Hvor mye av kjærestens interaksjon med barnets mor er greit?

[AnonymBruker]

Kan noen dele litt erfaringer og tanker om hvor mye skilt far og mor skal snakke sammen/møtes? Min kjæreste har ett barn på 6 år og han og moren snapper bilder og videoer av barnet hver dag. Tekster nesten hver dag. Ringes annenhver dag og møtes 2-3 ganger i uka. (Bare kjapt for skoleting/levere ting til hverandre etc)

I dag er barnet hos han mens moren har søsteren på besøk. Da skal de opp dit for å være sammen med henne. Er dette vanlig? 

Her om dagen hadde jeg og kjæresten kosestund, vi var på vei til å ha det litt hyggeligere sammen da eksen ringte og han måtte ta den. (Barnet var forkjøla så det handlet om det). Er dette greit? 

Han skulle hente barnet hos mammaen og ble over på middag. 

Det er jo fint at de ikke krangler og har en god tone. Men hva er normalt av kontakt? Jeg aner jo ikke, har ikke barn selv og har ikke vært i forhold med noen med barn før. 

Anonymkode: 7cb37...90b

[AnonymBruker]

Følger!

Er i samme situasjon selv og synes det er irriterende at de har så mye kontakt, selv om det som oftest gjelder barnet, men ikke alltid.. synes moren til barnet de har sammen er alt for avhengig av kjæresten min. 

Anonymkode: 9d4ef...fcb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Følger!

Er i samme situasjon selv og synes det er irriterende at de har så mye kontakt, selv om det som oftest gjelder barnet, men ikke alltid.. synes moren til barnet de har sammen er alt for avhengig av kjæresten min. 

Anonymkode: 9d4ef...fcb

Her er det kjæresten min som er litt før avhengig syns jeg 😅 Jeg forstår jo at de må ha mye kontakt pga barnet og syns det er fint at de kommer så godt overens. Men det er jo litt rart å tenke på at de sitter der som en familie å spiser middag sammen. 

Anonymkode: 7cb37...90b

[AnonymBruker]

Nå kommer alle de som har barn til å si at du skal være glad for at de har så godt forhold, og det skal du selvsagt, men jeg tenker at dette skal du kjenne på selv. Om du ikke syns det er greit, så er det ikke greit. Jeg ville ikke syns det var greit, selv om jeg hadde vært veldig glad på barnets vegne. Du kommer jo sist i enhver sammenheng, selv etter barnets mor. Sånn må det ikke være. Man kan ha et godt forhold med barnemor uten å ha så mye kontakt. De har tross alt gått fra hverandre for å starte nye liv.

Jeg hadde nok gått fra mannen, da dette ikke kommer til å endre seg.

Anonymkode: 8e172...193

[AnonymBruker]

Misunner dere jeg... har svelget så mange kameler og jobbet så hardt for å ha et fint forhold til barnefar, men det er så vanskelig. Har alltid sett opp til folk som klarer åja et så godt forhold. Det sier Myrmo begge to egentlig, eller alle tre. Synes det er raust av dere å ikke legge kjepper i hjulene for at de har god kontakt. 

Men samtidlig kan jegforstå at det blir litt i overkant mye. Det blir feil hvis alt må vike hver gang barnets mor ringer. Ta det opp med kjæresten og lag noen kjøreregler. 

Anonymkode: 9d07b...edd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Her er det kjæresten min som er litt før avhengig syns jeg 😅 Jeg forstår jo at de må ha mye kontakt pga barnet og syns det er fint at de kommer så godt overens. Men det er jo litt rart å tenke på at de sitter der som en familie å spiser middag sammen. 

Anonymkode: 7cb37...90b

Er dette jeg synes er rart også, at de liksom må være så mye sammen.. Jeg vokste opp med skilte foreldre og det var absolutt ikke sånn 🤔 Enten var jeg hos pappa eller mamma, de leverte/hentet meg hos hverandre ganske kjapt. Aldri noen felles middager eller lignende. Synes det hele bare er rart og vet ikke hvor mye jeg liksom bare skal akseptere. Jeg er ikke akkurat så fan av at de er så mye sammen, selv om jeg selvfølgelig forstår at de har et barn sammen og må ha kontakt på grunn av barnet.

