Hele svangerskapet har vært en skuffelse, pga mannen

[AnonymBruker]

Sitter her og er lei meg, over livet jeg har valgt . Jeg er skuffet over meg selv, føler jeg ikke har vært « våken «... Barn nummer to på vei, og det dukker opp det ene problemet etter det andre med mannen. 

Problemer som ikke eksisterte før svangerskapet , men som fører med seg det ene og det andre . Eksempler er alkohol, økonomi, løgn og ingen nærhet mellom oss.

Jeg føler han lever sitt liv, mens jeg skal bli tobarnsmor. Jeg har prøvd å gå i meg selv, la han få stort spillerom til sine hobbyer , han er på turer og arrangementer i fleng, han er på farten ofte og jeg unner han det. Tilbake er han lat , klagende og har ingen forståelse for at jeg er i dårlig form. Terminen er like rundt hjørnet , og jeg er ikke bra. 

Jeg har nok forventet mer av han, men også at det har blitt mer på han i perioder fordi jeg har vært dårlig. Derfor har jeg gitt han mange muligheter til å få fritid , reise og ordnet med barnevakt for hans skyld. Jeg får ikke kommet meg ut av huset og føler jeg vissner bort.

Han sier også når baby kommer vil jeg ikke få mulighet til å gjøre mye uten baby siden vi da har to.

Alle svik og skuffelser har medført til avsmak på han, jeg orker ikke sex eller nærhet. Jeg vil helst sove alene og drømmer meg bort til et annet liv... Med barna, men med en annen mann.. Ingen bestemt , men en mann som kan se meg i hverdagen , som ikke drikker seg full hver helg , bruker opp familiens penger på seg selv, en som kan snakke med meg og være tryggheten i en mann jeg savner.

Så tenker jeg, hvem vil ha meg nå, ung skilt og med to barn... Ikke lett å møte noen, og jeg får vondt langt inni meg over barna... 

Alt dette dreper gleden over å få et barn til..Skjønner ikke hvorfor det har blitt så mye verre, eller hvorfor mannen ikke bryr seg .. Han er utakknemlig og egoistisk, og jeg blir såret hele tiden. Han sier han er sliten , og må kose seg med alkohol , men 2-3 enheter er ikke nok. Pengene går til hans behov, og jeg må dra lasset alene... Jeg kan ikke gjøre sosiale ting, fordi pengene mine går til barna og mat, altså hans del av kaken.. så jeg betaler dobbelt... 

Anonymkode: 7b88d...78d

[addict]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Sitter her og er lei meg, over livet jeg har valgt . Jeg er skuffet over meg selv, føler jeg ikke har vært « våken «... Barn nummer to på vei, og det dukker opp det ene problemet etter det andre med mannen. 

Problemer som ikke eksisterte før svangerskapet , men som fører med seg det ene og det andre . Eksempler er alkohol, økonomi, løgn og ingen nærhet mellom oss.

Jeg føler han lever sitt liv, mens jeg skal bli tobarnsmor. Jeg har prøvd å gå i meg selv, la han få stort spillerom til sine hobbyer , han er på turer og arrangementer i fleng, han er på farten ofte og jeg unner han det. Tilbake er han lat , klagende og har ingen forståelse for at jeg er i dårlig form. Terminen er like rundt hjørnet , og jeg er ikke bra. 

Jeg har nok forventet mer av han, men også at det har blitt mer på han i perioder fordi jeg har vært dårlig. Derfor har jeg gitt han mange muligheter til å få fritid , reise og ordnet med barnevakt for hans skyld. Jeg får ikke kommet meg ut av huset og føler jeg vissner bort.

Han sier også når baby kommer vil jeg ikke få mulighet til å gjøre mye uten baby siden vi da har to.

Alle svik og skuffelser har medført til avsmak på han, jeg orker ikke sex eller nærhet. Jeg vil helst sove alene og drømmer meg bort til et annet liv... Med barna, men med en annen mann.. Ingen bestemt , men en mann som kan se meg i hverdagen , som ikke drikker seg full hver helg , bruker opp familiens penger på seg selv, en som kan snakke med meg og være tryggheten i en mann jeg savner.

Så tenker jeg, hvem vil ha meg nå, ung skilt og med to barn... Ikke lett å møte noen, og jeg får vondt langt inni meg over barna... 

