krig i familien og hva skal man si til barna som spør??

[Gjest krig]

I vår familie har det vært krig i alle år.

De fleste gotter seg når det er baksnakking,slåssing og hånlatter.

det er masse ond for å si det slik.

Det har pågått i flere tiår.

Nå har det seg sånn at unga spør om bestefar lever.

Da sier jeg: vet ikke.

De hører ikke fra seg(noe som er like greit)

Ikke et julekort til unga,ikke bursdagspresanger,en tlf eller julegaver.

det er helt stille og slik har det vært i noen år.

Det er så ille at om noen dør så får ikke jeg vite noenting,men da må det også sies at vi som har bakket ut pga all ondskapen ikke blir serlig likt heller da.Så slik likegyldighet gjelder ikke bare meg altså.

Vi klarer oss fint uten bråk og inntriger.

jeg sier vet ikke rett og slett og det er for å slippe å snakke om dem.

Da sier jeg i alle fall ikke noe galt.

For det kan nemlig være at noen andre i familien er døde eller at foreldrene mine døde for noen dager siden,i forrige uke eller sist måned.

Jeg vet rett og slett ikke.

Men for å ikke si noe stygt til unga eller den harde sannhet så velger jeg å si vet ikke når de spør om dem lever.

Hva er riktig og hva er galt???

[LilleBille]

For meg er det utenkelig å ikke ha kontakt med familien.

Det å ikke kunne fortelle barna om besteforeldrene lever eller ikke - må være vanskelig - men du er nok ikke alene. Det finnes en god del som har kuttet ut kontakten med familien av forskjellige grunner.

Ofte bunner mye i misforståelser - og at alle mener at de andre har gjort feil - og da er det ikke opp til "meg" å ta det første skrittet - og dette er selvfølgelig opp til hver enkelt.

Men.. det er trist for barn som ikke får mulighet til å oppleve besteforeldrene sine - og personlig ville jeg nok gjort mitt ytterste for at familien skulle fungere som en familie.

Men vi må alle gjøre det som er riktig for oss ... og for meg og mine er familien veldig viktig. Vi har ikke nødvendigvis så ofte kontakt - men vi vet alle at vi er der for hverandre - om det skulle trengs. Noe jeg er utrolig glad for.

Når du ikke vet - er det jo det eneste riktige å si det til barna .. det å lyve gjør jo ikke situasjonen noe bedre.

[Thomasine]

Uff, høres ikke koselig ut... :-(

Det kommer jo ann på hvor gamle barna er, men i bunn og grunn varer vel ærlighet lengst?!

Om du har ditt på det tørre i forhold til dine foreldre (da mener jeg at du står for det du har sagt/gjort/ikke gjort o.s.v) ville jeg fortalt rett ut til barna mine om forholdet. Ikke vits å "smøre ut", men fortelle kort og greit hvordan det er; at dere ikke går så bra sammen, at noe hendte, trist - men slik er det. Barna bør jo få sjansen til evt. å bli kjent med besteforeldrene sine (om de ønsker en gang...) og da bør de ikke være for "farget" av dine meninger/tanker.

Men jeg mener de har godt av å høre hvordan forhold du har til dem om de lurer.

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Har jeg gjort noe galt eller sagt noe galt så står jeg for det.

Så absolutt.

Det er besteforeldrene som skvisa unga ut.

Unga har ikke gjort noe galt.

Jeg sa for noen år siden at om de ønsket kontakt med unga så var det greit,men at forholdet oss imellom aldri ville bli som det burde.

det gikk de ikke med på.

det er 5 år siden nå.

Unga er 7 og 10.

Dem har ørten andre barnebarn som de også har kutta ut.

De har vel kontakt med en datter av 6 barn og ser 3-4 barnebarn 1 gang i året av 17 barnebarn.

Det er skakk-kjørt hele suppa.

[Letti]

Skulle nesten tro det va jeg selv som hadde skrevet dette!

Vi har også tre barn i huset som ikke har kontakt med farmor. Min manns eldste, ringer farmor til stadig vekk og han får komme dit når han vil.

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg virkelig ha prøvd og få familielivet til og fungere. Men har nå gitt opp etter over ti år.

Vår mellomste ringte farmor for noen dager siden for og takk for penger de fikk til påske, istedetfor påskeegg.

