Noe jeg ikke tør å snakke høyt om

[AnonymBruker]

Jeg måtte bli voksen veldig tidlig. I en alder av 12 år var det forventet at jeg skulle være mye mer moden enn jeg egentlig var klar for. Jeg fikk mye ansvar på meg allerede som 14 åring og føler vel at jeg fullstendig har mistet tenåringstiden min på grunn av diverse omstendigheter.

Nå er jeg 25 og sliter med sjalusi hver eneste dag! Jeg er veldig misunnelig på barn og tenåringer. De har ikke noe ansvar, livet er så lekende lett. Nå må jeg plutselig stå fullstendig på egne bein og er for stor til å kunne bo hjemme.. der det er trygt. Jeg har bodd for meg selv i to-tre år, og syns det er fint. Men jeg savner virkelig det å være liten og ikke ha 100% ansvar for seg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette problemet. Så alle tips taes mer enn gjerne i mot.

Jeg har alltid vært redd for å bli voksen. Da jeg var 15 fortalte jeg faren min at jeg ikke ønsket å bli voksen, at jeg var redd. Nå 10 år etterpå er jeg like redd enda - om ikke mer. Jeg kan begynne å hylgrine til jeg hyperventilerer når jeg tenker på det. Hvor fort det har gått fra jeg var 14 til nå. Jeg har panikk for hele voksen-tilværelsen og er virkelig ikke klar for å bli voksen! Jeg vil bare skru tiden tilbake til da jeg var 12 år og bli der! 

Anonymkode: ccd35...085

[AnonymBruker]

Hva konkret er du redd for da? Jeg forstår ikke helt hva du frykter? Hvor mye ansvar har du nå? Jobb og husleie? Er du under utdanning? 

Anonymkode: 9c9b1...503

[AnonymBruker]

Me too.. fyller 30 i år og har ikke utrettet noe å være stolt av, føler de ti siste årene av mitt liv er fullstendig bortkastet. Vel har det vært alvorlig både fysisk og psykisk sykdom inne i bildet, men det er ikke som om det endrer situasjonen. 

Anonymkode: 4a811...c7b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hva konkret er du redd for da? Jeg forstår ikke helt hva du frykter? Hvor mye ansvar har du nå? Jobb og husleie? Er du under utdanning? 

Anonymkode: 9c9b1...503

Jobb og husleie. Vurderer videre utdanning men er veldig usikker på hva. Jeg vet ikke konkret hva jeg er redd for.. Det å være voksen har alltid hørtes veldig skummelt ut! Du å klare deg fullstendig selv. Ingen som passer på deg eller tar vare på deg på noe som helst vis. Så får du egne barn og de regner med DEG. For dem har ikke livet ditt eksistert før du fikk dem. 

Helt ærlig så har jeg ingen anelse HVORFOR jeg er så redd eller hva jeg er så redd for. Jeg bare vet at det skremmer meg så vanvittig mye å skulle bli voksen. Jeg vil bare tilbake til rutinene da jeg var liten. Skole, lekser, leke, venner, helg, foreldre, søsken... en trygg tilværelse. 

Anonymkode: ccd35...085

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jobb og husleie. Vurderer videre utdanning men er veldig usikker på hva. Jeg vet ikke konkret hva jeg er redd for.. Det å være voksen har alltid hørtes veldig skummelt ut! Du å klare deg fullstendig selv. Ingen som passer på deg eller tar vare på deg på noe som helst vis. Så får du egne barn og de regner med DEG. For dem har ikke livet ditt eksistert før du fikk dem. 

Helt ærlig så har jeg ingen anelse HVORFOR jeg er så redd eller hva jeg er så redd for. Jeg bare vet at det skremmer meg så vanvittig mye å skulle bli voksen. Jeg vil bare tilbake til rutinene da jeg var liten. Skole, lekser, leke, venner, helg, foreldre, søsken... en trygg tilværelse. 

Anonymkode: ccd35...085

Det er egentlig et tegn på at du er voksen å reflektere over dette. Ikke for å skremme deg 🙂 tror nok flere tenker i de baner, og spesielt mtp ansvar og det å få barn. Kanskje du bare skal la være å bekymre deg så mye, og ikke tenke så langt frem?  Vi har en tendens til å bekymre oss for fremtidige ting, og det er så utrolig dumt! Prøv bare å ta ting som det naturlig kommer. Husk også at å bli voksen innebærer at en fremdeles har et gøy og at alt ikke blir så alvorlig hele tiden. 