Alt dette dreper gleden over å få et barn til..Skjønner ikke hvorfor det har blitt så mye verre, eller hvorfor mannen ikke bryr seg .. Han er utakknemlig og egoistisk, og jeg blir såret hele tiden. Han sier han er sliten , og må kose seg med alkohol , men 2-3 enheter er ikke nok. Pengene går til hans behov, og jeg må dra lasset alene... Jeg kan ikke gjøre sosiale ting, fordi pengene mine går til barna og mat, altså hans del av kaken.. så jeg betaler dobbelt... 

Anonymkode: 7b88d...78d

Fy faen. Når og hvor gikk det galt? Sender deg en klem..

[AnonymBruker]

Selvfølgelig vil noen fortsatt ha deg! Har vært i dine sko (+ utroskap under, og før svangerskap, samt trusler om vold)

Nå er det yngste barnet stort nok til delt omsorg og det går veldig bra! Exen har skjerpet seg, vi har et bra samarbeid og i mine barnefrie dager (60/40) får jeg gjort mine ting og bygget opp den selvtilliten som forsvant under forholdet. 

Jeg har også datet litt, men ikke funnet noen enda jeg vil satse på- men har absolutt ikke problemer med å finne kavalerer.

kom deg igjennom de første årene hvor barnet trenger mor og andre barnet også trenger omsorg pga nytt søsken-fokuser på det nå- men se fremover. Det er et liv etter småbarnsperioden og da kan du få mulighet til å leve litt igjen

Anonymkode: fcbaa...16b

[Madremia]

Det som ofte skjer er at vi damer går gjennom svangerskapet.. og hjerner følger med på den forvandlingen. Dette skjer desverre ikke for alle menn... 

Hvor gammelt et første barnet?

Hvor gammel er han?

Er dere gift?

[AnonymBruker]

7 minutter siden, addict skrev:

 

Fy faen. Når og hvor gikk det galt? Sender deg en klem..

Sakte men sikkert utover i svangerskapet... Jeg har måttet forvente og trenge mer hjelp av han, kanskje lettere å se disse tingene når han svikter der da? Å ta seg av et våkent barn midt på natten er lettere når man er i form, enn når man nesten ikke klarer noe pga dårlig form og mannen sover så tungt pga han er full... Eller de kommentarene som kommer når jeg trenger hvile eller ikke orker de samme tingene, da er jeg lat eller ikke klarer å ta meg av barnet.. i følge han.. 

Det økonomiske blir bare verre og verre , jeg kan jo ikke la være å kjøpe mat eller klær til barnet, men da vi skulle vært to på utgiftene er det kun meg.. Derfor får jeg droppe andre ting til meg selv eller sosiale ting som koster , og mannen er ute på sine ting, og vips så er kontoen tom..

Anonymkode: 7b88d...78d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Madremia skrev:

 

Det som ofte skjer er at vi damer går gjennom svangerskapet.. og hjerner følger med på den forvandlingen. Dette skjer desverre ikke for alle menn... 

Hvor gammelt et første barnet?

Hvor gammel er han?

Er dere gift?

Vi har vært gift i 5 år. Barnet er 2,5 år. 

Han er 28 år. 

Anonymkode: 7b88d...78d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Selvfølgelig vil noen fortsatt ha deg! Har vært i dine sko (+ utroskap under, og før svangerskap, samt trusler om vold)

Nå er det yngste barnet stort nok til delt omsorg og det går veldig bra! Exen har skjerpet seg, vi har et bra samarbeid og i mine barnefrie dager (60/40) får jeg gjort mine ting og bygget opp den selvtilliten som forsvant under forholdet. 

Jeg har også datet litt, men ikke funnet noen enda jeg vil satse på- men har absolutt ikke problemer med å finne kavalerer.

kom deg igjennom de første årene hvor barnet trenger mor og andre barnet også trenger omsorg pga nytt søsken-fokuser på det nå- men se fremover. Det er et liv etter småbarnsperioden og da kan du få mulighet til å leve litt igjen

Anonymkode: fcbaa...16b

Takk. Jeg klarer meg ikke alene med to små, og nr to er ikke født en gang!! Blir trist av å se andre par glede seg sammen, holde sammen og forberede sammen, mens det bare er tårer og skuffelser hos meg..

 

Anonymkode: 7b88d...78d

[addict]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Sakte men sikkert utover i svangerskapet... Jeg har måttet forvente og trenge mer hjelp av han, kanskje lettere å se disse tingene når han svikter der da? Å ta seg av et våkent barn midt på natten er lettere når man er i form, enn når man nesten ikke klarer noe pga dårlig form og mannen sover så tungt pga han er full... Eller de kommentarene som kommer når jeg trenger hvile eller ikke orker de samme tingene, da er jeg lat eller ikke klarer å ta meg av barnet.. i følge han.. 

