tror jeg sliter..

[tropica1988]

hei!

kan vel begynne med å fortelle litt om meg selv.. er en jente på 17 år.. har alltid vært en sunn og aktiv jente.. nå i det siste derimot har jeg begynt å bli veldig opphengt i hva jeg spiser og hvor mye jeg spiser. er ikke overvektig, heller ikke undervektig. jeg trener mye og hardt, og er nok hekta på trening ja.. har alltid vært opptatt av å spise forholdsvis sunt, men i det siste har det tatt av. jeg får i meg nok mat i forhold til aktivitetene mine, men har tatt av noen kilo nå i det siste.. har problemer med å omgås andre etter at jeg ble så opptatt av å spise sunt. jeg kan liksom ikke kose meg med noen ting som helst, selv ikke på lørdagen. er vi ute i lunsjen på skolen, er jeg nødt for å kjøpe noe sunt. jeg kan ikke spise et pizzastykke som alle andre. spiser jeg mye en dag, føler jeg meg helt rar. vet ikke hvorfor jeg har begynt å tenke slik, det begynner å bli slitsomt.. men jeg greier bare ikke å endre tankegang heller.

trener som sagt hardt og mye.. er en form for terapi for meg. har slitt mye med problemer i familien gjennom oppveksten. søstera mi er alvorlig rammet av anoreksia, vært syk så lenge jeg kan huske. dette fører til nokså overbeskyttende foreldre. mamma er livredd for at jeg og skal bli syk, og har begynt å fatte mistanke etter endringen min den siste tiden.

har ikke hatt mensen siden juli, jeg vet ikke hva det skyldes.. er bare stressa og nedbrutt noen ganger. opplevde en del traumatiske ting i sommer. da min syke søster fikk hjertestans og nesten forlot oss..

dette innlegget er ikke ment slik at alle skal syns synd på meg osv, men jeg føler jeg sliter.. kunne tenke meg noen gode råd fra andre, som kanskje er/har vært i samme situasjon..?

[Gjest Madam Felle]

Vil foreslå at du kontakter en lege fort som bare det, for det er ikke en sunn måte å tenke på. Uansett om du spiser nok nå, kan du risikere at du en dag slutter med det, og det er det som er farlig.

[Gjest Gjesta]

Jeg har ingen konkrete råd å gi, men tror du skal snakke med fastlegen din, slik at du kan få en henvisning til en psykolog som du kan snakke med om de tingene du har på hjertet.

Håper du finner ut av det; det høres helt klart ut som om du er på vei inn i en spiral det er vanskelig å komme seg ut av uten hjelp, og der stort fokus på trening bare er ett av symptomene.

[Gjest Kath]

Hmm, ser det er kommet lite svar inn her...

Jeg kan jo si at jeg var i din situasjon, da jeg var rundt 15 (er 22 nå).. Trente dans på elitenivå, trente hardt og hele tiden. Moren min ble innlagt på sykehus samtidig, og etter det bare falt det sammen for meg.

Det var vanskelig å spise, jeg hadde ingen matlyst, og ville egentlig bare drikke vann og trene. Naturligvis skjønner man jo selv at det ikke funker, men det er ikke akkurat noe man tar så veldig hensyn til i en sånn situasjon. Og jeg ser det veldig mye klarere idag, enn jeg gjorde den gangen, -hvilket er helt naturlig..

At jeg ikke fikk lyst på mat, kom av at det var så mye stress inni meg (selv om man ikke kjenner stresset når man sitter der foran tallerkenen, da kjenner man det iform man ikke vil ha den maten). Det aller vanskeligste var å spise sammen med andre mennesker, da var det ut på do minst to ganger per måltid.

Du virker som en sunn og kvikk jente ellers, og jeg stoler på at du tar til deg de rådene du får som vil passe for deg. Det som jeg klarte lettere var å spise alene. For maten måtte ned, det sier seg selv. Og ikke lag store porsjoner. Lag en skive, sett deg og spis den, og har du lyst på en til så henter du deg en til. Men hvis det ligger for mye mat foran en, så kan det være vanskelig.

Treningen var noe jeg søkte tilflukt i. Når jeg (og sikkert du) trener, er alt borte, en kan få ut frustrasjon etc når man trener. Og det er på ett vis en fin ting, hvis jeg har en dårlig dag drar jeg og trener, og bruker sinnet på noe, bruker det til å gjøre meg sterk under trening. Skjønner? Det er veldig godt å ha det å flykte til, men det kan også ødelegge både deg og kroppen din. Det er sannsynligvis det som er skjedd med menstruasjonen din. Mye stress, lite mat og hard trening påvirker sånt veldig lett. Selv damer i 30-årene opplever sånt.

Nå er det ikke sikkert at jeg helt har forstått problemet ditt, men kanskje noe i min erfaring kan hjelpe deg, du får bare plukke ut det som passer.

Jeg har snakket med andre som sliter og har slitt med dette, og det samtlige har sagt er at samme hvor mye venner, familie, leger etc sier til deg, så snur ikke problemet før du selv er klar for det. Før du selv ser det og forstår det. Det som er viktig er at folk rundt deg er støttende og forståelsesfulle, og ikke maser på det ved matbordet og skal tvinge deg til å spise. Og det er det også viktig at du sier fra om, hvis du har noen du kan snakke med dette om.

Jeg synes det er så fint at du faktisk er klar over din egen situasjon, at du klarer å se deg selv ovenfra, det er en veldig god egenskap du har! Jeg vet ikke helt hvordan du trener, men du kan f.eks erstatte noe av joggingen med å gå, det er like god trening det, og da får du også litt mer ro og tid til å tenke. Man blir gjerne sprø av å ligge i sengen og bruble, men hvis du er ute og går så får du frisk luft inn og føler ikke så lett at en stagnerer..

Jeg håper virkelig du finner hjelp i noe av dette, og du må mer enn gjerne tømme deg, eller spørre om det er noe du lurer på. Det er helt, helt normalt å tenke og føle sånn som du gjør, du ville blitt overrasket om du visste hvor mange "medsøstre" du har!

God klem til deg!

Kath

[tropica1988]

tusen,tusen takk kath virka som du forsto problemet mitt veldig godt, traff helt perfekt

vet jo at jeg må spise, men har bare ikke lyst på mat.. noen dager er ihvertfall alt bare på bånn, har da ikke lyst til annet enn å trene.

nå i ferien har det vært herlig å få slappa av litt, uten å måtte tenke på lekser, prøver og innleveringer... blir bare så stressa!

men igjen, tusen takk for flott svar!

[pusla]

Nå har Kath sagt så mye bra at jeg egentlig ikke har så mye å tillegge. Men jeg har også vært i noe av samme situasjon, og når jeg først skal trene må jeg liksom trene så utrolig hardt og helst spise minst mulig også. Det å kanskje trene litt mindre hardt og gå litt turer istedet, få luft og klare tankene, er et godt råd.

Ellers ville jeg vel bare si at det er flott at du ser faresignalene allerede nå, og det er lov å be om hjelp.

Håper dette går bra!