Anonymkode: 9c9b1...503

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er egentlig et tegn på at du er voksen å reflektere over dette. Ikke for å skremme deg 🙂 tror nok flere tenker i de baner, og spesielt mtp ansvar og det å få barn. Kanskje du bare skal la være å bekymre deg så mye, og ikke tenke så langt frem?  Vi har en tendens til å bekymre oss for fremtidige ting, og det er så utrolig dumt! Prøv bare å ta ting som det naturlig kommer. Husk også at å bli voksen innebærer at en fremdeles har et gøy og at alt ikke blir så alvorlig hele tiden. 

Anonymkode: 9c9b1...503

Har reflektert over dette siden jeg selv var 10 år, så vil nå ikke si at det er et tegn på det 😉 Som sagt - ALLTID vært redd for å bli voksen. 

Takk. 

Anonymkode: ccd35...085

[AnonymBruker]

Jeg blir så provosert over innlegget ditt. Mye ansvar som 12 åring og enda mer som 14 åring....... Jeezzz. Stakkar deg som ikke fikk være bortskjemt barn lenge.  Noen ganger må man sammenligne seg med andre og ikke den "gode" veien. Du vet at det er mange her i landet som har fullt ansvar for hus og hjem lenge før fylte 12, grunnet omstendigheter familien? Du vet at det er mange 12 åringer som røyker, drikker og er seksuelt aktive og ikke alltid pga eget ønske? At du ikke er klar for voksenlivet er bare normalt om du bare vil være barn og ha trygghet, men å påstå at du fikk for mye ansvar må du lengre ut på havet med. Kanskje du skal ta noen runder med deg selv og stramme deg opp, virker som om du overtenker deg inn i en syk depresjon.

Anonymkode: 6a87e...219

[AnonymBruker]

Kunne du tenkt deg å snakke med en psykolog om dette?

Anonymkode: 0ab86...e36

[Gjest supernova_87]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jobb og husleie. Vurderer videre utdanning men er veldig usikker på hva. Jeg vet ikke konkret hva jeg er redd for.. Det å være voksen har alltid hørtes veldig skummelt ut! Du å klare deg fullstendig selv. Ingen som passer på deg eller tar vare på deg på noe som helst vis. Så får du egne barn og de regner med DEG. For dem har ikke livet ditt eksistert før du fikk dem. 

Helt ærlig så har jeg ingen anelse HVORFOR jeg er så redd eller hva jeg er så redd for. Jeg bare vet at det skremmer meg så vanvittig mye å skulle bli voksen. Jeg vil bare tilbake til rutinene da jeg var liten. Skole, lekser, leke, venner, helg, foreldre, søsken... en trygg tilværelse. 

Anonymkode: ccd35...085

Strengt tatt er du jo allerede voksen. Det du frykter det lever du allerede. 

Du skal ikke BLI voksen, for du er det allerede, og på ett eller annet vis fikser du det!

Jeg tror mange kan kjenne på at "men jeg er jo ikke skikkelig voksen" og så føler man det sånn hele veien, til man blir gammel til og med, mens man ser andre som er mye flinkere på å være voksne selv. Mens inni seg er det mange av oss som kjenner at man kanskje faker det litt eller det er på liksom. Men det å bli voksen er ikke et distingvert skille, det blir til litt etter litt. Vi er alle alltid alene. Det kan være skremmende, og kanskje noe av det du kjenner på er denne eksistensielle angsten. 

Jeg tenker av og til at de som sliter som følge av slike tanker er de som begynte å tenke på dem før man var moden nok til å takle det. Du beskriver at du måtte klare noe fra du var ganske ung, og kanskje du begynte å bekymre deg over disse tingene så tidlig at du ikke hadde et sinn som håndterte det godt nok. Jeg har i alle fall hatt det på denne måten. Dersom jeg i dag hadde begynt å tenke på de tingene jeg nå frykter så mye, så ville jeg nok tatt det med knusende ro, men jeg begynte å tenke på dem allerede da jeg var 4 år, og da ble det hele så uforståelig at selv i dag så forbinder jeg det med noe skremmende. Det handler vel om en viss fremmedfrykt. Når man blir gradvis introdusert for voksenlivet, kjenner man ikke frykten for det fremmede, men siden du landet så midt oppi det ble det fremmedfrykt, og selv nå, mange år senere når du til og med helt faktisk håndterer voksentilværelsen, med jobb og å bo alene (!) så skremmer det deg fordi du ser det kanskje fra det barnets perspektiv. Det har satt seg fast. 

