Er dette urettferdig behandling av søsknene, eller er det slik en må regne med ?

[AnonymBruker]

3 voksne søsken i starten av 20 årene, ene har blitt alenemor og får ekstra hjelp fra foreldrene, både praktisk og økonomisk, men har overgangsstønad og andre støtteordninger. Hun klarer likevel å blakke seg en uke eller to før utbetaling, har husleie på 12000 kr/mnd. Hennes bror bor hjemme hos foreldrene, betaler ikke, men tjener også lite. Han har planer om å begynne å studere og etterhvert flytte hjemmefra. Får ikke annen hjelp enn lommepenger (til pizza, øl, mobilregning, bensinpenger etc) når helt blakk. Tredjepersonen studerer og jobber ved siden av, bor rimelig i kollektiv, sparer som bare juling og har allerede bygget seg opp en pen liten egenkapital, men har også studielån. Tredjeperson ber aldri om noe, men er heller aldri blakk. 

Etterhvert som måneder og år går, ser foreldrene at det blir veldig ulikt hvor mye disse 3 søsknene får i støtte hjemmefra. En ting er praktisk hjelp, det er kanskje ikke så viktig, men en annen sak er den økonomiske biten. Vedkommende som spinker sparer og jobber hardt, ligger godt an i løypa til å få seg en godt betalt jobb og et liv på solsiden. Derfor mener mammaen i familien at h*n trenger ikke å få noen økonomisk drahjelp. De to andre derimot har mer å stri med - de har ikke veldig konkrete framtidsplaner og større problemer med å te seg fornuftig med penger . Derfor "fortjener" de også mer hjelp/mer pengestøtte. Pappaen i familien sier at forskjellene vil bli kompensert for når arven skal fordeles, ved at søsknene husker og blir enige når den dag kommer.

Jeg ser dette utenfra, og syns det er veldig urettferdig. Samtidig som jeg innser at helt likt og rettferdig mellom søsken blir det nok aldri. Hvordan kunne foreldrene ordne seg i dette tilfellet..? Skrive ned i en bok hver gang de gir en tusenlapp eller to eller tre til en av søsknene? 

Anonymkode: a138d...c05

[AnonymBruker]

Jeg synes det rareste her er hvis foreldrene bare betaler og betaler uten å samtidig be om endring på en eller annen måte. Jeg kunne godt funnet på å gi mest til den som trengte det mest, men så langt vedkommende barn var i stand til å bedre sin egen situasjon ville jeg forventet en aktiv innsats selv også.

Men satt på spissen, hvis det ene barnet mitt ble sykt og levde på en minimal uførepensjon og det andre hadde en grei inntekt, ville nok førstnevnte fått feitere julegaver (og jeg ville forventet at det andre barnet unnet søskenet såpass). Men jeg ville voktet meg vel for å la de små summene vokse seg store over tid- som månedlig hjelp, for eksempel- uten å skrive det ned og holde oversikt til fremtidig arv. Ved større økonomiske transaksjoner til én person framfor en annen ville jeg innkalt til familiemøte. Om ikke annet er det viktig at det luftes ut og snakkes om, så det ikke blir til murringer og dårlig stemning innad i familien.

Anonymkode: 66f9c...28c

[Million]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

3 voksne søsken i starten av 20 årene, ene har blitt alenemor og får ekstra hjelp fra foreldrene, både praktisk og økonomisk, men har overgangsstønad og andre støtteordninger. Hun klarer likevel å blakke seg en uke eller to før utbetaling, har husleie på 12000 kr/mnd. Hennes bror bor hjemme hos foreldrene, betaler ikke, men tjener også lite. Han har planer om å begynne å studere og etterhvert flytte hjemmefra. Får ikke annen hjelp enn lommepenger (til pizza, øl, mobilregning, bensinpenger etc) når helt blakk. Tredjepersonen studerer og jobber ved siden av, bor rimelig i kollektiv, sparer som bare juling og har allerede bygget seg opp en pen liten egenkapital, men har også studielån. Tredjeperson ber aldri om noe, men er heller aldri blakk. 

Etterhvert som måneder og år går, ser foreldrene at det blir veldig ulikt hvor mye disse 3 søsknene får i støtte hjemmefra. En ting er praktisk hjelp, det er kanskje ikke så viktig, men en annen sak er den økonomiske biten. Vedkommende som spinker sparer og jobber hardt, ligger godt an i løypa til å få seg en godt betalt jobb og et liv på solsiden. Derfor mener mammaen i familien at h*n trenger ikke å få noen økonomisk drahjelp. De to andre derimot har mer å stri med - de har ikke veldig konkrete framtidsplaner og større problemer med å te seg fornuftig med penger . Derfor "fortjener" de også mer hjelp/mer pengestøtte. Pappaen i familien sier at forskjellene vil bli kompensert for når arven skal fordeles, ved at søsknene husker og blir enige når den dag kommer.

Jeg ser dette utenfra, og syns det er veldig urettferdig. Samtidig som jeg innser at helt likt og rettferdig mellom søsken blir det nok aldri. Hvordan kunne foreldrene ordne seg i dette tilfellet..? Skrive ned i en bok hver gang de gir en tusenlapp eller to eller tre til en av søsknene? 

Anonymkode: a138d...c05

Dette er en oppskrift på katastrofe. Ingen blir så bitre og blodige fiender som søsken når arv skal fordeles, og noen føler seg urettferdig behandlet.... Folk blir fiender og snakker ikke med hverandre igjen på 20 år eller noensinne. 

Å vente med "oppgjørets time" til arven skal fordeles var altså et utrolig dårlig råd som kommer til å gå til helvete, med mindre foreldrene skriver ned et testamente og ordner det rettferdig på det viset.