Tør ikke avslutte ekteskapet

[Gjest hjelp]

Trenger seriøst hjelp.

Har slitt med dårlig ekteskap i over 1 år. Det nytta ikke å diskutere noen ting før maken ble vannvittig sint og trua med å skade seg selv.

Hadde egentlig bestemt meg for at nok var nok da jeg var så uheldig å treffe ei fantastisk jente. Dette er 2 mnd. siden. Har fortalt kona alt men hun nekter å innse at ekteskapet er over. Dvs i en uke gikk det bra, så tok hun en overdose sovetabl noe som jeg oppdaga i siste liten. Etter dette har livet mitt bestått av å passe på henne.

Barna har hun sagt hun gir blaffen i hvis ikke vi fortsetter som om ingenting har skjedd. Vet ikke hvor mange ganger jeg har dratt hjem etter at hun har sendt meldinger om å nå gjør hun slutt på livet.

Hun vil ikke ha hjelp fra noen og legen hennes gjør ingenting.

Har i dag ingen kontakt med den 3. part som bor på en annen kant av landet men begge håper at vi kan treffes igjen, men all galskapen hjemme ødelegger antageligvis dette.

Har i påska opplevd at ungene sprang rundt campingplassen om natta og lette etter mora som hadde stukket av etter en krangel.

Hva i all verden gjør jeg?

Har ikke noe liv selv lenger da det altoppslukende er å være redd for hva hun kan finne på både med seg selv og ungene.

[Gjest Anonymous]

Du har ikke noe ansvar for det om hun ønsker å ta sitt liv. Hun er voksen og må ta ansvar selv. På den annen side så har du ansvar for barna dine.

Dersom du virkelig ønsker å ende ekteskapet, så bør du ta barna med deg når du flytter. Du kan ikke la dem bli tilbake hos mora. Hun har sagt at hun ikke bryr seg med dem og eksempelet i påsken viser jo at hun virkelig ikke tar ansvar.

Når det gjelder den nye damen, så bør du roe det ned. Jeg ville ikke involvert noen ny så raskt. Du står i problemer til halsen og det er ikke noe lurt å dra inn en ny person i dette. Få roen i deg selv og barna først.

Jeg håper at du ikke fremskynder alt dette nå pga den nye jenten du har møtt. Og at du nå ser for deg et fritt nytt liv uten familie og barn og at du bare vil starte på nytt med en ny jente.

Ta ansvar for barna dine og start ditt eget liv sammen med dem hvis du absolutt ikke vil leve med kona.

[Gjest Hjelp]

Har ingen problemer med å ta vare på barna. Kona har bestemt at jeg skal ha huset og at jeg skal ha barna annen hver uke. Problemet er at hun nekter å innse at ekteskapet vårt er over og benytter trusler og anslag mot egen helse for å få dette til. Hun har også uttalt foran øynene på ungene at alt for henne nå er å lage mest mulig dævelskap for meg og om hun må gjøre det gjennom ungene så er det helt ok.

Har heller ingen problemer med å innse at jeg har oppført meg dårlig og har samvittighet deretter.

Problemet mitt er om jeg kunne tilgi meg selv og leve videre dersom hun virkelig greide å gjøre alvor av selvmordstruslene. Hun ødelegger jo også jobbkarrieren for seg selv (barnerelatert) noe jeg også får skylden for.

Bottomline; har ingen kontroll på mitt eget liv.

[Gjest Anonymous]

Man gjør alt for å beholde den man elsker. Du bør kvitte deg med mobilen så hun ser. Slik at hun vet at du ikke kan nås.

ved brudd kommer det ofte trusler. slik som du skal ikke få se barna, jeg tar livet av meg osv.

Siden dere har barn må dere til megling. bestill time dit før evt. seperasjon. Der får du lagt frem hvordan det er, at hun truer med å ta livet sitt osv.

vet du hvor mange tableter hun hadde+ Var det for å skremme deg?

Klart hun er fortvilet og følelser i kok over at du vil forlate henne. Særlig om det er en annen kvinne inn i bildet.

Uansett om du velger å fortsette, så kan det være vanskelig å late som ingenting.

så mitt råd er at du bestiller deg en time til fam.rådgiving.

[Gjest Anonymous]

Din kone trenger profesjonell hjelp. Hun tror sannsynligvis at hun ikke kan leve uten deg, men det kan hun. Det er bare at hun ikke vet det enda.

[Gjest hjelp]

Hun nekter å motta profesjonell hjelp og forsåvidt like greit da det eneste hjelpeapparatet i Kommunen har å tilby er innlegging på psyk.institusjon. Det kan iallefall ødelegge alle jobbmulighetene hennes. (jobber med barn og får kjempegode skussmål)

Hun tok 80-90 sovetabletter. Kom innom og oppdaga at hun var veldig sløv.

Vet ikke hav som skremmer mest, muligheten av at hun virkelig kan gjøre alvor av ting eller at hun bare manipulerer.

Kan være rolig i en dag eller to også starter spetakkelet igjen. Hun får seg egen leilighet 1/4 får håpe hun da tar til vettet og tar rede på seg selv og barna i hennes uker.