Prøv å se om du kan identifisere faktorer i hverdagslivet ditt nå som du synes er utrygge? Og hvis du finner noen så prøv å gjøre noe med dem, og hvis du ikke identifiserer noen som faktisk er utrygge prøv å se det jeg påpeker: du klarer jo voksenlivet allerede!  

[Gjest supernova_87]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg blir så provosert over innlegget ditt. Mye ansvar som 12 åring og enda mer som 14 åring....... Jeezzz. Stakkar deg som ikke fikk være bortskjemt barn lenge.  Noen ganger må man sammenligne seg med andre og ikke den "gode" veien. Du vet at det er mange her i landet som har fullt ansvar for hus og hjem lenge før fylte 12, grunnet omstendigheter familien? Du vet at det er mange 12 åringer som røyker, drikker og er seksuelt aktive og ikke alltid pga eget ønske? At du ikke er klar for voksenlivet er bare normalt om du bare vil være barn og ha trygghet, men å påstå at du fikk for mye ansvar må du lengre ut på havet med. Kanskje du skal ta noen runder med deg selv og stramme deg opp, virker som om du overtenker deg inn i en syk depresjon.

Anonymkode: 6a87e...219

Hva vet du om hva TS har opplevd? Disse tingene du beskriver kan da være nettopp lignende det TS har opplevd. 

Jeg vil anbefale deg å ta ditt eget råd, ta noen runder med deg selv, og vurder hvordan du behandler dine medmennesker. 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg blir så provosert over innlegget ditt. Mye ansvar som 12 åring og enda mer som 14 åring....... Jeezzz. Stakkar deg som ikke fikk være bortskjemt barn lenge.  Noen ganger må man sammenligne seg med andre og ikke den "gode" veien. Du vet at det er mange her i landet som har fullt ansvar for hus og hjem lenge før fylte 12, grunnet omstendigheter familien? Du vet at det er mange 12 åringer som røyker, drikker og er seksuelt aktive og ikke alltid pga eget ønske? At du ikke er klar for voksenlivet er bare normalt om du bare vil være barn og ha trygghet, men å påstå at du fikk for mye ansvar må du lengre ut på havet med. Kanskje du skal ta noen runder med deg selv og stramme deg opp, virker som om du overtenker deg inn i en syk depresjon.

Anonymkode: 6a87e...219

Men i alle dager da. Hvor kom dette fra? 

Anonymkode: 9c9b1...503

[AnonymBruker]

Jeg har kjent det på samme måte. Det er ingen jeg misunner mer enn de som kan si at de hadde en god barndom og en fin ungdomstid. 

Etter min barndom, som jeg ikke unner noen, gikk jeg igjennom mange år med tung depresjon som ødela hele ungdomsårene. Først etter over ti år kom jeg meg ut av depresjonen, og først nå i trettiårene har jeg kommet dit at jeg føler at jeg har et godt liv. Jeg føler at jeg har gått glipp av utrolig mye, og at årene fra jeg var 5 til 25 i stor grad har vært "bortkastede" år i livet mitt. 

Takk og lov for at jeg nå er voksen, har kontroll over eget liv og tilværelse, og selv kan påvirke hvordan årene herfra og ut skal være. 

Anonymkode: cc88f...9c5

[AnonymBruker]

I andre land blir jenter giftet bort når de er 12 år. 

Min far ble farløs og måtte stelle gården da han var 12 år. 

Det er ikke heldig at du måtte ta for mye ansvar fra du var 12 år, men heller litt merkelig at du er bitter og redd fremdeles. Egentlig burde du blitt usedvanlig voksen og ansvarsfull. Du er voksen når du er 25 år! 

Anonymkode: 9082b...968

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Rainstorm skrev:

 

Hva vet du om hva TS har opplevd? Disse tingene du beskriver kan da være nettopp lignende det TS har opplevd. 

Jeg vil anbefale deg å ta ditt eget råd, ta noen runder med deg selv, og vurder hvordan du behandler dine medmennesker. 

Les HI. 

