Syns så synd på min far. Aner ikke hvorfor!

[AnonymBruker]

Jeg har svært ofte en følelse av at jeg syns så synd på min far. Aner ikke hvorfor! Vil ikke legge meg når han er på besøk, for jeg syns synd på han som sitter oppe alene. Syns synd på han når min mor er irritert på han, for han gjør jo sitt beste stakkar. Er ekstra redd for han hvis han skal kjøre langt, tenker gjerne på flykrasj og styrt hvis han er ute å flyr. Syns ekstra synd på han hvis han skader seg, eller hvis han er syk. Får en sånn «stakkars lille hjelpesløse vesen»-følelse, akkurat som når man ser en hjemløs katt liksom 😛 

det rare er at jeg ANER ikke hvorfor. Det er jo overhodet ikke synd på han! Han er (tilsynelatende) lykkelig gift med mor, han har fire oppegående og selvforsørgede barn, han eier flott bolig, har en god jobb han (tilsynelatende) trives veldig godt i, har antageligvis rikelig med penger etc. Han virker ikke ulykkelig eller trist heller, snarere tvert i mot. Jeg ANER ikke hvorfor jeg føler det sånn. Føler ikke det ovenfor mor eller noen andre i familien 🤔 Jeg og far har alltid hatt et godt og tett forhold, jeg er «eldstejenta» og får høre fra søsken at jeg er gullungen hans (men han er rettferdig, altså). Vi er også ganske like, og føler oss av og til litt misforstått av resten av familien. Kan det være en slags angst for å miste han pga det? Noen som har vært borti lignende? 

Har aldri slitt psykisk med noen ting, aldri følt på noe slags separasjonsangst eller noe. Så det kan liksom ikke henge sammen med noe sånt heller. Forslag? Og hvordan få det bort?😂 Forteller meg selv hver gang at det er jo ikke synd i denne helt allminnelige og tilsynelatende lykkelige mannen😂

Anonymkode: 05072...9d6

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det!

Ikke at pappaen min er i helt lik situasjon som din, og jeg er yngstemann, men jeg har alltid hatt en ekstra følelse av overbeskyttelse for ham. 

Vi er nok ganske like, og vi vet hvor vi har hverandre uten at ting alltid behøver å sies. Jeg har alltid kjent på en rar frykt for at han skal bli borte, for det vet jeg faktisk ikke hvordan jeg kan takle.

Selvfølgelig er det trist å skulle miste mamma eller noen andre i familien også, misforstå meg rett, men jeg har aldri hatt den samme frykten for dette som jeg har med ham.....

Anonymkode: 9428b...268

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte, aner ikke hvorfor jeg heller. 

Anonymkode: ce895...1dd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg vet hvordan du har det!

Ikke at pappaen min er i helt lik situasjon som din, og jeg er yngstemann, men jeg har alltid hatt en ekstra følelse av overbeskyttelse for ham. 

Vi er nok ganske like, og vi vet hvor vi har hverandre uten at ting alltid behøver å sies. Jeg har alltid kjent på en rar frykt for at han skal bli borte, for det vet jeg faktisk ikke hvordan jeg kan takle.

Selvfølgelig er det trist å skulle miste mamma eller noen andre i familien også, misforstå meg rett, men jeg har aldri hatt den samme frykten for dette som jeg har med ham.....

Anonymkode: 9428b...268

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Har det på akkurat samme måte, aner ikke hvorfor jeg heller. 

Anonymkode: ce895...1dd

Så godt å se at det ikke bare er meg! Føler meg litt smågal til tider 🤣 

Jeg hadde selvsagt også blitt ubegripelig lei meg hvis mor eller søsken hadde dødd, og jeg elsker dem også like høyt. Har et godt forhold til alle sammen, vi er en veldig tett familie. Det handler ikke om det - men jeg har ikke denne følelsen for dem likevel. Veldig merkelig!

Anonymkode: 05072...9d6

[Gjest theTitanic]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Så godt å se at det ikke bare er meg! Føler meg litt smågal til tider 🤣 

Jeg hadde selvsagt også blitt ubegripelig lei meg hvis mor eller søsken hadde dødd, og jeg elsker dem også like høyt. Har et godt forhold til alle sammen, vi er en veldig tett familie. Det handler ikke om det - men jeg har ikke denne følelsen for dem likevel. Veldig merkelig!

Anonymkode: 05072...9d6

Er din mor manipulerende eller kjip ovenfor han? Sliter han med å snakke for seg eller blir utnyttet fordi han er dumsnill?

Eller har han reist fra deg uten å gi beskjed tidligere og du derfor er redd han skal bli borte? Har du vært redd for at det skal skje han noe noengang så du blir overlatt til din mor?

[SoWhat?]

Du skriver at dere er like, så det er ikke noe du sliter litt med spm du overfører på ham? Det er jo heller ikke noe spesielt ok å føle seg misforstått av resten av familien heller? Og hvorfor kjefter moren din på ham. Kan det ligge noe der?