Hittil har jeg av og til sovet på sofaen og av og til hos venner. Kanskje en av oss burde flytta for lenge siden?

[Gjest Bellatrix]

Hun nekter å motta profesjonell hjelp og forsåvidt like greit da det eneste hjelpeapparatet i Kommunen har å tilby er innlegging på psyk.institusjon.

Kanskje det er det huntrenger?

Det kan iallefall ødelegge alle jobbmulighetene hennes. (jobber med barn og får kjempegode skussmål)

Er hun ikke istand til å ta vare på seg selv burde hun ikke hatt en sånn jobb. Det viktigste nå er da ikke jobben, men livet hennes og livet ditt.

Kan være rolig i en dag eller to også starter spetakkelet igjen. Hun får seg egen leilighet 1/4 får håpe hun da tar til vettet og tar rede på seg selv og barna i hennes uker.

Du bør kanskje ha hovedansvaret i forhold til barna, i hvert fall for en stund?

Hittil har jeg av og til sovet på sofaen og av og til hos venner. Kanskje en av oss burde flytta for lenge siden?

Kan høres sånn ut. Kona di må få hjelp, men du må også hukse at det er viktig at du tar vare på deg selv.

[Gjest Kath]

Bare for å ta tak i en liten del av det du sa der, vi er tre søstre som har en mamma som tok første "overdose" på sovetabletter da jeg selv var 15 (er nå 22), og de søstrene mine var da 13 og 8. Hun ble etter den episoden lagt inn på akuttmottak hvor hun var i tre uker, og etter det var hun innlagt på psykiatrisk i tre år. Hun har prøvd det meste av selvmordsforsøk, selvskading, og ved to av tilfellene var jeg hjemme. Alene. Hun er fremdeles depressiv, men går på medisiner og klarer å leve med det. En merker såvidt på henne at hun har slitt med sånt idag, bortsett fra store og dype sår på armene og kroppen.

De årene hun lå inne har vært noen av de aller aller værste årene i mitt liv, jeg kommer aldri til å oppleve noe lignende (håper jeg). Jeg løp som regel hjem fra skolen for å se om hun hadde skadet seg igjen, eller i det hele tatt levde, hvis jeg ikke fant henne med en gang ble jeg helt hysterisk. Men så fort jeg så henne i ved kjøkkenbenken eller på verandaen kunne jeg vende helt om igjen og alt var so, før. Sånn holdt det på stort sett hver dag. Selv i dag tar jeg med i å ringe "for å sjekke opp"...

Poenget mitt her, sånn du forklarer henne er skremmende likt sånn mamma var før hun ble lagt inn. (Nå skiltes ikke de før for to år siden, så det hadde ikke noe med den delen å gjøre). For dine barns skyld, dette må virkelig tas tak i, vær oppmerksom på alle mulige tegn, om det bare er tomme trusler eller om det faktisk bunner i noe. Det er helt klart ikke DU som er problemet hennes, men andre ting i livet hennes som har fått henne til å snappe. Men, det er deg og barna dine det uheldigvis går utover...

Så, det var bare for å ta tak i den ene lille delen av det. Håper det var noe å dra nytte av.

(Ps, hvis noe isåfall skulle gå litt galt, eller veldig galt, insister på at barna dine får noen andre å snakke med, det fikk ikke vi før et år siden. Du kan tro jeg var forbannet da, jeg nektet å snakke med de. Da hadde vi på et eller annet vis klart oss selv...)

Bla, bla, bla..

Uansett, lykke til, tenk på barna dine.

:trøste:

[Gjest Kath]

Bare for å ta tak i en liten del av det du sa der, vi er tre søstre som har en mamma som tok første "overdose" på sovetabletter da jeg selv var 15 (er nå 22), og de søstrene mine var da 13 og 8. Hun ble etter den episoden lagt inn på akuttmottak hvor hun var i tre uker, og etter det var hun innlagt på psykiatrisk i tre år. Hun har prøvd det meste av selvmordsforsøk, selvskading, og ved to av tilfellene var jeg hjemme. Alene. Hun er fremdeles depressiv, men går på medisiner og klarer å leve med det. En merker såvidt på henne at hun har slitt med sånt idag, bortsett fra store og dype sår på armene og kroppen.

De årene hun lå inne har vært noen av de aller aller værste årene i mitt liv, jeg kommer aldri til å oppleve noe lignende (håper jeg). Jeg løp som regel hjem fra skolen for å se om hun hadde skadet seg igjen, eller i det hele tatt levde, hvis jeg ikke fant henne med en gang ble jeg helt hysterisk. Men så fort jeg så henne i ved kjøkkenbenken eller på verandaen kunne jeg vende helt om igjen og alt var so, før. Sånn holdt det på stort sett hver dag. Selv i dag tar jeg med i å ringe "for å sjekke opp"...

Poenget mitt her, sånn du forklarer henne er skremmende likt sånn mamma var før hun ble lagt inn. (Nå skiltes ikke de før for to år siden, så det hadde ikke noe med den delen å gjøre). For dine barns skyld, dette må virkelig tas tak i, vær oppmerksom på alle mulige tegn, om det bare er tomme trusler eller om det faktisk bunner i noe. Det er helt klart ikke DU som er problemet hennes, men andre ting i livet hennes som har fått henne til å snappe. Men, det er deg og barna dine det uheldigvis går utover...

