Gleder meg ikke til å bli tobarns-mamma

[AnonymBruker]

Er det bare jeg som opplever småbarnstiden som umåtelig slitsom? Jeg er gravid med barn nr 2, men kjenner ikke glede over det å skulle få barn igjen. Vi har alltid ønsket flere barn, men det skjedde tidligere enn vi tenkte. 

Førstemann er straks 2 år. Vi forsøkte ei god stund før graviditeten satt. Gledet oss hele veien, og var overlykkelige etter fødselen. En tid etter fødsel fikk jeg fødselsdepresjon. Barnet gråt, mye. Vi sov ingenting. Jeg var så redd barnet skulle dø hvis jeg ikke passet på hele tiden at jeg unngikk å sove når han faktisk sov. Etter mange måneder uten søvn fikk vi av lege nr 7 vite at lukkemuskelen hans vår åpen. Han slet med kraftig refluks og hadde jo halsbrann hele tiden. Ikke rart han ikke sov stakkar. 

I dag er søvna bedre, men vi er fremdeles oppe en 3 ganger pr natt. Av og til bare våken, av og til hylgråt pga halsbrann. Medisinering funger dårlig når han er syk/forkjølt etc.

Om noen måneder har vi to barn, og jeg føler meg så råttig som ikke kjenner på en stor glede slik som første gang. Jeg er sliten.

Jeg vil at førstemann skal ha søsken. Derfor nr 2. For min egen del kunne jeg godt ha stoppet etter 1. Jeg hadde tanker om 3-4 barn, men vet nå at 2 er max. Jeg er så sliten, hver dag. Jeg og mannen har vært sosiale utenfor huset 2 ganger på 2 år. Jeg tar meg selv i å glede meg til det lille barnet mitt blir eldre og mer selvstendig, og får så dårlig samvittighet. Alle sier at man vil savne denne tiden. Det er helt sikkert sant, så jeg forsøker også å glede meg hver dag over de små tingene. Det er mye kos. Mange klemmer. Mye latter. Disse tingene ELSKER jeg. Men alt ellers med en 2åring opplever jeg veldig slitsomt. Det er full aktivitet hele dagen. Ekstremt aktiv, klatrer, løper unna oss, uredd alt. Greier ikke se for meg at jeg kan overleve en butikktur med 2 barn, når 2åringen krever at jeg er på 100% hele tiden. Å sitte i handlevogna fører til trass og gråt. Får han gå ned så stikker han vekk og ler.  

Bare lurer på om andre hadde slike følelser når dere ventet nr 2? Jeg føler at jeg er alene om dette, og at alle andre mødre lett hadde taklet både 3-4 småbarn. 

Anonymkode: 2ee29...092

[AnonymBruker]

Jeg har samme aldersforskjell som deg og ett barn som sliter med søvnen.

Det ordner seg ts. Utrolig hvor fort rutinen kommer og her vokste eldste noe voldsomt på å bli storebror.

I butikken så hadde vi minsten i bæresjal fra dag én og 2 åringen fikk egen handlevogn å lov til å hjelpe til. Funker gull. Og klikker begge to ute blant folk så har du to armer. Du klarer fint å bære begge av gangen.

OG ang søvn. SAMSOVING. Eldstemann våkner ikke mindre av det, men han roer seg fortere ned og det krever mye mindre energi av oss å våkne for å trøste når vi kan gjøre det i halvsøvne.

Anonymkode: 5c85c...831

[AnonymBruker]

Hallo? Du er IKKE alene. Jeg har opplevd småbarnsperioden som veldig tøff. Har to gutter med 2,5 år i mellom, og skal ikke ha flere. Før jeg fikk barn trodde jeg at vi skulle få fire. Nå er det helt uaktuelt. Ikke tro at alle nyter småbarnsperioden, det er bare fasade. 

Anonymkode: 170ca...652

[AnonymBruker]

Hei. Først vil jeg bare gi deg en god klem. Du er en tøff mamma, og kjempetøff som tør å gå på med en ny baby så fort. Husk, at den nye kan bli helt annerledes enn barn nr.1.

