Hvordan håndtere hverdagen etter psykisk og fysisk vold?

[AnonymBruker]

Hallo, jeg er en jente i 20 årene som har mistet seg...og vet ikke hvordan jeg kan finne meg selv igjen. Kort fortalt har jeg hatt en vond oppvekst med masse traumer med både psykisk og fysisk vold. Etter mange år med depresjon og selvmordstanker, ble jeg "glad i meg selv" i en ett års periode da jeg snakket med helsesøster på videregående, og så det positive i det negative i hver situasjon. Jeg ble så sammen med en gutt og vi var sammen 2 år - ble nylig slutt for et par mnd siden. Han var fryktelig manipulerende, slo meg helselaus (ble sykemeldt), løyg og var utro. 

Jeg er veldig ensom (ja det er vanlig etter brudd), og tankene spiser meg opp innvendig. Går til psykolog, men vil gjerne prøve noen selvhjelps metoder hvis noen har å anbefale? Jeg har blitt veldig "sky", og tørr ikke å bli kjent med nye folk nesten,...jeg tar vel en god del avstand. Blir heeelt satt ut hvis folk snakker til meg, for jeg føler meg dom å vet ikke hva jeg skal svare så det blir bare noe i denne duren: "åååå", "jaaa", hmmm", "så greit". Jeg ønsker egentlig å tørre å bare si JA JEG ER MED! hvis noen spør meg om å finne på noe, men det er noe som holder meg tilbake. Jeg er redd...for jeg vet ikke hva jeg kommer til, eller hvordan jeg skal håndtere ting - f.eks. klein stillet, om det ikke er noe å snakke om - å da blir jeg superstresset. Jeg er veldig usikker på meg selv, og det tror jeg speiler gjennom meg ganske godt. Jeg er dessuten ganske stille når vi f.eks. er i en gruppe, jeg føler meg skikkelig nedtrykt! Føler alle dømmer meg, ikke bryr seg om meg, gir blanke i hva jeg har å si... 

Nesten hver dag fra barndommen har jeg hørt at jeg er handicapet, udugelig, jævla hore, satan bor inni meg, dra til helvette, du er stygg, du er feit, jævlafuckshit unge, hater deg, kunne ønske jeg aldri fikk deg, gå å heng deg - etterfulgt med masse intenst skriking og gaping, av og til lugging/slåing.  Det er bare noen veldig få ting jeg har fått høre fra min mor. Har ikke noe særlig kontakt med henne den dag idag. Min daverende kjæreste, minnet meg veldig mye om moren min, han kunne også si helt forferdelige stygge ting til meg, like ting som min mor. Har blitt banka kraftig opp av han også...men klarte heldigvis, med hjelp av psykolog, venner og familie at de banka vett inni skallen min at jeg klarte å komme meg vekk en gang for alle! 

Hvordan kan jeg få nok selvrespekt til meg selv? Hvordan kan jeg unngå at andre hakker ned/behandler meg som dritt? hvordan kan jeg bli glad i meg selv? Hva kan være det lille positive med å sitte alene en fredagskveld med sine dype tanker å grine til tryne hovner opp? Hvordan kan jeg være meg...jeg tenker ALTFOR mye på hva alle synes om meg, og det er så slitsomt..

Anonymkode: 7d2b9...42d

[AnonymBruker]

Uff, jeg får skikkelig vondt av å lese det her. ❤️ Jeg hadde en ganske lik oppvekst som deg, hvor jeg fikk høre at jeg var en dum, ubrukelig, stygg drittunge og bitch som aldri kom til å bli noe. Var mye vold, faren min banket opp både meg, søsken og mamma blå. Har fortsatt arr på armen fra da han brukte lighteren på meg.

En sånn oppvekst ødelegger deg helt og følger med deg resten av livet. Ironisk nok er det veldig sannsynlig at man ender opp med en voldelig og manipulerende kjæreste også. Jeg gikk også rett fra en far som mishandlet meg til en samboer som mishandlet meg. Du er utrolig sterk som klarte å komme deg ut!! Finnes folk (som moren min) som aldri er sterke nok til det... 

Det er nesten umulig å ikke bli påvirket av all dritten folk har sagt, men hvordan er det mulig at du ikke respekterer deg selv? Tenk på alt du har vært gjennom - og du er her fortsatt. Ikke alle kan si det. Mens de aller fleste rundt deg har gått gjennom livet med puter under armene, har du gått gjennom livet med 30kg på ryggen. Og du er her faen meg fortsatt! 

Jeg slet utrolig lenge med å komme meg på bena igjen, det var skikkelig vanskelig. Jeg slet med det samme som jeg antar du sliter med; depresjon, sosial angst, PTSD osv. Jeg merket at ting begynte å snu seg da jeg begynte å bli sint istedet for deppa. Jeg sluttet å synes synd på meg selv og begynte heller å være jævlig stolt for alt jeg har klart. Du har opplevd tortur hele barndommen og du kom deg gjennom det. Du har opplevd å bli mishandlet av en du var glad i og du kom deg gjennom det. Du har vært gjennom og opplevd MYE mer enn de fleste andre rundt deg. Du er en sinnsykt tøff og beinhard person. Hva er det å ikke respektere?!

Når du har klart å opparbeide deg selvrespekt, så er du i stand til å si ifra når noen behandler deg feil. For INGEN har rett til å krenke deg eller misbehandle deg på noen som helst måte. Det finnes INGEN unnskyldning. Ta din plass i verden og si ifra! 

Du må også tilgi deg selv for at du har det vanskelig. Tilgi deg selv for at du sitter inne og gråter og tilgi deg selv for alt som har skjedd i fortiden. Først da kan du lære å bli glad i deg selv.

Start en hobby om du ikke allerede har en. Noe som kan gi deg en mestringsfølelse. Spørs hvor du bor, men det finnes mange grupper og apper for ensomme mennesker (og jenter) som leter etter nye venner. Disse er som oftest mye lettere å bli kjent med. 

Ønsker deg lykke til videre! Du er en sterk, smart, vakker og følsom person, og jeg vet du kommer til å klare deg fint. 

Anonymkode: 19a89...5f5