Trives lite på jobb, lav lønn. Utsiktene til annen jobb er dårlige

[AnonymBruker]

Må bare få ut litt frustrasjon her. Jeg har en arbeidsledig mann som ikke får støtte fra NAV og han har vært uten arbeid i snart et år. Jeg fikk etter arbeidsledighet og nesten 80 søknader fast stilling, som jeg flyttet for å få. 

Jeg er glad for å ha fått fast stilling. Dette er kommunen, forresten, så mantraet om "trygg jobb, god pensjon" går igjen. Jeg har ikke mye ansienitet og lønna er deretter. Nå i november får jeg utbetalt 19000 kroner. Det er så lite. Det er så vondt å ha dårlig råd, at en vanlig fulltidsstilling ikke kan dekke noe. 

Mange av kollegaene er greie, men i nærmeste framtid kommer jeg til å sitte (eller, snarere stå) med en arbeidsoppgave jeg ikke liker, gjenom hele arbeidsdagen. Jeg er nederst på rangstigen - kan ikke forvente noe annet.

Jeg er innom finn for å se om det er noen andre aktuelle jobber, men det ser mørkt ut. Vikariater, som regel, eller krav om erfaring. Eller noe som ikke passer meg,  både med tanke på interesser og (mangel på) utdanning. Da er jeg villig til å pendle rundt en time, for jeg vet ikke om jeg har lyst å flytte igjen.

Til høsten tenkte jeg å studere. Hvis jeg kommer inn. Hvis jeg klarer det. Så jeg er usikker på om jeg skal bite tenna sammen fram til da, eller å ha fullt fokus på å finne noe annet.

Den dårlige lønna går utover forholdet til mannen. Helt utslitt når jeg kommer hjem. Kort lunte. Leiligheten ser ut som dritt - han er husblind, jeg orker lite. Høydepunktet i løpet av arbeidsdagen er ikke lunjsen - det er når jeg kan dra hjem. Jeg liker hovedarbeidsoppgaven svært lite. Jeg er lei. Folk ser det på meg at jeg er lei. Jeg er så deprimert. Tidligere når ting har vært vanskelige ville jeg bare rømme. Nå? Apatisk. Hele situasjonen går såpass innpå meg at jeg får vondt i brystet, vondt i magen og er nær ved å gråte flere ganger om dagen. Bor i kjellerleilighet og jeg vasker svarte ting fra vinduskarmene. Tenker at jeg er unyttig, ubrukelig, ikke verdig høyere lønn. En jævla taper, Norges underklasse. Kaster reklamebladene uten å se på dem, for jeg kan ikke ta meg råd. Jeg har bil. "Selg den!". Men da forsvinner det siste jeg har av glede. 

Det går i enten i pluss med et nødskrik, eller i minus. Jeg arvet penger, som gjør at jeg slipper å leve på vann, gammelt brød og First Price sjampo, men jeg skammer meg over å bruke de pengene. 

Det jeg vil mer enn å studere er å kjøre lastebil. Men hvis jeg tok YSK + C ville ingen ansatt meg uansett. Tror ikke jeg kan kjøre, tror ikke jeg ville bestått. Jeg har mistet alt håp. Ikke at jeg vil dø, men livet føles meningsløst. Alt hva jeg kunne bli, og jeg  ble ingenting

 

Anonymkode: 8bc1e...29a

[AnonymBruker]

First Price shampoo og Kneippbrød er ikke noe å skamme seg over. Det bruker ofte vi, selv om vi i vår husholdning har ca. 800 000 kr i årslønn. 

Skaff deg "Reklame Nei Takk"-klistermerker til postkassa di, så unngår du reklame. Da unngår du fristelse. Du må gå med skylapper over øynene en stund fremover. Det må de fleste i perioder av livet. 

Du behøver absolutt ikke å skamme deg over å bruke penger du har arvet! Det er jo derfor du har fått dem! 

Erfaring og ansiennitet er noe det tar TID å opparbeide seg. Det kan være grusomt der og da, men når det har gått en del år og man opplever at man er den som ofte blir spurt av andre kollegaer om råd, da kan man likevel gå med hodet høyt hevet.

I mellomtiden kan det være lurt å vite hvilke rettigheter man har i arbeidslivet. Les deg opp på arbeidsmiljøloven, prat mye med tillitsvalgt på jobb. Vær glad for godene du faktisk har. Det er ikke alle som har en fast lønn hver måned. 