Det økonomiske blir bare verre og verre , jeg kan jo ikke la være å kjøpe mat eller klær til barnet, men da vi skulle vært to på utgiftene er det kun meg.. Derfor får jeg droppe andre ting til meg selv eller sosiale ting som koster , og mannen er ute på sine ting, og vips så er kontoen tom..

Anonymkode: 7b88d...78d

Jeg hadde dratt. Med en gang. Dette kommer bare til å føles enda mer sårt når babyen har kommet. Om så bare for å vise han alvoret i situasjonen.

 

Har selv et beintøft svangerskap og vært helt avhengig av mannen.. Vi har kommet bedre utav det, og jeg synes det er utrolig trist å høre at det finnes så tafatte og idiotiske mannfolk der ute som ikke tar vare på det mest verdifulle de har..

[AnonymBruker]

Akkurat nå, addict skrev:

 

Jeg hadde dratt. Med en gang. Dette kommer bare til å føles enda mer sårt når babyen har kommet. Om så bare for å vise han alvoret i situasjonen.

 

Har selv et beintøft svangerskap og vært helt avhengig av mannen.. Vi har kommet bedre utav det, og jeg synes det er utrolig trist å høre at det finnes så tafatte og idiotiske mannfolk der ute som ikke tar vare på det mest verdifulle de har..

Jeg kan ikke gå. Ikke nå. Jeg må vente til barnet er født , og blitt større. Jeg har ikke noe nettverk her vi bor , ikke klarer jeg meg med jobben og hente /levere i bhg alene hver dag når jeg har barna heller. 

Føler meg fanget .. helt håpløst . Skammer meg over å ha valgt denne mannen og dette livet. Føler jeg har sløst bort bryllup og det å få barn med feil mann..

Anonymkode: 7b88d...78d

[AnonymBruker]

Har dere ingen kommunikasjon? Du må sette grenser for deg selv, dette kan jo ikke fortsette . Dere må ta en lang alvorsprat som to voksne oppegående mennesker. Gi han et ultimatum, for alt du vet kanskje han bærer på noe vondt som han ikke har fortalt. 

Uansett er dette usmakelig oppførsel av en voksen familiefar. 

Anonymkode: cc988...3d6

[Madremia]

Eg tenker at uansett hvor mye du kvir deg til å ta denne samtalen så for all del ta den nå!!. 

Spørr hva han tenker? Du må kanskje også stille de vanskelig spørsmålene om han fortsatt vil være samme  med deg. Hvordan han ser for seg fremtiden?

 

Har vært gjennom det samme. Eg tenkte som deg, gi han friheten til å leve selv om eg satt og var gravid. Og det samme andre gange  også... 

Endte med at vi har sklidd fra hverandre, har ikke lyst på han. Og i vertfall ikke sex. Han har da vært utro før og under begge svangerskapene mine. Økonomiske problemer fulgte og så med... 

Har sagt at skal vi fortsette så forlanger eg parterapi. For vi klarer ikke å kommunisere.

[addict]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg kan ikke gå. Ikke nå. Jeg må vente til barnet er født , og blitt større. Jeg har ikke noe nettverk her vi bor , ikke klarer jeg meg med jobben og hente /levere i bhg alene hver dag når jeg har barna heller. 

Føler meg fanget .. helt håpløst . Skammer meg over å ha valgt denne mannen og dette livet. Føler jeg har sløst bort bryllup og det å få barn med feil mann..

Anonymkode: 7b88d...78d

Du får veldig god støtte som alenemor de første 3-5 årene, så du klarer deg alltids.

 

Skjønner det virker umulig, men hvordan ser du for deg at babytiden skal bli?

 

Føler med deg 😞

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk. Jeg klarer meg ikke alene med to små, og nr to er ikke født en gang!! Blir trist av å se andre par glede seg sammen, holde sammen og forberede sammen, mens det bare er tårer og skuffelser hos meg..

 

Anonymkode: 7b88d...78d

Nei, det var det jeg tenkte og. Så jeg bet tennene sammen og bodde sammen med han (Uten å være et par lenger) i 3 år før jeg ba han flytte. Nå går ting på skinner altså. Så det er et lys i enden av tunnelen. Jeg lover! 