Anonymkode: 9d4ef...fcb

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Kan noen dele litt erfaringer og tanker om hvor mye skilt far og mor skal snakke sammen/møtes? Min kjæreste har ett barn på 6 år og han og moren snapper bilder og videoer av barnet hver dag. Tekster nesten hver dag. Ringes annenhver dag og møtes 2-3 ganger i uka. (Bare kjapt for skoleting/levere ting til hverandre etc)

I dag er barnet hos han mens moren har søsteren på besøk. Da skal de opp dit for å være sammen med henne. Er dette vanlig? 

Her om dagen hadde jeg og kjæresten kosestund, vi var på vei til å ha det litt hyggeligere sammen da eksen ringte og han måtte ta den. (Barnet var forkjøla så det handlet om det). Er dette greit? 

Han skulle hente barnet hos mammaen og ble over på middag. 

Det er jo fint at de ikke krangler og har en god tone. Men hva er normalt av kontakt? Jeg aner jo ikke, har ikke barn selv og har ikke vært i forhold med noen med barn før. 

Anonymkode: 7cb37...90b

Umiddelbart syns jeg dette høres veldig mye ut. Men vi vet lite om bakgrunnen for at de ikke lever sammen. Har de aldri levd sammen, at de har fungert som foreldre, men ikke som partnere i 6 år ? Da er det vel naturlig at de har et litt mer "vennskapelig" forhold til hverandre, med noe hyppig kontakt. Om forholdet derimot relativt nylig er slutt, ville jeg begynt å lure på om de egentlig er ferdig med hverandre.

Ble selv skilt for noen år siden, og er veldig glad for at barnefaren og jeg kan møte på felles arrangementer for ungene, delta på foreldremøter og snakke sammen om det som angår barna. Jeg vet at hans samboer var ganske sjalu og likte meg ganske dårlig i begynnelsen, sikkert pga usikkerhet omkring våre "treff". For meg har det aldri vært aktuelt å gjenoppta forholdet vårt, men det kunne jo ikke hun vite med 100% sikkerhet. Så i etterkant forstår jeg henne. Tenker at kjæresten din burde ta hensyn til dine følelser, og begrense treffene til avtalt samvær, og at barnets mor må begynne å lære seg å være alenemor uten å kunne ringe til barnefaren for tilfeldig barnepass.

Anonymkode: 22cd0...79e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Umiddelbart syns jeg dette høres veldig mye ut. Men vi vet lite om bakgrunnen for at de ikke lever sammen. Har de aldri levd sammen, at de har fungert som foreldre, men ikke som partnere i 6 år ? Da er det vel naturlig at de har et litt mer "vennskapelig" forhold til hverandre, med noe hyppig kontakt. Om forholdet derimot relativt nylig er slutt, ville jeg begynt å lure på om de egentlig er ferdig med hverandre.

Ble selv skilt for noen år siden, og er veldig glad for at barnefaren og jeg kan møte på felles arrangementer for ungene, delta på foreldremøter og snakke sammen om det som angår barna. Jeg vet at hans samboer var ganske sjalu og likte meg ganske dårlig i begynnelsen, sikkert pga usikkerhet omkring våre "treff". For meg har det aldri vært aktuelt å gjenoppta forholdet vårt, men det kunne jo ikke hun vite med 100% sikkerhet. Så i etterkant forstår jeg henne. Tenker at kjæresten din burde ta hensyn til dine følelser, og begrense treffene til avtalt samvær, og at barnets mor må begynne å lære seg å være alenemor uten å kunne ringe til barnefaren for tilfeldig barnepass.