Søk opp Hjelp oss å hjelpe sammen med navnet på din kommune. Det er en organisasjon som hjelper folk som trenger det med mat/klær (prekære behov). Sjekk ut Legathåndboken for å sjekke om noen økonomiske tilskudd kan passe din situasjon slik at du kan søke etter midler. 

Rett innstilling, så kan det gå bra.  

 

Anonymkode: 9c5b6...80d

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må bare få ut litt frustrasjon her. Jeg har en arbeidsledig mann som ikke får støtte fra NAV og han har vært uten arbeid i snart et år. Jeg fikk etter arbeidsledighet og nesten 80 søknader fast stilling, som jeg flyttet for å få. 

Jeg er glad for å ha fått fast stilling. Dette er kommunen, forresten, så mantraet om "trygg jobb, god pensjon" går igjen. Jeg har ikke mye ansienitet og lønna er deretter. Nå i november får jeg utbetalt 19000 kroner. Det er så lite. Det er så vondt å ha dårlig råd, at en vanlig fulltidsstilling ikke kan dekke noe. 

Mange av kollegaene er greie, men i nærmeste framtid kommer jeg til å sitte (eller, snarere stå) med en arbeidsoppgave jeg ikke liker, gjenom hele arbeidsdagen. Jeg er nederst på rangstigen - kan ikke forvente noe annet.

Jeg er innom finn for å se om det er noen andre aktuelle jobber, men det ser mørkt ut. Vikariater, som regel, eller krav om erfaring. Eller noe som ikke passer meg,  både med tanke på interesser og (mangel på) utdanning. Da er jeg villig til å pendle rundt en time, for jeg vet ikke om jeg har lyst å flytte igjen.

Til høsten tenkte jeg å studere. Hvis jeg kommer inn. Hvis jeg klarer det. Så jeg er usikker på om jeg skal bite tenna sammen fram til da, eller å ha fullt fokus på å finne noe annet.

Den dårlige lønna går utover forholdet til mannen. Helt utslitt når jeg kommer hjem. Kort lunte. Leiligheten ser ut som dritt - han er husblind, jeg orker lite. Høydepunktet i løpet av arbeidsdagen er ikke lunjsen - det er når jeg kan dra hjem. Jeg liker hovedarbeidsoppgaven svært lite. Jeg er lei. Folk ser det på meg at jeg er lei. Jeg er så deprimert. Tidligere når ting har vært vanskelige ville jeg bare rømme. Nå? Apatisk. Hele situasjonen går såpass innpå meg at jeg får vondt i brystet, vondt i magen og er nær ved å gråte flere ganger om dagen. Bor i kjellerleilighet og jeg vasker svarte ting fra vinduskarmene. Tenker at jeg er unyttig, ubrukelig, ikke verdig høyere lønn. En jævla taper, Norges underklasse. Kaster reklamebladene uten å se på dem, for jeg kan ikke ta meg råd. Jeg har bil. "Selg den!". Men da forsvinner det siste jeg har av glede. 

Det går i enten i pluss med et nødskrik, eller i minus. Jeg arvet penger, som gjør at jeg slipper å leve på vann, gammelt brød og First Price sjampo, men jeg skammer meg over å bruke de pengene. 

Det jeg vil mer enn å studere er å kjøre lastebil. Men hvis jeg tok YSK + C ville ingen ansatt meg uansett. Tror ikke jeg kan kjøre, tror ikke jeg ville bestått. Jeg har mistet alt håp. Ikke at jeg vil dø, men livet føles meningsløst. Alt hva jeg kunne bli, og jeg  ble ingenting

 

Anonymkode: 8bc1e...29a

Hvorfor gir det deg glede å ha bil? Er det ikke en ganske dårlig bil som du må betale masse for om noe ryker? Enda en bekymring og ikke så veldig spennende å kjøre heller?

Anonymkode: cefb5...c31

[AnonymBruker]

Først og fremst burde du gå til legen hvis du er deprimert. Det finnes behandling å få.

Flytt til en leilighet uten fukt.

Lag lister med oppgaver du forventer at mannen din gjør i løpet av dagen. Mannen min er også husblind, gjør ikke noe annet enn kanskje oppvasken på en god dag uten at jeg ber man om det (innimellom krever). Han skal i alle fall gjøre sin rettferdige del av husarbeidet (50%) - mer, hvis han ikke bruker mye tid hver dag på tiltak eller jobbsøking. 