Jeg behandler faktisk medmennesker veldig bra, men av og til må jeg ha en utblåsning. Det er så forbaska mye sutring.  Har opplevd å møte folk som mener de skal ta opp en psykologplass fordi de ikke følte at det var elska fordi foreldrene ikke ga dem den rette buksa da de var barn.

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men i alle dager da. Hvor kom dette fra? 

Anonymkode: 9c9b1...503

Dritt lei sutring over småting. TS hadde kommet seg lenger her i livet med å ta et oppgjør med seg selv og stå på for det som virkelig betyr noe i samfunnet.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

 

 

Anonymkode: 6a87e...219

[Duff]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Les HI. 

Jeg behandler faktisk medmennesker veldig bra, men av og til må jeg ha en utblåsning. Det er så forbaska mye sutring.  Har opplevd å møte folk som mener de skal ta opp en psykologplass fordi de ikke følte at det var elska fordi foreldrene ikke ga dem den rette buksa da de var barn.

Dritt lei sutring over småting. TS hadde kommet seg lenger her i livet med å ta et oppgjør med seg selv og stå på for det som virkelig betyr noe i samfunnet.

 

Anonymkode: 6a87e...219

Så du sutrer over de som sutrer da? 

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

 

Me too.. fyller 30 i år og har ikke utrettet noe å være stolt av, føler de ti siste årene av mitt liv er fullstendig bortkastet. Vel har det vært alvorlig både fysisk og psykisk sykdom inne i bildet, men det er ikke som om det endrer situasjonen. 

Anonymkode: 4a811...c7b

Samme her. 

Anonymkode: 370e0...1b0

[AnonymBruker]

Isteden får å klage og se på deg selv som "offer" så burde heller forsøke å se positivt på det som har skjedd. Det er faktisk ikke noe galt i å få en del ansvar etterhvert som man blir eldre.    

Det finnes dessverre alt for mange barn / ungommer i dagens samfunn som har absolutt NULL ansvar for noe som helst. De blir dullet og dallet med av foreldrene sine. Så når de blir voksen, og egentlig burde ta ansvar for sine egne liv, så har de overhodet ingen anelse om hvordan de mest basic tingene egentlig skal gjøres. Det finnes unge voksne som skal flytte hjemmefra og egentlig klare seg selv, men som ikke har peiling på for eksempel hvordan man egentlig skal vaske klær, eller hvor lenge poteter og grønnsaker skal kokes. 

Anonymkode: e5a04...082

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, jeg var 7 år når moren min ble syk som følge av kreftsvulst i hjernen. Hun ble helt sprø og ondskapsfull over natten, ble medisinert med beroligende, alt mulig før de oppdaget at oppførselen var pga en svulst. Jeg var 8 når moren min døde, pappa fallt om i den verste depresjonen, jeg trøstet, snakket, og klemte han gjennom den, uten at noen så min sorg, og før jeg var 10, hadde jeg lært å åpne regninger, be pappa om kontanter, og gå på posten for å betale. Før jeg var 13 holdt jeg styr på vasking, hus og hjem så pappa kunne jobbe. Vi bodde på landsbygda og en hel bygd så meg vokse opp som den nye husmoren, men ingen kjeft gjorde en dritt. Jeg flyttet hjemmefra for å studere som 21 åring og selv om jeg var voksen og kunne voksenting som å betale regninger, holde hus og hjem, så var jeg på mange måter et barn i hodet. Nå er jeg 32, og jeg misunner dagens fjortiser, jeg skulle ønske jeg kunne være som dem, på noen måter. Jeg tenker tilbake på året jeg var 7 og mamma ble syk, ingenting var trygt og kjent etter det, og er det ikke til dags dato, barndommen ble brutt opp der og da, og man ble voksen. Savner ekstremt den følelsen å leke ute,  ingen sorger, ingen bekymringer, og komme hjem og være noens ansvar, trygge mamma og pappa. Senest i dag var jeg på lekebutikken og så på alle de fine lekene, noen ganger kjøper jeg noe skikkelig fint og dyrt til meg selv, feks barbiehester og barbier, "leker" masse med det, også når jeg føler jeg har vokst fra fascinasjonen over å se på de, gir jeg de bort til venninners barn eller barneavdelingen på sykehuset. 

Jeg har forstått at jeg må gi meg selv lov til å være litt barn, kjøpe bamser og glitrende leker til meg selv, nyte det, se tegnefilmer, og alt sånt, og bare nyte det. Jeg forstår godt hva du mener, ts.

Anonymkode: 69f46...356