Savner pappa

[Mamina]

Jeg er godt voksen, har barn selv og burde vært på et bedre sted. Men jeg har en sorg som gnager.
Jeg savner pappa.
Det som er sårt er at han er bare 20 min unna, i beste velgående , eller dvs. han er i live, litt eldre og kanskje ikke så kvikk og rask lenger, men fullt i stand til å være pappa. Men det er han ikke.
Han ringer aldri, kommer aldri på besøk. Jeg skulle ønske han kunne gjort det... tilslutt er det jeg som besøker han. Alltid.
Eller ringer ham og lurer på hvordan det går. Det er en hyggelig, høflig tone mellom oss.
Men det går lengre og lengre tid mellom mine besøk hos ham fordi det føles som total enveiskjøring.
Jeg lurer på om andre har en far i 70-åra som også er sånn, eller er det bare meg?
Det hører med til historien at han er en delvis tørrlagt alkoholiker. Oppveksten min var utrygg, men aldri uhyggelig. Når han var nede i bølgedalen sin var han sentimental og gråt og oppsummerte livet sitt fordi han visstnok snart skulle dø, igjen og igjen.
Jeg ble etterhvert flink til å skru av følelsene fordi de trigget ham veldig, enten sinne eller gråt. Mamma prøvde å dekke over og sa at "Nå driver han og rører igjen. La han være for seg selv. Det går over"
Etter at jeg ble voksen har jeg forstått at en far skal være der å hjelpe deg, støtte deg, bry seg og være et forbilde for deg når det gjelder menn. Han skal være den trygge havnen som trøster når noe blir vanskelig.
Jeg har vridd hjernen min og forsøkt å huske noe sånt, men må desverre si at det har jeg aldri opplevd.
Jeg har etterhvert innsett at jeg ikke har så stor tillit til menn, jeg forventer ingenting og krever ingenting heller.
Er skilt / singel og klarer ikke å tro på at det finnes en der ute for meg.
Jeg tror det er noe i det berømte ødipus-komplekset. Jeg er ganske sikker på at jeg er skilt og singel på grunn av oppveksten min med en fraværende uinteressert selvsentrert far. Noe som er veldig trist å tenke på.
Det er helt uaktuelt å prate med pappa om det nå, han vil bare bli lei seg og i verste fall drukne sorgene sine igjen.  Og det skal ikke jeg være skyld i!
Jeg vil jo ikke være alene resten av livet.
Hva kan jeg gjøre for å komme meg videre? Noen andre som har noen erfaringer? 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Mamina skrev:

 

Jeg er godt voksen, har barn selv og burde vært på et bedre sted. Men jeg har en sorg som gnager.
Jeg savner pappa.
Det som er sårt er at han er bare 20 min unna, i beste velgående , eller dvs. han er i live, litt eldre og kanskje ikke så kvikk og rask lenger, men fullt i stand til å være pappa. Men det er han ikke.
Han ringer aldri, kommer aldri på besøk. Jeg skulle ønske han kunne gjort det... tilslutt er det jeg som besøker han. Alltid.
Eller ringer ham og lurer på hvordan det går. Det er en hyggelig, høflig tone mellom oss.
Men det går lengre og lengre tid mellom mine besøk hos ham fordi det føles som total enveiskjøring.
Jeg lurer på om andre har en far i 70-åra som også er sånn, eller er det bare meg?
Det hører med til historien at han er en delvis tørrlagt alkoholiker. Oppveksten min var utrygg, men aldri uhyggelig. Når han var nede i bølgedalen sin var han sentimental og gråt og oppsummerte livet sitt fordi han visstnok snart skulle dø, igjen og igjen.
Jeg ble etterhvert flink til å skru av følelsene fordi de trigget ham veldig, enten sinne eller gråt. Mamma prøvde å dekke over og sa at "Nå driver han og rører igjen. La han være for seg selv. Det går over"
Etter at jeg ble voksen har jeg forstått at en far skal være der å hjelpe deg, støtte deg, bry seg og være et forbilde for deg når det gjelder menn. Han skal være den trygge havnen som trøster når noe blir vanskelig.
Jeg har vridd hjernen min og forsøkt å huske noe sånt, men må desverre si at det har jeg aldri opplevd.
Jeg har etterhvert innsett at jeg ikke har så stor tillit til menn, jeg forventer ingenting og krever ingenting heller.
Er skilt / singel og klarer ikke å tro på at det finnes en der ute for meg.
Jeg tror det er noe i det berømte ødipus-komplekset. Jeg er ganske sikker på at jeg er skilt og singel på grunn av oppveksten min med en fraværende uinteressert selvsentrert far. Noe som er veldig trist å tenke på.
Det er helt uaktuelt å prate med pappa om det nå, han vil bare bli lei seg og i verste fall drukne sorgene sine igjen.  Og det skal ikke jeg være skyld i!
Jeg vil jo ikke være alene resten av livet.
Hva kan jeg gjøre for å komme meg videre? Noen andre som har noen erfaringer? 