Anonymkode: 92b77...a6b

[AnonymBruker]

Jeg håper mannen din søker på ALT av jobber? Helt ærlig synes jeg ikke «husblind» er en god unnskyldning for å ikke gjøre husarbeid, så jeg håper ikke det betyr at han bare sitter og koser seg hele dagen mens du jobber i drittjobben din...

Synes ikke det er rart at du blir deprimert utifra situasjonen, men om det reduserer selvtillit må du nesten bare ta grep. Det er helt sikkert noe du kan gjøre. Har du ingen å diskutere det med, en venn, en rådgiver, lege? 

Personlig ville jeg funnet ut hva som kreves for å kunne kjøre lastebil (siden det er drømmen) og så gjort det, å si at ingen ville ansatt deg er jo bare den dårlige selvtilliten din som snakker. Og om mannen bare dro meg ned, vel, jeg trenger å flyte - og det gjør du også. 

Anonymkode: d9f29...028

[AnonymBruker]

Du skal ikke behøve å leve på flatbrød for 19K i mnd. Regner med mannen din har arbeidsledighetstrygd også? Og at det ikke er barn i husholdningen? 

Hva er budsjettet deres på? Hva kan dere kutte ned på? (Her kommer alt av luksusgoder som snus/røyk, cola, Netflix, dyrt mobilabonnement, lørdagsgodt osv inn).

Om ikke mannen din jobber bør han bruke tiden på å søke jobber, lete etter nytt sted å bo som ikke har fuktproblemer, ta på seg småjobber på finn.no, og gjøre husarbeid! Og husblind er ikke en unnskyldning!

 

Anonymkode: 628ff...841

[AnonymBruker]

Ville bare si at du ikke er alene❤️ Jeg har 3 jobber m.m for å få det til å gå rundt... 

Anonymkode: ebb22...adb

[AnonymBruker]

En form for støtte har jo din mann krav på uansett. Livsopphold penger/sosialstøtte. Alle uten inntekt har krav på en støtte økonomisk.

Anonymkode: 5cfa8...4b8

[Gliffy]

Hei, har du fått med deg at man nå kan ta lastebil eller buss-lappen med støtte fra Lånekassen? Dette er jo en kjempebra utdanning med gode utsikter til jobb med bra lønn.

Selvfølgelig kan du klare å ta lastebil-lappen! Du kan jo å kjøre bil, og med litt øving og kurs klarer du fint å kjøre en større bil. Det er mange på lastebilsjåfører her i landet, så hvorfor tror du ingen vil ansette deg? 

Jeg syns du såkalte begynne allerede i dag og se på muligheten for å følge denne drømmen. Dagene på jobb vil nok også bli lettere om du ser en ende på det og vet at du har bedre ting i vente. 

[Gliffy]

Var litt rask på labben, det ut som det er fra 2019 man kan få støtte fra Lånekassen til det: https://www.dagbladet.no/nyheter/na-far-du-studielan-for-a-ta-lastebil-lappen/70253902

Men det er jo uansett ikke lenge til, og som du ser i artikkelen er det bra muligehter for jobb

[AnonymBruker]

Det er ille nok med lav lønn og en jobb man ikke trives i, det er ekstra ille når man i tillegg må forsørge en voksen mann på det lille man faktisk får. Og i tillegg bidrar han ikke hjemme på toppen av det hele.

Skal du slite og holde ut i jobb du ikke trives i bør du i det minste sitte igjen med hele lønnen til deg selv, om da kan du fint ha bil og kjøpe annet enn Frist Price. Du kan også fint la arven ligge urørt.

Kvitt deg med byrder du ikke trenger. Ja, jeg tenker på mannen.

Anonymkode: aa5ef...982

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

En form for støtte har jo din mann krav på uansett. Livsopphold penger/sosialstøtte. Alle uten inntekt har krav på en støtte økonomisk.

Anonymkode: 5cfa8...4b8

På tide at mannen tar seg en tur til Nav.

Anonymkode: 547bf...ef4

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

En form for støtte har jo din mann krav på uansett. Livsopphold penger/sosialstøtte. Alle uten inntekt har krav på en støtte økonomisk.

Anonymkode: 5cfa8...4b8

Det stemmer ikke. Kommer an på hva han gjorde før. Og han får ikke sosialstønad når hun tjener penger. 

Anonymkode: e86d1...ae5

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

First Price shampoo og Kneippbrød er ikke noe å skamme seg over. Det bruker ofte vi, selv om vi i vår husholdning har ca. 800 000 kr i årslønn. 