Her var det omvendt. Barn nr.1 var ei rolig og harmonisk jenta, som sov natta gjennom fra omtrent dag 1. Vi hadde såå god tid til kos og sosialisering, der jeg bare kunne dra henne med meg uansett når og hvor. Hun sov godt i både bil, vogn og babysenger uansett hvor vi var.

Vi gikk fort på med nr.2 da jeg ønsket de skulle være tett. Og for å si det mildt, jeg har aldri "angret" så mye på noe i mitt liv. Der kom den urolige og uharmoniske gutten. Skrek nesten kontinuerlig døgnet rundt og krevde mat annenhver time gjennom hele døgnet. Klarte ikke sove noe sted, ønsket ikke nærkontakt og vi ble totalt isolert sosialt da jeg ikke orket å dra med meg en vrælende unge ut, i tillegg til at jeg hadde en mann som jobbet mye borte som selvstendig næringsdrivende.

Han fikk aldri påvist noen plager, vi var på sykehussjekk, hos fysio, manuellterapeut, healer, m.m. Jeg var desperaaaat, og fikk ikke tid til husstell, storesøster, familie eller venner. Orket knapt på butikken for å handle det mest nødvendige. Og folk hadde ikke mulighet til å hjelpe meg, da de hadde nok med sitt. Gutten var nesten 4 år før han sov en hel natt...

Så bare håp og tenk at dette er for en periode i livet, og at alt vil bli bra tilslutt. Lykke til!

Anonymkode: 0ae19...f5c

[AnonymBruker]

Jeg venter ikke nummer 2. Men har en sønn på 2,5år og føler veldig med deg. Hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg nok fått panikk. Jeg liker livet som mamma bedre enn jeg likte livet før jeg ble det. Men barnet krever utrolig mye, og jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg med to sånne på en gang.

Tror forsåvidt de tankene du har er veldig normale. Min egen mor er 5barnsmor, hun er i mine øyne en typisk "glansbilde-mor". Hun er en kjempegod mamma, utrolig tålmodig, tok seg alltid tid til å leke på gulvet med meg, har mye omsorg for oss alle, stiller alltid opp, og ringer meg enda flere ganger i uka for å høre hvordan det går 6år etter at jeg flyttet hjemmefra. Og nå når jeg er voksen med eget barn og er hjemme på ferie synes jeg hun er mye flinkere enn meg til å få alt til å gå rundt (hun er typen som avlaster meg og sier jeg må få sove utpå en dag mens hun tar sønnen min), men hun har faktisk en 4åring og 13åring i huset selv. Det er hun som burde vært sliten, ikke jeg.

Likevel har hun fortalt meg at hun gikk inn i en depresjon når hun ble gravid med lillebroren min som var nr 2. Det er 3år imellom oss, og mamma satt med all verdens bekymringer. Hun skjønte ikke hvordan hun skulle greie å håndtere to barn samtidig, hun var redd hun ikke skulle få tid til å følge opp meg ordentlig når det kom en ny baby i huset, hun var til og med redd fordi hun ikke trodde hun kunne elske en ny baby like høyt som hun elsket meg. Alt føltes håpløst. Likevel greide hun seg kjempebra. Forhåpentligvis vil du også oppleve at det ordner seg på en bedre måte enn hva du forventer.

Anonymkode: 5d854...778

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har samme aldersforskjell som deg og ett barn som sliter med søvnen.

Det ordner seg ts. Utrolig hvor fort rutinen kommer og her vokste eldste noe voldsomt på å bli storebror.

I butikken så hadde vi minsten i bæresjal fra dag én og 2 åringen fikk egen handlevogn å lov til å hjelpe til. Funker gull. Og klikker begge to ute blant folk så har du to armer. Du klarer fint å bære begge av gangen.