Høres ut som du har en pappa som selv har behov for omsorg. Han er nok redd for å være til bry, eller av en eller annen grunn ikke greier å ta initsiativ. Hvordan responderer han på dine initsiativ? Setter han pris på besøk og en telefon?

Min far var også slik du beskriver som aldri ringte og aldri kom på besøk. Men han var veldig glad for at jeg stakk innom. Barn skal ikke ta ansvar for sine foreldre, men voksne "barn" kan se situasjonen og mennesket bak foreldrerollen. Som voksen må du innse at din far har sine begrensninger. Du må forholde deg til han slik han er, og det krever nok at du tar ansvaret for deres relasjon ved å ta initsiativ. 

Ikke ladin fars begrensninger bli skuffelser for deg og let etter bekreftelse gjennom hvordan han responderer på dine initsiativ i stedet for å savne hans initsiativ. Kanskje smiler han når du kommer innom? Kanskje han lytter og nikker når du forteller noe hyggelig om livet ditt? Har han kaffe på lur til du kommer? Sånne ting viser også hvor glad han er i deg. 

 

Anonymkode: cddc5...def

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Høres ut som du har en pappa som selv har behov for omsorg. Han er nok redd for å være til bry, eller av en eller annen grunn ikke greier å ta initsiativ. Hvordan responderer han på dine initsiativ? Setter han pris på besøk og en telefon?

Min far var også slik du beskriver som aldri ringte og aldri kom på besøk. Men han var veldig glad for at jeg stakk innom. Barn skal ikke ta ansvar for sine foreldre, men voksne "barn" kan se situasjonen og mennesket bak foreldrerollen. Som voksen må du innse at din far har sine begrensninger. Du må forholde deg til han slik han er, og det krever nok at du tar ansvaret for deres relasjon ved å ta initsiativ. 

Ikke ladin fars begrensninger bli skuffelser for deg og let etter bekreftelse gjennom hvordan han responderer på dine initsiativ i stedet for å savne hans initsiativ. Kanskje smiler han når du kommer innom? Kanskje han lytter og nikker når du forteller noe hyggelig om livet ditt? Har han kaffe på lur til du kommer? Sånne ting viser også hvor glad han er i deg. 

 

Anonymkode: cddc5...def

Var du redd noen skulle missforstå hvilket innlegg du svarte til siden du følte du måtte sitere hovedinnlegget? Forresten er du også første person til å svare i denne tråden, veldig vanskelig å ikke skjønne hvem du svarer.

Anonymkode: 365f6...19d

[Celestia]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Var du redd noen skulle missforstå hvilket innlegg du svarte til siden du følte du måtte sitere hovedinnlegget? Forresten er du også første person til å svare i denne tråden, veldig vanskelig å ikke skjønne hvem du svarer.

Anonymkode: 365f6...19d

Spar deg for kommentarer som dette i en tråd som det her a. Fullstendig irrelevant og tåpelig.

[AnonymBruker]

Har ikke noe å si sorry. 

Men min far hater meg utenom at jeg har gjort noe en gang. 

Anonymkode: 12ef2...ab9

[Mymlen]

Faren min er bare 60, men han har aldri brukt å ringe meg eller besøke meg bare for å prate. Og det er helt greit, for jeg kjenner han og vet at han er en person som ikke er særlig frempå. Jeg ringer alltid han, jeg spør alltid om han vil komme på besøk eller ha meg på besøk. Noen mennesker er bare slik, og jeg vet at pappa er kjempeglad i meg selv om han ikke er så flink til å ta kontakt 

[Mamina]

Takk for fine svar :-)
Pappa setter alltid pris på besøk og byr alltid på kaffe, det er ikke det som er problemet.
Han er glad i meg, på sin måte. Og jeg er veldig glad i ham, han er viktig for meg.
Jeg er vel bare litt trist da fordi jeg drømmer om en uforbeholden kjærlighet og omsorg som jeg er redd for at jeg aldri vil oppleve.