Skaff deg "Reklame Nei Takk"-klistermerker til postkassa di, så unngår du reklame. Da unngår du fristelse. Du må gå med skylapper over øynene en stund fremover. Det må de fleste i perioder av livet. 

Du behøver absolutt ikke å skamme deg over å bruke penger du har arvet! Det er jo derfor du har fått dem! 

Erfaring og ansiennitet er noe det tar TID å opparbeide seg. Det kan være grusomt der og da, men når det har gått en del år og man opplever at man er den som ofte blir spurt av andre kollegaer om råd, da kan man likevel gå med hodet høyt hevet.

I mellomtiden kan det være lurt å vite hvilke rettigheter man har i arbeidslivet. Les deg opp på arbeidsmiljøloven, prat mye med tillitsvalgt på jobb. Vær glad for godene du faktisk har. Det er ikke alle som har en fast lønn hver måned. 

Søk opp Hjelp oss å hjelpe sammen med navnet på din kommune. Det er en organisasjon som hjelper folk som trenger det med mat/klær (prekære behov). Sjekk ut Legathåndboken for å sjekke om noen økonomiske tilskudd kan passe din situasjon slik at du kan søke etter midler. 

Rett innstilling, så kan det gå bra.  

 

Anonymkode: 9c5b6...80d

Ingenting galt i de billigste varene, men det hadde vært realiteten uten pengene jeg har til gode. altså at det blir bløtlagt brød til middag fordi det er lite penger til noe annet.

Ellers går jeg ofte igjennom reklamebladene til matbutikkene for å se om de har noe tilbud. De som kommer fra Bohus etc leser jeg nesten ikke. Så mange fine ting, og dårlig råd. Men jeg kommer ikke til å ta opp forbrukslån.

Det ulmer litt blant kollegaene, pga lønn. Til og med de med 16+ års ansiennitet tjener lite, sammenliknet med andre i samme bransje. Jeg er organisert

Hvis lønna var høyere, eller arbeidsoppgavene mer givende, hadde det vært bedre. Men kombinasjonen dårlig lønn og oppgaver jeg ikke liker tar veldig på meg. Jeg forstår at man ikke alltid kan gjøre det man vil på jobb og noen dager kommer til å være dårlige, men framover kommer jeg til å oppleve gode dager. Å bytte jobb er ikke enkelt det heller, da det for min del er lite som passer.

I dag har det heldigvis vært en god dag  

Anonymkode: 8bc1e...29a

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor gir det deg glede å ha bil? Er det ikke en ganske dårlig bil som du må betale masse for om noe ryker? Enda en bekymring og ikke så veldig spennende å kjøre heller?

Anonymkode: cefb5...c31

Jeg blir glad bare av å se bilen min. Å bare sitte i den. Bilen er langt i fra noe vrak. Om noe skulle ryke sliter jeg. Men jeg får heller ta det når/hvis det skjer. Klarer ikke å se for meg en tilværelse uten bil, og i hvert fall ikke den bilen. Ekte kjærlighet

Anonymkode: 8bc1e...29a

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først og fremst burde du gå til legen hvis du er deprimert. Det finnes behandling å få.

Flytt til en leilighet uten fukt.

Lag lister med oppgaver du forventer at mannen din gjør i løpet av dagen. Mannen min er også husblind, gjør ikke noe annet enn kanskje oppvasken på en god dag uten at jeg ber man om det (innimellom krever). Han skal i alle fall gjøre sin rettferdige del av husarbeidet (50%) - mer, hvis han ikke bruker mye tid hver dag på tiltak eller jobbsøking. 

Anonymkode: 92b77...a6b

Ja, jeg tenkte å snakke med legen. Jeg har vært deprimert før, uten å ta tak i det og det lønner seg absolutt ikke. Det hender jeg ser på leiligheter, men de fleste koster mer.

Og ja, jeg skal begynne å kreve mer. Han skal vaske badet på mandag når jeg er på jobb. Jeg har vært for snill. Han bruker ikke 8 timer om dagen på jobbsøking, det er jeg sikker på 😐 

Anonymkode: 8bc1e...29a

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

En form for støtte har jo din mann krav på uansett. Livsopphold penger/sosialstøtte. Alle uten inntekt har krav på en støtte økonomisk.

