mye ensom under oppveksten, satt dype spor!?

[AnonymBruker]

hei, jeg var veldig mye ensom under min oppvekst. Jeg var aldri en av de populære eller kule og følte meg ofte ganske ekskludert. Jeg er nå i midten av 30 åren og er for så vidt fortsatt mye ensom har omtrent ingen venner, men har nå blitt veldig vandt til å ha det slik og har også en hobby som krever mye tid.

Men det som bekymrer meg, er at jeg drømmer skremmende ofte(om natta) at jeg har kontakt med de gamle kjente fra ungdomsskolen og at jeg blir likt og respektert av disse gamle "kompisene". Jeg føler at jeg sitter fast i fortiden og det virker som at denne perioden har satt dype spor i meg. Jeg vet at mange av disse gamle kjente fortsatt er kompiser og også har egen familie.De er en slags "gjeng" som fortsatt holder sammen, siden ungdomsskolen.  Jeg har verken egen familie eller noen ny kamerater, så denne følelse av å ha " mislykket" her i livet sitter også veldig dypt i meg tror jeg!

Noen tips hva om hva jeg kan gjøre for å glemme fortiden og "gå videre"? Besøke psykolog?

Anonymkode: 3d8ac...44b

[Chantielle]

 .
 

Endret 9. april 2019 av Nettvenn

[AnonymBruker]

Dette var litt rart å lese, for jeg opplever nemlig det samme for tiden. Jeg har egentlig hatt venner hele oppveksten og stort sett også i voksen alder, men akkurat nå er jeg inne i en periode hvor jeg har lite kontakt med folk og føler meg mye ensom. Omtrent samtidig som dette begynte jeg også stadig oftere å drømme om fortiden. Typisk at jeg møtte folk jeg hang med på ungdomsskolen og videregående og at vi gjenopptok kontakten. Jeg har en slags teori om at dette er hjernen sin måte å "beskytte" meg mot ensomheten på; at jeg på en måte gjennom drømmene skal lures til å tro at jeg er mer sosial enn jeg er. Eller så skyldes det bare at jeg tenker mer på fortiden pga situasjonen jeg er i....Håper uansett at det ordner seg for deg TS  

Anonymkode: 4550c...dba

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Veldig lik situasjon, de vellykkede vennene som ekskluderte meg holder fortsatt sammen, vi bor i samme nabolag og har felles bekjente så jeg blir jo minnet på dem støtt og stadig. Har samme typen drømmer som deg, og noen fæle der jeg konfronterer dem og spør hvorfor jeg ikke var/er bra nok... Det er så irriterende å ikke kunne gi slipp. Jeg mener, vi var 12-16 år, fire år av livet mitt for 20 år siden, at det skal gnage sånn fremdeles... De hilser knapt og ofrer meg sikkert ikke en tanke. Si gjerne ifra hvis du finner ut en bra måte å gi slipp på 😵😉 

Anonymkode: 4b0f1...aac