Da han ringer vet ikke farmor hvem han er, gutten på åtte år må fortelle flere ganger hvem han er.

Vi bare rister på hodet. Navnet til eldstemann skriver hun fremdeles feil.

Vi har gjort det slik at vi har forklart så mye vi syns barna kan få vite og så når barna har spurt om hvorfor eller andre ting, så har vi sagt som deg at vi rett og slett ikke vet.

Vi forteller ikke alt, men vi lyver heller ikke. Vi er forbi der hvor vi forsvarer farmor eller lyver for og skåne barna. De får høre av andre av likevel.

[Gjest Mayamor]

Her i huset er svigermor en ikke eksisterende person.

Skulle noe skje med henne, ville vi fått vite det gjennom svigerfar.

Ikke alle er knyttet sammen selv om det er gener til felles...

Trist, men sant.

Mayamor

[Gjest Anonymous]

I vår familie har det vært krig i alle år.

De fleste gotter seg når det er baksnakking,slåssing og hånlatter.

det er masse ond for å si det slik.

Det har pågått i flere tiår.

Nå har det seg sånn at unga spør om bestefar lever.

Da sier jeg: vet ikke.

De hører ikke fra seg(noe som er like greit)

Ikke et julekort til unga,ikke bursdagspresanger,en tlf eller julegaver.

det er helt stille og slik har det vært i noen år.

Det er så ille at om noen dør så får ikke jeg vite noenting,men da må det også sies at vi som har bakket ut pga all ondskapen ikke blir serlig likt heller da.Så slik likegyldighet gjelder ikke bare meg altså.

Vi klarer oss fint uten bråk og inntriger.

jeg sier vet ikke rett og slett og det er for å slippe å snakke om dem.

Da sier jeg i alle fall ikke noe galt.

For det kan nemlig være at noen andre i familien er døde eller at foreldrene mine døde for noen dager siden,i forrige uke eller sist måned.

Jeg vet rett og slett ikke.

Men for å ikke si noe stygt til unga eller den harde sannhet så velger jeg å si vet ikke når de spør om dem lever.

Hva er riktig og hva er galt???

Vet ike hvor gamle unga dine er, men unger er mottakelig for forklaringer. Uansett så får du beskjed hvis foreldrene dine dør.

Du opprettholder konflikter og lar de gå videre til dine barn ved å si at du ikke vet.

Forklar barna dine uten å snakke stygt om noen at det har vert vanskeligheter osv...

[Gjest For anledningen gjest]

I vår familie har det vært krig i alle år.

De fleste gotter seg når det er baksnakking,slåssing og hånlatter.

det er masse ond for å si det slik.

Det har pågått i flere tiår.

Det er så ille at om noen dør så får ikke jeg vite noenting,men da må det også sies at vi som har bakket ut pga all ondskapen ikke blir serlig likt heller da.Så slik likegyldighet gjelder ikke bare meg altså.

Vi klarer oss fint uten bråk og inntriger.

Måtte nesten gni meg i øynene når jeg leste dette.

Har det på akkurat samme måte.

Kunne like gjerne ha vært meg som hadde skrevet dette, og det er helt ille.

Jeg har også barn.

Og når den tid kommer og spørsmål blir stilt, så kommer jeg til å være ærlig og så smått begynne å fortelle om hvorfor ting er som de er.

Jeg tror det er det beste.

[Gjest x]

Dette gir deg ikke noe råd om hva du bør/kan gjøre, men en bekreftelse på at det er flere som har opplevd det samme.

Det er faktisk sånn i mange familier, men det burde nok vært sånn i enda flere. Med det mener jeg at det er flere som burde backet ut før de blir helt ødelagt.

Alt for familiefreden er bare tull. Hvis en familie ikke tilfører deg annet enn vondt, bør man komme seg unna fortere enn svint, men det skal en ganske sterk rygg til for å klare det.

Jeg ønsker deg lykke til.

[asterix]

Men.. det er trist for barn som ikke får mulighet til å oppleve besteforeldrene sine - og personlig ville jeg nok gjort mitt ytterste for at familien skulle fungere som en familie.

Det er tydelig at du har vært heldig med foreldre.

Det er slett ikke alle besteforeldre som er noen berikelse for barnebarna å få oppleve...

I en del tilfeller er det definitivt til barnas beste å slippe å forholde seg til enkelte besteforeldre...