Anonymkode: 5cfa8...4b8

Det stemmer ikke! Min sambo har vært arbeidsledig i mer enn 2 år nå,  og da har man ikke krav på mer støtte.  Jeg må da forsørge ham.  Kan ikke be om sosialhjelp da han jo er deleier i et hus. 

Anonymkode: 9362a...8cf

[AnonymBruker]

Du skriver ikke noe om din bakgrunn eller tittel. Jeg skjønner det virkelig utleverende men du er anonym, og det hjelper litt.

Jeg antar at du har studiekompetanse? Jeg ville rett og slett søkt på alt - øverst noe du har veldig lyst til, og så et par valg som du bare regner med at du kommer inn på, og som gir deg noe på CVen. Evt. noe du kan klare å studere ved siden av jobb.

Karriereveien er ikke linjær. Jeg jobber med noe annet enn det jeg studerte. Etter studiene hadde jeg en drittjobb der jeg fikk det samme utbetalt som du har nå. Jeg la meg i selen og holdt ut, skrev noen knallgode søknader og fikk etterhvert en bedre betalt jobb som jeg også trives med og har nå. 

Og har du egentlig noe igjen for dette forholdet? 

Anonymkode: 2ace6...4c6

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper mannen din søker på ALT av jobber? Helt ærlig synes jeg ikke «husblind» er en god unnskyldning for å ikke gjøre husarbeid, så jeg håper ikke det betyr at han bare sitter og koser seg hele dagen mens du jobber i drittjobben din...

Synes ikke det er rart at du blir deprimert utifra situasjonen, men om det reduserer selvtillit må du nesten bare ta grep. Det er helt sikkert noe du kan gjøre. Har du ingen å diskutere det med, en venn, en rådgiver, lege? 

Personlig ville jeg funnet ut hva som kreves for å kunne kjøre lastebil (siden det er drømmen) og så gjort det, å si at ingen ville ansatt deg er jo bare den dårlige selvtilliten din som snakker. Og om mannen bare dro meg ned, vel, jeg trenger å flyte - og det gjør du også. 

Anonymkode: d9f29...028

Jeg aner ikke hva han søker på. Ba han skrive den det han søker på (dato, stilling, evt Finn-kode), men han gjør det ikke. Har sagt det flere ganger. Jeg vet det er vanskelig for han også, så er språk en utfordring, da han er utenlandsk. Han er ikke så sterk skriftlig i morsmålet, og det smitter nok over, for han setter seg ikke ofte ned for å lære å lese og skrive. 

Jeg har få å diskutere med. Har liten kontakt med familien, pappas råd var å "holde ut, han [mannen] får jobb snart". Venneløs. Men jeg burde snakke med legen. Går på veggen snart. 

Føler òg jeg står ved et veiskille - å skulle studere ville vært det mest fornuftige, fordi det blir bare flere og flere krav i arbeidslivet og det virker som en bra investering for framtida. Men det er når jeg kjører bil jeg føler meg glad.

Mannen snakker om å reise hjem, og det er litt vemodig. Jeg er glad i han, men han og Norge - det funker bare ikke, kombinert med lite penger å rutte med. Kunne godt vært eneforsørger, men ikke med denne lønna

Anonymkode: 8bc1e...29a

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke behøve å leve på flatbrød for 19K i mnd. Regner med mannen din har arbeidsledighetstrygd også? Og at det ikke er barn i husholdningen? 

Hva er budsjettet deres på? Hva kan dere kutte ned på? (Her kommer alt av luksusgoder som snus/røyk, cola, Netflix, dyrt mobilabonnement, lørdagsgodt osv inn).

Om ikke mannen din jobber bør han bruke tiden på å søke jobber, lete etter nytt sted å bo som ikke har fuktproblemer, ta på seg småjobber på finn.no, og gjøre husarbeid! Og husblind er ikke en unnskyldning!

 

Anonymkode: 628ff...841

Han får ingenting. Ingen barn

Budsjettet er i utgangspunktet det jeg får i lønn. Vi spiser aldri ute, jeg røyker. Ikke mye, kjøper i Sverige. Vi drikker sjeldent brus. Har abonnement på trening og telefon, 500 kr/mnd. Leie er 6500 kr. Så var det den dumme sjokoladen... Men jeg har blitt flinkere!

Han gjør husarbeid, hvis jeg ber han om det. Men aldri noe på eget initiativ. Han lager middag, men det er ikke de mest kompliserte rettene. Før, når han hadde jobb, virket han så energisk og arbeidssom, mens nå... 

Anonymkode: 8bc1e...29a