Men det tar på, selvtillitt og energi, og alt. Når barnet er litt større MÅ du sette ned foten og gi deg selv tid til å være sosial med venner. Og når barnet er stort nok; Dropp han om ikke problemene har løst seg. Kom deg videre. Det er et liv etter dette og! 

Anonymkode: fcbaa...16b

[Madremia]

Hva med dine foreldre? Vet det er et rundt steg å ta. Men be om hjelp før du sliter deg ut. Ingen garanti for at fødselen går knirkefritt heller... er han da klar for å ta ansvaret for ungene? Føler du deg trygg på at han tar ansvar? 

Om ikke det er for alltid, så ta deg en time out. Vet det er utrolig vanskelig. For dine følelser er der for han enda. Og alle har et håp om den dere kjernefamilien som skal være lykkelig sammen... men av og til går ikke alltid livet slik vi ser det for oss. 

Kanskje han våkner om du er borte e  stund?

 

[Gjest BearMama]

Hvorfor kan du ikke bo alene? Du gjør jo det nå....sånn egentlig.

Alene vil du få økonomisk støtte, du kan betale barnevakter for avlastning og mannen din vil jo ha eldstebarnet en del av tiden. Om han har familie der så vil jeg tro at de som besteforeldre ønsker å ha kontakt og sikkert vil passe barna i blandt. 

Om du blir så ser jeg for meg at du kommer til å utvikle depresjon og bli enda mer ulykkelig. Ingen barn fortjener en mor som ikke har det bra med seg selv. Og de vil ha det bedre med skilte foreldre enn å vokse opp med et «forbilde» som gir faen i din egen familie og kun prioritere seg selv som en egoistisk liten drittunge.

Har en venninne som ble utsatt for utroskap og en mann som hadde planlag talt bak ryggen hennes å forlate henne, bli sammen med elskerinnen som så og si er en tenåring. Det var selvsagt jævlig da det skjedde, men hun er allerede en endret kvinne. Så mye sterkere og lykkeligere for hun innså at han ikke hadde behandlet henne bra i det hele tatt. Hun gjorde det samme med å la han få stort spillerom til å leve sitt eget liv mens hun sto på pinne i hjemmet og hadde middagen klar hver dag. Var alenemor nesten her helg for da måtte jo han ha egentid....

Gå til advokat og få i gang prosessen. Det er tøft nå, men det VIL bli bedre. 

Og med så mange steforeldre tråder så vet du at det er nok av skilte med barn som finner seg ny partner.

[AnonymBruker]

17 minutter siden, BearMama skrev:

 

Hvorfor kan du ikke bo alene? Du gjør jo det nå....sånn egentlig.

Alene vil du få økonomisk støtte, du kan betale barnevakter for avlastning og mannen din vil jo ha eldstebarnet en del av tiden. Om han har familie der så vil jeg tro at de som besteforeldre ønsker å ha kontakt og sikkert vil passe barna i blandt. 

Om du blir så ser jeg for meg at du kommer til å utvikle depresjon og bli enda mer ulykkelig. Ingen barn fortjener en mor som ikke har det bra med seg selv. Og de vil ha det bedre med skilte foreldre enn å vokse opp med et «forbilde» som gir faen i din egen familie og kun prioritere seg selv som en egoistisk liten drittunge.

Har en venninne som ble utsatt for utroskap og en mann som hadde planlag talt bak ryggen hennes å forlate henne, bli sammen med elskerinnen som så og si er en tenåring. Det var selvsagt jævlig da det skjedde, men hun er allerede en endret kvinne. Så mye sterkere og lykkeligere for hun innså at han ikke hadde behandlet henne bra i det hele tatt. Hun gjorde det samme med å la han få stort spillerom til å leve sitt eget liv mens hun sto på pinne i hjemmet og hadde middagen klar hver dag. Var alenemor nesten her helg for da måtte jo han ha egentid....

Gå til advokat og få i gang prosessen. Det er tøft nå, men det VIL bli bedre. 

Og med så mange steforeldre tråder så vet du at det er nok av skilte med barn som finner seg ny partner.

Jeg må skrive under denne, selv om jeg er hun som skrev over som opplevde lignende og lot det gå sin gang til yngste var 3. Men det der er vanskelig når man er gravid og har en nyfødt om kort tid. Selv en ego drittunge føles nok mer trygt ut enn alene. Jeg turte ihvertfall ikke den gang da...og mtp hvor mye omsorg eldste også trengte i en så stor overgang er det ofte lettere å være to tross alt.

Anonymkode: fcbaa...16b