Er vi ikke lenger mennesker? Diagnosehysteri!

[AnonymBruker]

Jeg synes diagnosesystemet begynner å gå over stokk og stein. Alt skal omtrent diagnostiseres, ikke bare i psykiatrien, men også hos lege, tannlege, fysioterapeut. Hvorfor kan vi ikke være mennesker som opplever tragedier, smerter og vanskeligheter- som har følelser, tanker og reaksjoner uten at det må stilles en diagnose? Det virker som om samfunnet bygges på diagnoser; at man uten diagnose ikke får hjelp. På DPS virker det som om man må ha en diagnose for å få gå der. Hva med de som ikke er syke, men likevel trenger hjelp? F.eks. etter å ha mistet et barn i dødsfall? Hvorfor må de diagnostiseres med depresjon når det de går gjennom er helt naturlige reaksjoner på voldsomme hendelser? Hvorfor kan man ikke hjelpe mennesker etter behov- ikke etter diagnoser? Må alt være sykdom for at en person skal få hjelp? Er psykiatrien så sprengt at de kun kan hjelpe de med diagnostisert depresjon på papiret selv etter fryktelig hendelser som dødsfall eller andre tragedier? 

Hvorfor må alt ha et navn? Kan vi ikke bare være mennesker? Mennesker som noen ganger trenger hjelp, kortvarig eller langvarig, pga fysiske eller psykiske vansker? Noe må jo selvsagt diagnostiseres om det er snakk om enkelte sykdommer som krever en spesiell behandling for å bli frisk, det er også en del av at medisinen utvikles og man finner bedre kurer til sykdommer. Men mye er også en del av å være menneske- det er ikke lett å være mennesker- men det betyr ikke at alt heller er sykdom og burde kategoriseres slik.

Anonymkode: a60e8...5dd

[AnonymBruker]

Diagnosene er for mye for byråkratiet. At en fagpersom har satt en diagnose betyr at man kan få de riktige ressursene/hjelpen. I skolesystemet gir noen diagnoser rett til spes ped timer, tilrettelegging, assistent. Hjemme BPA og hjelpemidler. Nav bruker også diagnosesystem for å kartlegge hva de forskjellige har rett på.  Så diagnoser kan være nyttige. Noen mennesker henger seg for mye opp i at de har fått en diagnose. Når det kommer til psykiske diagnoser så har personen vært den samme hele tiden. Det skal ikke endre deg selv om det nå heter noe, men være første steg til å få riktig hjelp. 

Anonymkode: 5c2a3...f8f

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke uttale meg om hvor mye f.eks. tannleger og fysioterapeuter diagnostiserer sammenlignet med før, men det er da ingen motsetning mellom å diagnostisere og å mene det man diagnostiserer er ganske naturlig. En klinisk depresjon er ikke et utvanlig resultat av det å miste et barn, det er nå ikke slik at man enten sørger vanlig over et barn som døde eller får en depresjon av det. Svært mange diagnoseri psykiatrien er symptombeskrivelser mer enn noe annet. 

Å få diagnostisert depresjon handler om å se på hvilke plager en pasient har - og å falle ned på at plagene antagelig samsvarer best med en depresjon fremfor en annen mulig forklaring. Det går an å være nedstemt, trøtt og kraftløs pga. hormonverdier ute av kontroll, og det går an å være det av depresjon. Hvis disse følelsene samsvarer godt i tid med noe veldig trist eller traumatisk taler selvfølgelig det for at det er en sammenheng der, men det trenger nå heller ikke være det. Selv sov jeg knapt noen ting og hadde en helt forjævlig allmenntilstand i flere uker etter at et nært familiemedlem døde, og det skyldtes en hjernesvulst (det går helt fint med meg i dag) fremfor at jeg var så trist. Selvfølgelig ikke helt sammenlignbart, men man prøver nå å skille fenomener etter årsak også, og da kan det å bruke begreper som depresjon for å skille det fra lignende plager være fornuftig.

En diagnose i psykiatrien er ofte like mye noe å arbeide ut fra som det er en eller annen ufravikelig merkelapp. Det er i hvert fall min erfaring. Vi er plastiske, og det er diagnostiseringen i psykiatrien også slik jeg har erfart den. 

Så er jeg selvfølgelig ikke helt uenig med deg, da. Det er åpenbart en fare for at det å sette samme merkelapp på flere mennesker gjør at man behandler dem mer likt enn de har godt av. Og for noen vil en diagnose, da kanskje særlig i psykiatrien der tankene kan fly ekstra mye, også kunne være mer skremmende enn trøstende samme hvor nyttig den eventuelt er for behandlingen. Dessverre har det nok i en del tilfeller også litt å gjøre med hva som utløser rettigheter, og det er en uting uansett. Det er jeg helt enig i.

Men en klinisk depresjon kan nå være en "helt naturlig reaksjon på en voldsom hendelse". Og jeg tror ikke det trenger å være noe galt i at man kaller det nettopp depresjon.  Det gir også gode muligheter til å angripe en del problemer man ellers kunne famlet i blinde på.

