Argument, «Det er så mye press i samfunnet. Jeg blir utslitt av å skulle være perfekt»

[AnonymBruker]

Det sies at vi skal ha fin kropp, trene, ha moteklær, dyre klær, hus, bil, båt, hytte. Ekstensions, løsvipper, fine former, store pupper, mye penger, gode karakterer, prestisje yrke og jobb, flott sosialt liv, legge ut alt på sosiale medier. Så florerer det at mennesker som kun legger ut retusjerte bilder, og folk sammenligner seg og vil operere. Man skal ha alt på plass og helst dokumentere alt det vakre på sosiale medier. Osv osv. Til og med finnes det folk som bleket rumpehullet sitt.

Hvorfor er det slik? Det virker å ha tatt helt av. Jeg føler verken press på trening, sosiale medier, merkeklær, kropp og penger/prestisje. Har falt av før jeg klarte å henge med; synes det blir altfor overfladisk. Hvem er det som bestemmer at det er slik det må være? En selv? Eller samfunnet? Kommer presset innenfra eller utenfra? Hva er egentlig det perfekte? Det finnes jo ikke.

Karakterer var alltid viktig for meg, men nok ikke karakterene i seg selv, derimot mestringsfølelsen. Følelsen av å få noe til. Jeg er kronisk syk, og det jeg vil oppnå er å bli så frisk som mulig, klare å jobbe med noe jeg trives med uten å være avhengig av NAV og få mann/barn. 

Anonymkode: 5285d...6ca

[AnonymBruker]

Følelse av press er et symptom på noe annet underliggende. Man er stresset, nedstemt, noe plager eller har andre problemer. Siden man ikke er i kontakt med egne følelser og forstår hva som plager en, begynner stresset å påvirke andre områder i livet. Man begynner å stresse med utseendet, status, penger (selv om man har nok), men alt dette er bare symptomer på at man har oversett det egentlige problemet i bunn

Anonymkode: 6ef6f...ae6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Følelse av press er et symptom på noe annet underliggende. Man er stresset, nedstemt, noe plager eller har andre problemer. Siden man ikke er i kontakt med egne følelser og forstår hva som plager en, begynner stresset å påvirke andre områder i livet. Man begynner å stresse med utseendet, status, penger (selv om man har nok), men alt dette er bare symptomer på at man har oversett det egentlige problemet i bunn

Anonymkode: 6ef6f...ae6

Det var en god vinkling. Det er nok veldig sant!

Anonymkode: 5285d...6ca

[Ella Ellefantella]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det sies at vi skal ha fin kropp, trene, ha moteklær, dyre klær, hus, bil, båt, hytte. Ekstensions, løsvipper, fine former, store pupper, mye penger, gode karakterer, prestisje yrke og jobb, flott sosialt liv, legge ut alt på sosiale medier. Så florerer det at mennesker som kun legger ut retusjerte bilder, og folk sammenligner seg og vil operere. Man skal ha alt på plass og helst dokumentere alt det vakre på sosiale medier. Osv osv. Til og med finnes det folk som bleket rumpehullet sitt.

Hvorfor er det slik? Det virker å ha tatt helt av. Jeg føler verken press på trening, sosiale medier, merkeklær, kropp og penger/prestisje. Har falt av før jeg klarte å henge med; synes det blir altfor overfladisk. Hvem er det som bestemmer at det er slik det må være? En selv? Eller samfunnet? Kommer presset innenfra eller utenfra? Hva er egentlig det perfekte? Det finnes jo ikke.

Karakterer var alltid viktig for meg, men nok ikke karakterene i seg selv, derimot mestringsfølelsen. Følelsen av å få noe til. Jeg er kronisk syk, og det jeg vil oppnå er å bli så frisk som mulig, klare å jobbe med noe jeg trives med uten å være avhengig av NAV og få mann/barn. 

Anonymkode: 5285d...6ca

Det betyr at du er trygg i deg selv, så det synes jeg du skal sette pris på. Jo mer usikre folk er, jo mer opererer de.

Jeg er ikke imot at folk opererer store komplekser, men jeg synes det er skremmende med alle disse fillersene og grusomme leppene osv. 

Jeg skal aldri vurdere noe som helst sånt, men folk får gjøre som de vil. Jeg synes hverken løsvipper eller kunstig utseendet er noe pent, så derfor føler jeg ikke på noe press. Jeg føler meg faktisk bra nok, selv om jeg er langt fra perfekt.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følelse av press er et symptom på noe annet underliggende. Man er stresset, nedstemt, noe plager eller har andre problemer. Siden man ikke er i kontakt med egne følelser og forstår hva som plager en, begynner stresset å påvirke andre områder i livet. Man begynner å stresse med utseendet, status, penger (selv om man har nok), men alt dette er bare symptomer på at man har oversett det egentlige problemet i bunn

Anonymkode: 6ef6f...ae6

Jeg er helt enig i dette! Men skylder man da på samfunnet fordi noe er galt inni en selv? Skylder en på press fremfor å erkjenne for seg selv at man lider av stress?