Anonymkode: 22cd0...79e

Det har vært slutt mellom dem i 3 år nå og han lovet at han aldri ville tenkt seg tilbake i det forholdet. Han mener også at alt han gjør gjør han for datteren og jeg er jo veldig glad for at det ikke er noen fler intriger. Jeg kommer jo ikke til å lage noe jeg heller så jeg sitter jo bare stille på sidelinjen og smiler. Men jeg blir jo lei meg og føler meg tilsidesatt når han te telefonen når vi ligger i senga på soverommet og skal til å kose. Og jeg føler ikke jeg kan si noe heller. "Det handler jo tross alt om barnet". 

Anonymkode: 7cb37...90b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er en del av å gå inn i et forhold med en som har barn fra før. Ikke alle har så mye kontakt, men jeg tenker at dette er et veldig heldig barn. Det er barnets beste som bør komme først. Alltid. 

Jeg har et barn og har samme forhold til faren som kjæresten din har til barnets mor. Det er overhodet ingen romantiske følelser der, men på grunn av at vi begge setter barnets beste foran alt har vi skjønt at vi må ha mye kontakt. Sånn er det bare, og om kjæresten min ikke tåler det får han bare gå. For hvis jeg må velge mellom barnet mitt eller kjæreste er valget veldig enkelt.

Anonymkode: 66c13...682

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Er dette jeg synes er rart også, at de liksom må være så mye sammen.. Jeg vokste opp med skilte foreldre og det var absolutt ikke sånn 🤔 Enten var jeg hos pappa eller mamma, de leverte/hentet meg hos hverandre ganske kjapt. Aldri noen felles middager eller lignende. Synes det hele bare er rart og vet ikke hvor mye jeg liksom bare skal akseptere. Jeg er ikke akkurat så fan av at de er så mye sammen, selv om jeg selvfølgelig forstår at de har et barn sammen og må ha kontakt på grunn av barnet.

Anonymkode: 9d4ef...fcb

Ja, og vi har jo ikke barn så vi kan jo ikke si noe😅 Min blir irritert på meg om jeg sier noe, for det handler jo bare om barnet.

Anonymkode: 7cb37...90b

[AnonymBruker]

Jeg har selv barn og har 50/50 med barnefar. Vi har et godt forhold, men sitter ikke holder han i hånda allikevel. Vi stiller opp på felles arrangementer og strekker oss begge langt gir barnet, UTEN felles middager eller ferier. Min nye kjæreste har også barn og de praktiserer sånn. Han ser tydeligvis ikke at det er en mellomting mlm det å kjøre hjem til henne og hjelpe med ting i huset (har ikke en dritt med ungene å gjøre) og det å bryte kontakt med henne (dere skjønner jeg har sagt fra hva jeg mener). Forstår ts sin frustrasjon 

Anonymkode: 2a11c...c9e

[AnonymBruker]

Om det er greit eller ikke må nesten du avgjøre. Dette er tonen de har seg imellom, og hvis du ikke syns det er ok må du si ifra og evt avslutte forholdet. 

Anonymkode: 0a0ae...761

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Om det er greit eller ikke må nesten du avgjøre. Dette er tonen de har seg imellom, og hvis du ikke syns det er ok må du si ifra og evt avslutte forholdet. 

Anonymkode: 0a0ae...761

Men hvis vi tar utgangspunkt i barnets beste,er det faktisk ikke sikkert at denne gode tonen er best. Selvsagt er det veldig bra for barnet at mor og far samarbeider og kan delta på ulike arrangementer sammen som foreldre. Men mor og far er også voksne mennesker som stifter nye bekjentskaper og parforhold. Og for barnet er det viktig at disse nye parforholdene er mest mulig stabile. Og for å få det til,må faktisk TS sin kjæreste og barnets mor tilpasse samværet sitt på en slik måte at de bygger opp under barnefarens nye forhold (og barnemorens når den tid kommer). Hvis ikke, kan barnet bli utsatt for unødvendig mye stress og usikkerhet ved nye partnere som kommer og går,fordi mor og far ikke klarer å tilpasse sitt forhold til den faktiske virkeligheten: at de er mor og far,men ikke par.

