Hvorfor?

[Gjest Miiiia]

Jeg er veldig redd for alt. Redselen og angsten min er på en måte en del av personligheten min. Jeg har fått diagnosen unnvikende, engstelig personlighets forstyrrelse, og avhengig. Itillegg til Gad og sosialangst. Pluss depresjon.

Jeg har hørt av psykologen min at det eneste som må gjøres hvis man er redd er å oppsøke det man er redd for. Jeg gjør dette hele tiden. Jeg er redd for absolutt alt. Redd for å være hjemme, kjøre bil, hente posten, gå i butikken, være sosial, ta buss, ligge på sofaen, se på TV, når jeg leser avisen. Redd for ting som ikke er noe farlig. Men selv om jeg gjør dette hver eneste dag blir ikke angsten eller redselen noe bedre for den grunn.

Hvordan skal jeg klare å oppsøke alt det jeg er redd for og har angst for når jeg er redd for alt.? Jeg føler meg aldri trygg. Det er aldri en situasjon som jeg føler meg bitte litt trygg. Er alltid på vakt og er i helspenn. Spenner alle muskler.?

Også leste jeg et sted at man skulle trene sagte på ting man er redd for. Hvis man har angst for vannet. Skal man trene forsiktig og nærme seg vann. Hvis man føler seg trygg skal man nærme seg litt til osv... Men jeg føler meg aldri trygg. Jeg føler meg ikke trygg hjemme helller. Hvorfor det? Og ikke borte heller? Angsten er litt større borte enn hjemme, men det er ikke så mye forskjell. Hvorfor er det sånn?

Det som jeg lurer på er jo at personligheten min er redd og engstelig. Jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske. Hvordan skal jeg liksom trene opp på å bli litt tryggere når jeg bare er redd og atter redd og redd? Når angsten min er hele meg.

Hvis jeg ikke hadde vært redd, hvem hadde jeg vært da?

Hvis jeg skal beskrive meg med ord: Redd, angst, og engstelig, bekymra, innadvent, usikker, nærvøs, utrygg, forsiktig, stille. En grå stille mus som ikke gjør så mye av meg.

[Gjest Anonymous]

Det går an å ringe kirkens sos eller mental helse hvis du trenger noen å snakke med.

[Gjest gjest1]

Det finnes en bok (amerikansk selvsagt) som tar opp noe som kalles hyper sensitive person (HSP) eller noe slikt. Det handler mye om det å ha en engstelige personlighet, eller hypersensitiv personlighet.

Det finnes også angstringer og selvhjelpsgrupper rundt omkring i landet. Der kan du få støtte og høre andres erfaringer med liknende problem.

[Gjest Anonymous]

Hei Miiiia :-)

Begynn i det små

Når du velger å bruke et ord som 'redd', er det da et valgt synonym for 'angst' føler du?

At det å ha 'angst' (være redd) for deg, føles 'utryggt'.

Dersom jeg har forstått deg riktig da, så tror jeg nok det er en god beskrivelse av hvordan du føler det - og hva 'angst' da er for deg.

Kan det være slik, at de situasjoner du beskriver, som det å;

være hjemme, kjøre bil, hente posten, gå i butikken, være sosial, ta buss, ligge på sofaen, se på TV, når jeg leser avisen.

- blir utrygge, nettopp fordi du er redd for å få 'angst' i disse situasjonene?

Og at den største frykten derfor er det å få 'angst' i seg selv?

Hva jeg tenker på, er at dersom man tidligere har hatt et dårlig møte med, være seg - noen/noe i 'butikken' - så kan det igjen fremme frykt for et nytt møte med denne butikken. Bevisst/ubevisst.

Jeg valgte 'butikken' tilfeldig, men jeg tror kansje nettopp det er viktig. Altså, at det er viktig å begynne i det små. Ta et skritt av gangen.

Kan det være slik at dette er noe som har bygget seg opp over lengre tid? Slik at det kansje startet med en eller 2 hendelser for lenge, lenge siden og at det har videreutviklet seg med tiden? Grunnen til at jeg tenker i de banene er fordi jeg synes det er lite sannsynlig at man fødes med frykt for alt ifra 'butikken' til 'sofaen fremfor tv`n alene' til det å hente avisen osv osv...

Dersom du har fått beskjed om å oppsøke de tingene du er redd for, så synes jeg det høres ut som en god idè. Men alikevel tror jeg kansje ikke det har så mye for seg, med mindre man søker den frykten som er roten til alt dette, og går i møte med denne.

Kan du huske det aller første (eller noe av det første) som resulterte i at du ble 'redd' på denne måten (altså, fikk 'angst')? Jeg tror nemmelig at det kan være lurt å sette seg ned å tenke litt igjennom hva som kan ha vært årsaken - fra begynnelsen av - til at det blir slik.

Det blir litt som å være sin egen sherlok holmes, ikke sant Lete ledetråder til hvorfor det 'ble' som det 'er'. For dersom du finner ut av det, så ser jeg ikke bort ifra at det kan være lettere å løse 'mysteriet' om det å være 'redd' for deg. Det er ikke sikkert det blir helt borte. Kansje det aldri gjør det. Men da vet man i det minste om det er noen rasjonell grunn til det å bli redd for situasjoner du blir redd for, og kansje tom lettere å hanskes med sitasjoner som måtte komme.

Verdt et forsøk kansje?