OG ang søvn. SAMSOVING. Eldstemann våkner ikke mindre av det, men han roer seg fortere ned og det krever mye mindre energi av oss å våkne for å trøste når vi kan gjøre det i halvsøvne.

Anonymkode: 5c85c...831

Det er godt å høre  Jeg finner mye ro i de som sier at det var størst sjokk å gå fra 0-1. Rutinene er jo allerede på plass, men jeg er redd det blir et sjokk for han som blir storebror. På grunn av mye strev med søvn og smerter (klippet tungebånd), PH tester med slange i magen etc, så har jeg hatt litt vansker for å sette grenser. Han er superaktiv, og hvis han løper unna meg i butikken, så forklarer jeg hvorfor han ikke kan gjøre slik, men jeg er dårlig på å sette han i handlevogna å si ‘nok er nok’. Jeg er den mora som løper etter han både 3-4 ganger før vi kommer oss til bilen. Min største frykt er at jeg ikke vil orke dette med en baby, og først da bli litt «streng», hvis det gir mening.  Jeg vil ikke bli strengere med han samtidig som livet hans blir snudd opp ned. Nå er han jo vant til at han har oss 100%. 

Bæring med sele eller sjal gjorde vi mye. Jeg har store planer om å finne fram bæringa når baby kommer  

Enig med samsoving. Guttungen legges og sovner fint i sprinkelsenga si enda. Men etter første oppvåkning sover enten jeg eller mannen med han videre på barnerommet. Har en 120 madrass der. Han våkner videre, men roer seg bedre ja   

TS

Anonymkode: 2ee29...092

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hallo? Du er IKKE alene. Jeg har opplevd småbarnsperioden som veldig tøff. Har to gutter med 2,5 år i mellom, og skal ikke ha flere. Før jeg fikk barn trodde jeg at vi skulle få fire. Nå er det helt uaktuelt. Ikke tro at alle nyter småbarnsperioden, det er bare fasade. 

Anonymkode: 170ca...652

 Er veldig sikker nå på at to blir nok for oss. Hvem vet hvordan vi føler det om 5 år, men jeg har liten tro på at jeg orker nr 3, eller 4 som alltid var planen før vi fikk barn  

Anonymkode: 2ee29...092

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei. Først vil jeg bare gi deg en god klem. Du er en tøff mamma, og kjempetøff som tør å gå på med en ny baby så fort. Husk, at den nye kan bli helt annerledes enn barn nr.1.

Her var det omvendt. Barn nr.1 var ei rolig og harmonisk jenta, som sov natta gjennom fra omtrent dag 1. Vi hadde såå god tid til kos og sosialisering, der jeg bare kunne dra henne med meg uansett når og hvor. Hun sov godt i både bil, vogn og babysenger uansett hvor vi var.

Vi gikk fort på med nr.2 da jeg ønsket de skulle være tett. Og for å si det mildt, jeg har aldri "angret" så mye på noe i mitt liv. Der kom den urolige og uharmoniske gutten. Skrek nesten kontinuerlig døgnet rundt og krevde mat annenhver time gjennom hele døgnet. Klarte ikke sove noe sted, ønsket ikke nærkontakt og vi ble totalt isolert sosialt da jeg ikke orket å dra med meg en vrælende unge ut, i tillegg til at jeg hadde en mann som jobbet mye borte som selvstendig næringsdrivende.

Han fikk aldri påvist noen plager, vi var på sykehussjekk, hos fysio, manuellterapeut, healer, m.m. Jeg var desperaaaat, og fikk ikke tid til husstell, storesøster, familie eller venner. Orket knapt på butikken for å handle det mest nødvendige. Og folk hadde ikke mulighet til å hjelpe meg, da de hadde nok med sitt. Gutten var nesten 4 år før han sov en hel natt...

Så bare håp og tenk at dette er for en periode i livet, og at alt vil bli bra tilslutt. Lykke til!