Anonymkode: 5285d...6ca

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Ella Ellefantella skrev:

Det betyr at du er trygg i deg selv, så det synes jeg du skal sette pris på. Jo mer usikre folk er, jo mer opererer de.

Jeg er ikke imot at folk opererer store komplekser, men jeg synes det er skremmende med alle disse fillersene og grusomme leppene osv. 

Jeg skal aldri vurdere noe som helst sånt, men folk får gjøre som de vil. Jeg synes hverken løsvipper eller kunstig utseendet er noe pent, så derfor føler jeg ikke på noe press. Jeg føler meg faktisk bra nok, selv om jeg er langt fra perfekt.

Personlighetsmessig er jeg utrygg og ambivalent, men jeg er fornøyd med utseendet. Har ikke problemer med det. Det er deilig

Anonymkode: 5285d...6ca

[Ella Ellefantella]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Personlighetsmessig er jeg utrygg og ambivalent, men jeg er fornøyd med utseendet. Har ikke problemer med det. Det er deilig

Anonymkode: 5285d...6ca

Jepp, det er en velsignelse faktisk!

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer innenfra. Syns det blir litt i det drygeste laget å legge skylden på samfunnet, som om ikke samfunnet får nok skyld på seg av alt mulig. 

Har aldri følt på noe press i ungdomstiden min, og det er ikke så lenge siden jeg var så ung (er i 20-årene). Mulig det har noe med at jeg også har vært syk, at jeg setter mye mer pris på livet og de menneskene jeg har rundt meg. Det å være perfekt og det å ha materialske verdier, har ikke betydd noe. Jeg ønsket bare å få leve. Det eneste jeg kanskje har følt litt press på er karakterer, men det er gjerne pga studie jeg ønsket å komme innpå hadde så stort karakter krav. Selvsagt pusher man seg selv da - for å oppnå målene sine:)

Anonymkode: b6a1d...35d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det kommer innenfra. Syns det blir litt i det drygeste laget å legge skylden på samfunnet, som om ikke samfunnet får nok skyld på seg av alt mulig. 

Har aldri følt på noe press i ungdomstiden min, og det er ikke så lenge siden jeg var så ung (er i 20-årene). Mulig det har noe med at jeg også har vært syk, at jeg setter mye mer pris på livet og de menneskene jeg har rundt meg. Det å være perfekt og det å ha materialske verdier, har ikke betydd noe. Jeg ønsket bare å få leve. Det eneste jeg kanskje har følt litt press på er karakterer, men det er gjerne pga studie jeg ønsket å komme innpå hadde så stort karakter krav. Selvsagt pusher man seg selv da - for å oppnå målene sine:)

Anonymkode: b6a1d...35d

Kjenner meg så igjen!

Anonymkode: 5285d...6ca

[Marie90]

Det er symptomer på et rikt land. Har du ikke reelle problemer, så skaper du dem. 

Mennesker som lever med kreft stresser ikke med å være "perfekte".

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Marie90 skrev:

Det er symptomer på et rikt land. Har du ikke reelle problemer, så skaper du dem. 

Mennesker som lever med kreft stresser ikke med å være "perfekte".

Problemene er nok reelle for de som opplever dem, men jeg synes det er dumt å skylde på samfunnet. 

Anonymkode: 5285d...6ca

[Marie90]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Problemene er nok reelle for de som opplever dem, men jeg synes det er dumt å skylde på samfunnet. 

Anonymkode: 5285d...6ca

"Samfunnet" er jo oss alle, så det er tullete uansett. Samfunnet er jo også svært variert, og består av ulike miljøer. Når noen skylder på "samfunnet", så handler det som regel om deres eget, lille miljø. 

Som regel vokser man seg ut av dette når man velger seg studier, arbeid, nye venner og ser at man selv aktivt velger hvilket miljø man vanker i og hva slags mennesker man vil omgi seg med.

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Marie90 skrev:

Det er symptomer på et rikt land. Har du ikke reelle problemer, så skaper du dem. 

Mennesker som lever med kreft stresser ikke med å være "perfekte".

Er presset selvforskyldt da, mener du?

Anonymkode: 5285d...6ca

[Teethgrinding]

På 10.11.2018 den 16.10, AnonymBruker skrev:

Er presset selvforskyldt da, mener du?