Anonymkode: 22cd0...79e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men hvis vi tar utgangspunkt i barnets beste,er det faktisk ikke sikkert at denne gode tonen er best. Selvsagt er det veldig bra for barnet at mor og far samarbeider og kan delta på ulike arrangementer sammen som foreldre. Men mor og far er også voksne mennesker som stifter nye bekjentskaper og parforhold. Og for barnet er det viktig at disse nye parforholdene er mest mulig stabile. Og for å få det til,må faktisk TS sin kjæreste og barnets mor tilpasse samværet sitt på en slik måte at de bygger opp under barnefarens nye forhold (og barnemorens når den tid kommer). Hvis ikke, kan barnet bli utsatt for unødvendig mye stress og usikkerhet ved nye partnere som kommer og går,fordi mor og far ikke klarer å tilpasse sitt forhold til den faktiske virkeligheten: at de er mor og far,men ikke par.

Anonymkode: 22cd0...79e

Jeg synes det her er litt tynt... Man drar ikke bare fremmede inn i hus og presenterer de for barna. Nye kjærester vil merke forholdet mellom foreldrene før de blir kjent med barna. Hvis det er for vanskelig å forholde seg til bør de heller finne seg en barnløs kjæreste..

Vi spiser middag sammen av og til, og det betyr veldig mye for barnet. Skal man skåne barnet mest mulig etter et brudd holder det faktisk ikke å bare delta sammen på arrangementer på skolen eller i barnehagen..

Anonymkode: 66c13...682

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Er dette jeg synes er rart også, at de liksom må være så mye sammen.. Jeg vokste opp med skilte foreldre og det var absolutt ikke sånn 🤔 Enten var jeg hos pappa eller mamma, de leverte/hentet meg hos hverandre ganske kjapt. Aldri noen felles middager eller lignende. Synes det hele bare er rart og vet ikke hvor mye jeg liksom bare skal akseptere. Jeg er ikke akkurat så fan av at de er så mye sammen, selv om jeg selvfølgelig forstår at de har et barn sammen og må ha kontakt på grunn av barnet.

Anonymkode: 9d4ef...fcb

Mine foreldre var skilte og vi hadde felles middager hele tiden. 

Anonymkode: f93fb...d96

[Gjest loveli]

Har opplevd det samme.

Jeg valgte å gå.

Han valgte å prioritere å skifte dekk på exens bil fremfor å spise middag med meg f.eks. Hadde det bare handlet om barnets beste, så ok, men "alt" handler mer eller mindre direkte om barnet.

Det med hjulskiftet handler om barnet det også, hvis man strekker det til at barnet må kjøre trygt. Men mora til ungen hadde virkelig nok $$$ til å skifte hos et verksted, ellers bodde hennes far i nærheten. Og hun skulle uansett ikke bruke bilen de neste 2 ukene fordi hun skulle på reise. Men dekkene måtte skiftes akkurat den dagen jeg og faren til hennes barn hadde en middagsavtale.

Det kommer en tid der man må prioritere den nye dama før exen. Før man evner og vil det, er man ikke klar for et forhold tenker jeg.

Endret 3. november 2018 av loveli

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

 

Det har vært slutt mellom dem i 3 år nå og han lovet at han aldri ville tenkt seg tilbake i det forholdet. Han mener også at alt han gjør gjør han for datteren og jeg er jo veldig glad for at det ikke er noen fler intriger. Jeg kommer jo ikke til å lage noe jeg heller så jeg sitter jo bare stille på sidelinjen og smiler. Men jeg blir jo lei meg og føler meg tilsidesatt når han te telefonen når vi ligger i senga på soverommet og skal til å kose. Og jeg føler ikke jeg kan si noe heller. "Det handler jo tross alt om barnet". 

