant «slemhet», og det gir seg når man er voksen. Utbruddene altså, ikke følelsene.

Anonymkode: 1f4f5...7af

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Asperger-meltdowns går over når man har rast fra seg og så fortsetter dagen som før, så det er ikke en konstant «slemhet», og det gir seg når man er voksen. Utbruddene altså, ikke følelsene.

Anonymkode: 1f4f5...7af

Ja, nettopp! Jeg som skrev om 15-åringen min her over. Jeg kunne bli helt ødelagt av disse utbruddene, og fortsatt være skikkelig fra meg/ lei meg, men så kommer han ut av rommet i godt humør, helt uaffisert av at han nettopp ønsket å dø etc... Nå skjer det nesten ikke lengre, det skal skikkelig mye frustrasjon til, og han henter seg inn selv, på en helt annen måte enn tidligere. 

Anonymkode: d47ea...ef0

[Gnå]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke min tråd dette, men bare lurer på om du kan utdype dette med Relatere - reflektere - regulere?

Anonymkode: d6df7...b2e

Det handler om hvordan du kan nå frem til sønnen din når han har "anfall".

Det første du må hjelpe han med, er å regulere seg. Prøve å roe ned. På dette stadiet er det ikke noen vits å snake fornuftig, for den delen av hjernen som brukes da, er ikke "pålogget". 

Så må du prøve å bygge en relasjon. Sørg for at han ser at du er der, og at det er greit. Anerkjenn følelsene hans. "Jeg skjønner at du ikke vil legge deg nå ...."

Når stormen er over, kan dere reflektere over det som skjedde. Hvorfor ble det sånn? Hvordan opplevde han det? Hvordan opplevde du det?

[AnonymBruker]

Hva er det som trigger disse anfallene? Hva konkret gjør du, og sier du, før han "klikker"? Er det f.eks hvis han ikke får en bil på butikken, eller at han må gå og legge seg? Hva er det som får han til å slå og hyle? 

Anonymkode: 73cc8...0dc

[Gjest BearMama]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som trigger disse anfallene? Hva konkret gjør du, og sier du, før han "klikker"? Er det f.eks hvis han ikke får en bil på butikken, eller at han må gå og legge seg? Hva er det som får han til å slå og hyle? 

Anonymkode: 73cc8...0dc

Viktige spørsmål. 

Og hvordan blir det da håndtert?

[AnonymBruker]

Kan det være at han er yngst, og ser at "alle andre" i familien får lov til ting han ikke får lov til ? At det settes grenser for han som ikke de andre må forholde seg til ? Fordi om dette er helt riktig å gjøre, så vil det for han virke urettferdig. I hans hode er jo han stor - på vei til å skulle begynne på skolen. 

Er dere samkjørte på grenser, at han ikke får muligheten til å "splitte" (mamma er slem, pappa er snill) ? Medfører oppførselen at han får viljen sin, fortsetter det. På den annen side, om dere har det så travelt i hverdagen at han opplever at å være "slem" er måten å få oppmerksomhet på, blir det også helt feil. 

Som andre nevner, bør du være obs på om han kanskje har dysleksi. Han går siste år i barnehagen, og ihvertfall da mine gikk siste året, begynte de med "førskole". Om han da opplever å slite med å forstå fordi ordene er vanskelige, vil det skape frustrasjon og sinne.

Å forstå ens barn er ikke alltid lett, og noen ganger varer et sinneutbrudd så lenge, at barnet selv til slutt ikke forstår hvorfor det er sint. Men om dere selv ikke klarer å finne ut av dette, ville jeg vurdert å ta en samtale med helsesøster. Sønnen din skal begynne på skole neste år, og skulle det være noe mer enn bare en litt tempermentsfull personlighet dere har å stri med, så er det bra å få hjelp nå.

 

Anonymkode: cfe68...bf3

[AnonymBruker]

herregud gi han grenser da. om han sier han hater deg og vil du skal dø så må det få konsekvenser. ikkenoe pjusking på trappa under time out. du skriver han er verdens snillteste i et annet innlegg, men han er jo tydeligvis ikke det når han ønsker sin egen mor død. foreldrene dine terrorister og mordere syntes sikkert dem også kunne være verdens snillteste noen ganger. 

Anonymkode: 223f2...08e