Ellers kan det jo være noe som har skjedd i din barndom som du har fortrengt, og hvor han var i en veldig sårbar  situasjon? Underbevissheten kan gjøre at en føler uforklarlige ting. 

[Gjest duftlyset]

Jeg tror det bare er slik at man simpelthen har en slik ekstra "omsorgsfølelse" eller samvittighet ovenfor enkelte mennesker. Jeg føler det også slik ovenfor min far. Og hadde det slik i ung alder ovenfor enkelte jeg gikk på barneskole med. Hva det er som gjør at man føler det slik er vanskelig å si. Jeg tror spesielt høysensitive mennesker kan kjenne litt ekstra på dette, fordi man kan lese mellom linjene på folk. Anbefaler deg å lese litt om høysensitivitet. Kanskje du kjenner deg igjen i noe av det.

Husk på at det viser bare at du er glad i din far. Jeg tror han setter veldig pris på din omsorg. 

[AnonymBruker]

Jeg og har der sånn!

Anonymkode: 4a9e3...ee4

[AnonymBruker]

Samme her! 😮 Så sært å lese om flere som har det sånn! Har følt det slik siden jeg var liten!

Anonymkode: f580a...d84

[AnonymBruker]

Jeg har det ca sånn selv, bare at i vår familie så er det bare meg og pappa! Kanskje litt ekstra redd for at noe skal slje han da. Han er under 50, jobber, tjener godt, lever godt og alt. Likevel tar jeg meg selv i å være redd for at noe skal skje han. Hører veldig mye på hans råd og meninger, stopper med ting om han mener det er feil! 

Føler meg som en liten pappajente i blant, selv om jeg nærmer meg 30 😂

Anonymkode: 74f7c...e8d

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Jeg tror for min del at det har noe med å gjøre at han alltid har vært den sterke pappaen som kan alt og som ordner alt. Nå som jeg selv begynner å bli eldre (og han "gammel") kommer vel kanskje den følelsen av at han ikke alltid kommer til å være her for alltid og at det på en måte da er synd i han på den måten at han kanskje etterhvert ikke kommer til å klare alt selv og at det blir forferdelig trist den dagen det evt. skjer. Kan liksom aldri se for min faren min som pleietrengende eller  at han må være den som spør om hjelp. Håper selvfølgelig det er mange år til det skjer..

Anonymkode: c5ed0...2c4

[AnonymBruker]

9 timer siden, theTitanic skrev:

 

Er din mor manipulerende eller kjip ovenfor han? Sliter han med å snakke for seg eller blir utnyttet fordi han er dumsnill?

Eller har han reist fra deg uten å gi beskjed tidligere og du derfor er redd han skal bli borte? Har du vært redd for at det skal skje han noe noengang så du blir overlatt til din mor?

Nei, nei, hun er ikke manipulerende. Han sliter med å snakke for seg, fordi han er veldig stille og innadvent. Men han blir ikke utnyttet av noen som jeg vet om hvertfall! Han har vært svært mye borte når vi barna var små, pga jobb. Han har dog aldri ''forlatt'' oss, alltid sagt hade og at han reiser på jobb osv. Jeg har som sagt et godt forhold til min mor også, så å bli ''overlatt'' til henne hadde sånn sett ikke vært noe problem  I tillegg er jeg jo voksen og selvforsørget 

9 timer siden, SoWhat? skrev:

 

Du skriver at dere er like, så det er ikke noe du sliter litt med spm du overfører på ham? Det er jo heller ikke noe spesielt ok å føle seg misforstått av resten av familien heller? Og hvorfor kjefter moren din på ham. Kan det ligge noe der?

Ellers kan det jo være noe som har skjedd i din barndom som du har fortrengt, og hvor han var i en veldig sårbar  situasjon? Underbevissheten kan gjøre at en føler uforklarlige ting. 

Det kan jo hende, men jeg vet ikke helt hva.. Når mor kjefter på han er det noen ganger helt på sin plass, andre ganger litt overdrevent - sånn er det vel for alle? Kan jo hende jeg har fortrengt noe, men skjønner ikke hva det kan være..

 

Så morsomt å se at det er så mange som også har det sånn!  

Anonymkode: 05072...9d6

[Kvinne87Rogaland]

Jeg har det likt. Men så har jeg en enorm medfølelse med eldre menn generelt, av en eller annen grunn. Eldre damer er ikke det samme. Det er bare noe trist med menn som en gang har vært sterke og stolte, som begynner å famle, og ikke får ting til. Har en enorm omsorgsfølelse for pappa og menn generelt. Jeg tror det er fordi de har en stolthet, og det er vanskelig for de å bli eldre, og enda vanskeligere å be om hjelp. Ofte blir de ensomme, og sitter mye alene for de er for stolte til å si ifra. 

Damer er mye flinkere til å be om hjelp, har ofte venninner og et sosialt nettverk.