[Gjest Anonymous]

Det er synd at det skal være slik, men jeg vet godt hva du prater om. Nå har min mann og barn kontakt med mor/farmor, men jeg holder meg langt unna svigermor.

Selvfølgelig vil det komme en dag når barna lurer på hvorfor mamma aldri er med nå farmor og farfar skal besøkes, og hvorfor de aldri kommer på besøk til oss.

Da skal jeg forklare de at ikke alle voksne klarer å være enige og gode venner, men at vi er glad i barna og at det er det viktigste.

Føler at jeg strekker meg langt ved å la henne se barna. Men det betyr mye for min mann, så da får han ta den biten der.

misunner ikke dere som har en enda verre situasjon.

[Gjest Anonymous]

Føler med deg og er i samme båt. Vi vurderer å kutte ut svigermor. Hun er en intrigemaker og flink til å få ting på sin måte, og hun vinkler alt slik at det er vi som er problemet.

Forstår ikke noenting vil bare ha fred og ro i familien og mulighet for å oppdra mine barn i harmoniske omgivelser.

Ja hva skal man si til barna? Vi tenker også at ærlighet varer lengst, men jeg vil ha stabilitet!!!!!!!

Bestemor kan være både slem og snill, og det er oss voksne hun er slem mot. Måten hun er slem på er også så utspekulert at det ikke er til å forstå. Kanskje vi burde klare kontakten så lenge hun er snill med ungene for det er hun jo og min datter er jo veldi gla i dette kvinnemennesket. Tror ikke min datter vil forstå det hvis vi kutter kontakt for hun forbinder bare positive ting med henne. Alle de negative tingene har vi skånet henne for og bare snakket positivt om bestemor, men nå begynner hun å bli så stor at vi er nødt for å gjøre noe.... Jeg skal følge tråden jeg for jeg er usikker på hvordan man skal takle et slikt problem.

Masse klemma til trådstarter.

[Gjest Anonymous]

Min erfaring er at slike problemer bunner i komunikasonsproblemer.

Vi har ingen tradisjom om å prate om vanskelige ting i vår fam, ikke i min manns heller.

Når ting har vert vanskelig så har man bare ungått det, kuttet ut kontakt osv..

jeg er vel den som har prøvd å samle fam. på begge sider. Nå kunne jeg sagt som mange her inne: jeg unngår svigermor, un bare ødelegger.

svigermor vil si det samme, vi går ikke på besøk hos min sønn pga av svigerdatter.

Når man møter far/mor og de går rett forbi deg på gaten er det ikke lett.

Jeg snudde om. Gikk til hver enkelt og sa hvordan dette hvirket på oss/dem. De trodde at vi holdt det skjult for omverdenen/det gjorde de.

Nei, når folk spør, så sa eg at det var for vanskelig å ha kontakt osv.

Det var ikke lett å ta oppgjør. Iallefall, fra den dagen ble det fred.

Vi tar imot besøk om folk oppfører seg. Noen av søskene tok det ille opp og holder fortsatt avstand,men det er opp til de. De er hjertelig velkommen.

[Gjest Leola]

Jeg synes at man skal være ærlige og fortelle barna hvordan det er. Barn forstår faktisk mer enn vi tror og jeg er ikke enig med dem som mener at man skal strekke seg langt for å opprettholde fasaden. Tvert imot så synes jeg at ingen skal gå på akkord med seg selv kun for at alt skal se fint ut for utenforstående. I enkelte familier så er der dype konflikter som så og si er uløselige - da er det faktisk best å holde avstand.

[Gjest Anonymous]

Jeg er enig med Leola. Har selv kontakt med familien min, men noe har vært så anstrengt og ødeleggende at jeg i hvert fall skulle ønske foreldrene mine hadde snakket mer om det. Nå er det ingenting som er ment å holdes skjult i familien vår, men særlig min far har dessverre ikke kommet så langt i å kunne snakke om/ha selvinnsikt i de vanskelige tingene. Da blir det veldig mye man som barn/barnebarn må finne ut av selv; situasjoner man ikke skjønner hvorfor man ikke takler osv. Så jeg anbefaler dere å snakke om ting, på en gjennomtenkt måte. Hva med å skrive ned ting og reflektere over dem dere voksne før dere snakker om det med barna, så er det kanskje lettere å ikke la seg rive med av bitre følelser og sånn?