Så, det var bare for å ta tak i den ene lille delen av det. Håper det var noe å dra nytte av.

(Ps, hvis noe isåfall skulle gå litt galt, eller veldig galt, insister på at barna dine får noen andre å snakke med, det fikk ikke vi før et år siden. Du kan tro jeg var forbannet da, jeg nektet å snakke med de. Da hadde vi på et eller annet vis klart oss selv...)

Bla, bla, bla..

Uansett, lykke til, tenk på barna dine.

:trøste:

[Gjest Anonymous]

Du kan ikke bli i ekteskapet, bare fordi hun er gal og truer med å ta livet sitt.

Gå fra henne, ta med deg barna og la henne få ha vanlig samvær. Hvis hun vil det da. Og skulle hun ta livet sitt, så er det hennes eget voksne(?) valg. Det er IKKE din feil.

[Gjest Anonymous]

Hun nekter å motta profesjonell hjelp og forsåvidt like greit da det eneste hjelpeapparatet i Kommunen har å tilby er innlegging på psyk.institusjon. Det kan iallefall ødelegge alle jobbmulighetene hennes. (jobber med barn og får kjempegode skussmål)

Hun tok 80-90 sovetabletter. Kom innom og oppdaga at hun var veldig sløv.

Vet ikke hav som skremmer mest, muligheten av at hun virkelig kan gjøre alvor av ting eller at hun bare manipulerer.

Kan være rolig i en dag eller to også starter spetakkelet igjen. Hun får seg egen leilighet 1/4 får håpe hun da tar til vettet og tar rede på seg selv og barna i hennes uker.

Hittil har jeg av og til sovet på sofaen og av og til hos venner. Kanskje en av oss burde flytta for lenge siden?

Hvilke lege er det som skriver ut så ye sovemedisin?

Du burde ringe legen hennes og gi beskjed om henne. Da må hun oftere til lege og får utdelt mye mindre.

Ingen kan ta fra henne jobben om hun er syk eller innlagt.

[Gjest Chrizzy]

Uff, håper det ordner seg fint for dere begge. Jeg tror det er lurt for din egen del, også for hennes at du har et hjelpe apparat i ryggen, det er utrolig fælt å ha et slikt ansvar på sine skuldre. Og man tenker så mye rart, bryr seg jo også om denne personen uansett om kjærligheten er borte, ikke minst fordi hun er mor til dine barn.

Er det verste som kan skje at hun blir innlagt? I forhold til at hun tar livet av seg så er ikke det ille, hun mister ikke jobben av den grunnen, og om hun faktisk skulle ha gjort det så er vel det bedre enn at hun gjør det hun truer med? Finnes det ikke paragrafer angående mennesker som sier at de skal ta sitt liv (tvangsinnleggelse)?

Det med at hun truer med barna, hun vil ikke komme noen vei med dette uansett, du har retten på din side, det verste hun risikerer er å miste daglig omsorg selv..

Men uff, det er kjempe kjempe vanskelig og jeg forstår at du må ha det fryktelig tungt. Jeg tror de som kan gi deg de aller beste rådene er fag folk, familievernkontor, lege? Kankje du kan ta en telefon til mentalhelses hjelpetelefon? Tror du virkelig trenger noen å prate med, for dette er veldig tungt å finne utav alene.

Håper alt går bra, ofte så gjør ikke folk alvor av slike trussler, det hører man overallt, men det er tungt når man står midt oppi slike saker og det finnes ingen regler uten unntak, det er vel det man tenker det er vel derfor man sliter sånn med og gå. Men man kan jo ikke bli på det grunnlaget, håper du kommer i (tar) kontakt med noen som kan løfte situasjonen litt opp for deg, slik at du ser en utvei, for den finnes

[Gjest Anonymous]

Jeg reagerer på at noen gir som råd å la henne seile sin egen sjø, om så ho ender opp død etter selvmord. De rådene synes jeg virkelig ikke noe om.

Jeg tror, som Crizzy, at du må prøve å trekke inn det som er av hjelpeapparat. Hvis det blir for ille kan du som ektemann stille som tutor og få henne tvangsinnlagt. Jeg stiller meg uforstående til at det å ha vært innlagt på grunn av en psykisk lidelse skal ha noe som helst å si i jobbsammenheng - det eneste jobben har å forholde seg til er sykemeldinger, og utover det har alle uansett taushetsplikt.

[Gjest Anonymous]

og slike folk jobber med barn

[Gjest Mae]

og slike folk jobber med barn

Alle mulige slags folk jobber med barn, om hun kommer seg over dette på en positiv måte så blir hun kanskje enda bedre i jobben sin.

[Gjest Anonymous]

og slike folk jobber med barn

Så, så...det er mange som kan bli syk. Du ser vel at damen er syk?

du ar ingen garantier for at du alltid vil bri frisk. Spiller ingen rolle hvilke jobb du har, SYK kan alle bli.