Anonymkode: 5285d...6ca

Det er nok en kombinasjon av ulike faktorer. Reklame, sosiale medier, nyheter, folk på tv. Kort sagt kombinasjonen av et samlet sett inntrykk i en sosial og økonomisk samfunnskontekst. Sagt på en litt annen måte igjen er det både individet selv og samfunnet rundt som lager problemene. De er oppkonstruerte, som alle andre i-landsproblemer. Altså uviktige i det store og hele. 

Jeg vil derimot påpeke at litt press kan gjøre aldeles godt. Litt press gjør at folk tar seg sammen. Utseendepress er flott om det får folk ut av døra og ut på joggetur i et folkehelseperspektiv. Nøkkelen er likevel begrepet 'litt press'. Når unge (jenter) sier de sliter er det fordi presset oppleves for stort. Dette igjen tror jeg handler om at de også har det for godt, kontraintuitivt som det er. Når du sulter og lurer på hvor du skal få penger fra bruker du ikke mye tankekapasitet på fillers og vipper. Kvinner tenker, de bekymrer seg. Det er sånn den kvinnelige hjernen ofte fungerer (faktisk bevist i Mr-scanninger. Menn sliter også, men de tar til gjengjeld livet sitt av det. Kvinners psykiske problemer synes å være mindre alvorlige i *konsekvens* og rapporteres samtidig oftere). Når unge jenter stresser seg syke over eksamen tror jeg det rett og slett handler om at de er generelt lite robuste. De har dårlig utviklede mestringsevner. Mestring oppstår gjennom opplevd motstand. Mange rike i-landskvinner i Norge har rett og slett ikke opplevd særlig tøffe ting. Da blir det, merkelig nok, veldig vanskelig å hanskes med en normal hverdag med normale kjedelige problemstillinger. 

[AnonymBruker]

Eneste "presset" jeg har følt på er å stifte familie før jeg blir 35. Men det er av rent biologiske årsaker.

Anonymkode: 08ec2...44d

[AnonymBruker]

På 10.11.2018 den 15.39, Marie90 skrev:

Det er symptomer på et rikt land. Har du ikke reelle problemer, så skaper du dem. 

Mennesker som lever med kreft stresser ikke med å være "perfekte".

Gjør de ikke? Det var da litt av en generalisering. 

Anonymkode: 88e09...1c2

[Teethgrinding]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gjør de ikke? Det var da litt av en generalisering. 

Anonymkode: 88e09...1c2

Var det egentlig det? Uenig. Jeg tror man får sine prioriteringer brutalt satt på plass når livet står på spill. Ellers er man jo ganske dum. 

[Aragorn ll Elessar]

Slutt å bry deg hva samfunnet måtte mene. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Arcturus said:

Mestring oppstår gjennom opplevd motstand. Mange rike i-landskvinner i Norge har rett og slett ikke opplevd særlig tøffe ting. 

Nei, man lærer ikke automatisk mestring gjennom motgang, man lærer mestring ved å lære mestring. Man kan være gjennom mye motgang uten å noengang lære hvordan håndtere det eller klare skape seg et fungerende liv i etterkant. På samme måte kan man gå gjennom hele livet uten motgang, for så å oppleve noe dramatisk som 40-åring og klare mestre det fordi man har lært mestring fra ung alder av. 

9 minutter siden, Arcturus said:

Var det egentlig det? Uenig. Jeg tror man får sine prioriteringer brutalt satt på plass når livet står på spill. Ellers er man jo ganske dum. 

Nei, det er ikke slik mennesker fungerer i det hele tatt. Faktisk er det mange som sliter med for eks hårtap når de gjennomgår cellekur selv om man kan se på det som en bagatell. Det sliter på psyken å miste håret. Det handler ikke om dumhet eller ei heller, det er mye mer kompliserte faktorer involvert enn det. Mennesker er ikke regnestykker der 1 + 1 = 2. Det er ikke slik at man slutter bry seg om mindre ting eller bagateller selv om man er døden nær, det er ikke slik at man nødvendigvis blir mer moden eller raus av alvorlige livshendelser. 

Anonymkode: 6ef6f...ae6

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Arcturus skrev:

Var det egentlig det? Uenig. Jeg tror man får sine prioriteringer brutalt satt på plass når livet står på spill. Ellers er man jo ganske dum. 

Ja. Det indikerer at man egentlig ikke kjenner til den store gruppen som rammes av kreft. Kreft er ikke én sykdom, og kreftpasienter er heller ikke én type mennesker. Kreftsykdom utarter seg forskjellig, behandlingsrammene er forskjellig og hvordan de som får kreft reagerer er også helt forskjellig. Noen nekter å forholde seg til kreftdiagnosen helt til de ender i graven for eksempel. Noen lever i mange år med en kreftdiagnose til de dør av noe annet. 

Anonymkode: 88e09...1c2