Anonymkode: 0ae19...f5c

Så tøft det må være den andre veien! Jeg kjenner meg igjen i det med å være desperat. Guttungen her sov kun dersom jeg bar han eller lot han sove på brystet mitt mens jeg satt. Han har hele veien vært veldig avhengig av nærkontakt, men alt ellers er så gjenkjennelig at jeg grøsser. Mange legebesøk, manuellterapeuter, fysio, soneterapeut etc.. Mammahjertene blir jo gale  

Vi vet at sjansen for at den lille i magen også får refluks er ganske stor. Mange søsken har det, men nå er vi i alle fall litt forberedt. Vi tenker at det ikke kan bli så mye verre mtp søvn, så det å få det «harmoniske barnet» først må være et større sjokk. 

Håper dere har bedre netter nå  Takk for det du skriver! 

Anonymkode: 2ee29...092

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg venter ikke nummer 2. Men har en sønn på 2,5år og føler veldig med deg. Hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg nok fått panikk. Jeg liker livet som mamma bedre enn jeg likte livet før jeg ble det. Men barnet krever utrolig mye, og jeg vet ikke hvor jeg skulle gjort av meg med to sånne på en gang.

Tror forsåvidt de tankene du har er veldig normale. Min egen mor er 5barnsmor, hun er i mine øyne en typisk "glansbilde-mor". Hun er en kjempegod mamma, utrolig tålmodig, tok seg alltid tid til å leke på gulvet med meg, har mye omsorg for oss alle, stiller alltid opp, og ringer meg enda flere ganger i uka for å høre hvordan det går 6år etter at jeg flyttet hjemmefra. Og nå når jeg er voksen med eget barn og er hjemme på ferie synes jeg hun er mye flinkere enn meg til å få alt til å gå rundt (hun er typen som avlaster meg og sier jeg må få sove utpå en dag mens hun tar sønnen min), men hun har faktisk en 4åring og 13åring i huset selv. Det er hun som burde vært sliten, ikke jeg.

Likevel har hun fortalt meg at hun gikk inn i en depresjon når hun ble gravid med lillebroren min som var nr 2. Det er 3år imellom oss, og mamma satt med all verdens bekymringer. Hun skjønte ikke hvordan hun skulle greie å håndtere to barn samtidig, hun var redd hun ikke skulle få tid til å følge opp meg ordentlig når det kom en ny baby i huset, hun var til og med redd fordi hun ikke trodde hun kunne elske en ny baby like høyt som hun elsket meg. Alt føltes håpløst. Likevel greide hun seg kjempebra. Forhåpentligvis vil du også oppleve at det ordner seg på en bedre måte enn hva du forventer.

Anonymkode: 5d854...778

 Ja, jeg kjenner på panikken. Men det er utrolig godt å høre at flere føler det slik. At alle ikke syns at småbarnstiden er easypeasy. Jeg er utdannet barnehagelærer liksom. Jeg følte på en enorm skuffelse over meg selv når jeg opplevde det vanskelig å være mamma. Trodde det skulle gå smertefritt  Har hatt en flokk med barn alene i barnehagen, men å komme seg gjennom dagen med én toåring, ja det skal søren meg være en utfordring  

Men moren din høres fantastisk ut! Mener ikke at dette skal høres galt ut, men det er litt interessant at hun opplevde depresjon før barn nr 2. Men fikk 3 til etterpå, så det måtte jo ha gått veldig fint 😄 Lettende å høre. At man kan grue seg, eller føle at nr 2 blir mye, men etterhvert faktisk takle ting og rutiner så bra at man får flere  

Anonymkode: 2ee29...092

[Gjest BearMama]

For å si det sånn. Venninnen min ble gravid med en gang etter Nr 1 og har nå en på 6 uker og en på 1 år...sliten er vel en underdrivelse😅🤪🙈

Hennes gulerot er at om 1 år er begge i bhg og de vil finne mer glede i hverandre etterhvert og at ting vil bli bedre når de blir litt større. Men akkurat nå; jævlig slitsomt 🤯

Endret 2. november 2018 av BearMama