Anonymkode: 7cb37...90b

Sånn er det vel ofte uansett når man har barn, enten det er mine/dine eller våre. Jeg og mannen har kun felles barn, men jeg tar alltid telefonen når de ikke er med oss, uansett hvor opptatt vi er. Det kan jo være noe med barna.

Anonymkode: 4039a...609

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Kan noen dele litt erfaringer og tanker om hvor mye skilt far og mor skal snakke sammen/møtes? Min kjæreste har ett barn på 6 år og han og moren snapper bilder og videoer av barnet hver dag. Tekster nesten hver dag. Ringes annenhver dag og møtes 2-3 ganger i uka. (Bare kjapt for skoleting/levere ting til hverandre etc)

I dag er barnet hos han mens moren har søsteren på besøk. Da skal de opp dit for å være sammen med henne. Er dette vanlig? 

Her om dagen hadde jeg og kjæresten kosestund, vi var på vei til å ha det litt hyggeligere sammen da eksen ringte og han måtte ta den. (Barnet var forkjøla så det handlet om det). Er dette greit? 

Han skulle hente barnet hos mammaen og ble over på middag. 

Det er jo fint at de ikke krangler og har en god tone. Men hva er normalt av kontakt? Jeg aner jo ikke, har ikke barn selv og har ikke vært i forhold med noen med barn før. 

Anonymkode: 7cb37...90b

Jeg syns dette er slik det burde være. Selvfølgelig vanskelig å være kjæreste oppi det, men den delen er jo mest opp til deg. Akkurat nå ser det jo ikke ut som om han har tid til å ha kjæreste, kanskje heller når barnet blir eldre?

Anonymkode: 7ff63...db9

[Ulrikke]

I første omgang er han pappa. Så er han kjæresten din. Sånn er det.

Jeg er stemor selv altså, har vært det i MANGE år.

Spørsmålet er vel heller: hvor inkludert er du ellers? En ting er den tiden han bruker med barnets mor ang. barnet, men føler du deg inkludert ellers? Hvor lenge har dere vært sammen, og hvor lenge har du kjent barnet? Det er flere spørsmål her enn akkurat hvor mye tid han skal tilbringe med barnets mor, kjenner jeg....

Jeg tenker at barnet er heldig som har foreldre som tydeligvis har et ukomplisert forhold til hverandre. Det er nok av eksempler på det motsatte. Men barnet skal ikke føle at pappas kjæreste ikke er viktig. Det er en balansegang der.

Hvis du er første kjæreste han har etter bruddet er han ikke vant til å sjonglere disse rollene heller. 

Jeg har barn med min samboer, og hvis barnet ikke er sammen med meg har jeg jo alltid telefonen på og tar den hvis den ringer. Det er bare sånn det er - og vi bor jo sammen...

Det virker som om foreldrene til barnet er opptatt av å inkludere hverandre, oppdatere hverandre og at de begge skal få den samme informasjonen. Det er viktig for barnet! Og også for at foreldrene skal føle seg likestilt, at det ikke bare er den ene parten som sitter på informasjon feks.! Men det betyr ikke at du ikke skal få ta litt plass som pappas kjæreste.

Jeg tenker du får se an litt hvis dere ikke har vært sammen veldig lenge, også får du evt. se om det passer å lufte tanken etter hvert. Blir det sånn at du ikke kan leve med det, så må du avslutte forholdet tenker jeg. Barna kommer først, og sånn skal det være. Men som sagt, du skal være viktig allikevel!

 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Her er det kjæresten min som er litt før avhengig syns jeg 😅 Jeg forstår jo at de må ha mye kontakt pga barnet og syns det er fint at de kommer så godt overens. Men det er jo litt rart å tenke på at de sitter der som en familie å spiser middag sammen. 

Anonymkode: 7cb37...90b

Hvorfor er det rart, de er jo en familie... Når mor, far og barn er sammen er det jo kjempefint at de klarer å spise sammen og gjøre ting sammen som en familie! 

Anonymkode: 97253...1f1