Anonymkode: 8c517...f52

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Diagnosene er for mye for byråkratiet. At en fagpersom har satt en diagnose betyr at man kan få de riktige ressursene/hjelpen. I skolesystemet gir noen diagnoser rett til spes ped timer, tilrettelegging, assistent. Hjemme BPA og hjelpemidler. Nav bruker også diagnosesystem for å kartlegge hva de forskjellige har rett på.  Så diagnoser kan være nyttige. Noen mennesker henger seg for mye opp i at de har fått en diagnose. Når det kommer til psykiske diagnoser så har personen vært den samme hele tiden. Det skal ikke endre deg selv om det nå heter noe, men være første steg til å få riktig hjelp. 

Anonymkode: 5c2a3...f8f

Jeg er helt enig i dette! Men hvis man ser mer på hvilke behov mennesket har, så er det kanskje ikke nødvendig å diagnostisere alt. 

Anonymkode: a60e8...5dd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke uttale meg om hvor mye f.eks. tannleger og fysioterapeuter diagnostiserer sammenlignet med før, men det er da ingen motsetning mellom å diagnostisere og å mene det man diagnostiserer er ganske naturlig. En klinisk depresjon er ikke et utvanlig resultat av det å miste et barn, det er nå ikke slik at man enten sørger vanlig over et barn som døde eller får en depresjon av det. Svært mange diagnoseri psykiatrien er symptombeskrivelser mer enn noe annet. 

Å få diagnostisert depresjon handler om å se på hvilke plager en pasient har - og å falle ned på at plagene antagelig samsvarer best med en depresjon fremfor en annen mulig forklaring. Det går an å være nedstemt, trøtt og kraftløs pga. hormonverdier ute av kontroll, og det går an å være det av depresjon. Hvis disse følelsene samsvarer godt i tid med noe veldig trist eller traumatisk taler selvfølgelig det for at det er en sammenheng der, men det trenger nå heller ikke være det. Selv sov jeg knapt noen ting og hadde en helt forjævlig allmenntilstand i flere uker etter at et nært familiemedlem døde, og det skyldtes en hjernesvulst (det går helt fint med meg i dag) fremfor at jeg var så trist. Selvfølgelig ikke helt sammenlignbart, men man prøver nå å skille fenomener etter årsak også, og da kan det å bruke begreper som depresjon for å skille det fra lignende plager være fornuftig.

En diagnose i psykiatrien er ofte like mye noe å arbeide ut fra som det er en eller annen ufravikelig merkelapp. Det er i hvert fall min erfaring. Vi er plastiske, og det er diagnostiseringen i psykiatrien også slik jeg har erfart den. 

Så er jeg selvfølgelig ikke helt uenig med deg, da. Det er åpenbart en fare for at det å sette samme merkelapp på flere mennesker gjør at man behandler dem mer likt enn de har godt av. Og for noen vil en diagnose, da kanskje særlig i psykiatrien der tankene kan fly ekstra mye, også kunne være mer skremmende enn trøstende samme hvor nyttig den eventuelt er for behandlingen. Dessverre har det nok i en del tilfeller også litt å gjøre med hva som utløser rettigheter, og det er en uting uansett. Det er jeg helt enig i.

Men en klinisk depresjon kan nå være en "helt naturlig reaksjon på en voldsom hendelse". Og jeg tror ikke det trenger å være noe galt i at man kaller det nettopp depresjon.  Det gir også gode muligheter til å angripe en del problemer man ellers kunne famlet i blinde på.

Anonymkode: 8c517...f52

Veldig godt innlegg! Glad for at det går bra med deg nå❤️

Er absolutt enig. Synes kanskje bare at det er en del overdiagnostisering i samfunnet vårt. Maur i rumpa blir ADHD, nervøsitet blir til angst, nedstemthet til depresjon osv osv. 

Anonymkode: a60e8...5dd

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke riktig hvorfor du trekker inn tannlege og fysioterapeut inn i dette, eller lege, når det gjelder somatiske diagnoser. En gitt diagnose vil bestemme hvilken behandling som skal utføres. En behandling skal ha grunnlag i en diagnose, og ikke bare utføres på måfå.

Anonymkode: a30a0...c97

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig i dette! Men hvis man ser mer på hvilke behov mennesket har, så er det kanskje ikke nødvendig å diagnostisere alt. 

Anonymkode: a60e8...5dd

Skal barn i skolen få hjelp, må de ha en diagnose, ellers får de ikke hjelpen de trenger.

Anonymkode: 36384...e45

[AnonymBruker]

Vi må ha diiagnoer ettersom vi ikke har plass i samfunnet for mangfold.. 

Anonymkode: 37b31...812

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal barn i skolen få hjelp, må de ha en diagnose, ellers får de ikke hjelpen de trenger.

Anonymkode: 36384...e45

dessverre

Anonymkode: a60e8...5dd

[Gjest Kendall]

Har aldri tenkt over det men du har veldig mye rett i det du sier, ts.

[AnonymBruker]

Medisin er big bissniss. 

Anonymkode: d1cb8...e9f