lettere å gå videre dersom man konfronterer vedkommende?

[AnonymBruker]

vært irritert for noe veldig lenge på en person, men føler meg aldri klar for å si det. Men jeg lurer bare på om jeg bør, om det blir litt lettere da? jeg vil se hva personen mener med det. 

Anonymkode: 49035...20a

[AnonymBruker]

Står i akkuratt samme situasjon. Problemet mitt er at jeg har 100 ting å ta opp. Er til min mor gjennom barndommen, vi har ikke kontakt i dag, men kommer meg ikke videre uten å få sagt hva jeg har på hjertet, tror jeg. 

Er det verdt det?

Anonymkode: 67c1e...fae

[Gjest andysowhat]

Jeg er en person som pleide å holde kjeft om ting som plaget meg, og de siste 8-10 årene har jeg gjort det motsatte hvertfall prøvd å gjøre det motsatte i nesten alle situasjoner. 

De første årene jeg konfronterte folk, tok opp og prøvde å gjøre det motsatte var jeg ganske dårlig til det. Det ble en haug med misforståelser og ofte ble jeg mer sint og mer irritert en det jeg egentlig var. Ofte var det slik at jeg bare opplevde at personen beviste at den var så dum som jeg trudde, og det hjalp sjeldent. 

 

Men etter hvert så har jeg opplevd at jeg havner i de samme problemene hver gang jeg konfronterte noen, altså det var et mønster i måten jeg konfronterte andre, og etter mye om og men. Har jeg blitt veldig flink å ta opp ting og konfrontere folk, til den grad at den eneste konflikten jeg har hatt med noen de siste 2 årene er med ei som har nektet å gi tilbake kakeboksen hun lånte av meg. Den er så å si veldig mulig å ignorere... ^^ 

 

Jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg for å prate med folk og konfrontere folk. Fordi i dag så har jeg ingen problemer med slike ting. Senest i forrige uke bestemte jeg og kjæresten min og ta et pause i forholdet vårt fordi hun har 3 eksamener og ønsket å konte på 3 fag nå i jul. Fordi jeg har øvd mye på lignende ting ble avtalen på pausen vår svært uproblematisk. Det var så uproblematisk at kjæresten min ble forbauset over hvor lett det var. 

Vanligvis er sånne pauser i forhold ellers veldig problematisk... Men tydeligvis ikke for oss, og jeg mener at det kommer ifra det jeg har lært fra mine tidligere konfronterende holdninger.

 

Jeg har vansker med å spesifisere hva jeg kan og hva som gjør at ting har blitt mer uproblematisk. Men jeg vil si i et langsiktig perspektiv så har det absolutt vært verdt det. Men når jeg tenker tilbake på det. Så var det ikke verdt det kortsiktig. Det har vært et rent helvette før jeg forstod hvordan jeg skulle konfrontere andre riktig. 

 

Håper dette hjalp litt. Lykke til!

[Trolltunge]

Ikke nødvendigvis! Det kan fort bli sårere, for det er lite sannsynlig at vedkommende bare vil ta det til seg. Mer sannsynlig at vedkommende vil gå i motangrep, og at det blir en krangel, der du vil få passet ditt påskrevet på ufin måte. 

Min erfaring er at det er best å bare snu ryggen til, og velge vedkommende bort fra livet. Du vet selv hvorfor, og det er det viktigste. 

[Gjest andysowhat]

13 minutter siden, Trolltunge said:

 

Ikke nødvendigvis! Det kan fort bli sårere, for det er lite sannsynlig at vedkommende bare vil ta det til seg. Mer sannsynlig at vedkommende vil gå i motangrep, og at det blir en krangel, der du vil få passet ditt påskrevet på ufin måte. 

Min erfaring er at det er best å bare snu ryggen til, og velge vedkommende bort fra livet. Du vet selv hvorfor, og det er det viktigste. 

Dette var en av problemene jeg slet med i starten. Ikke så mye nå lengre. ^^

jeg valgte ikke å snu ryggen til vel å merke...

Endret 2. november 2018 av andysowhat

[Raven.Writingdesk]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

vært irritert for noe veldig lenge på en person, men føler meg aldri klar for å si det. Men jeg lurer bare på om jeg bør, om det blir litt lettere da? jeg vil se hva personen mener med det. 

Anonymkode: 49035...20a

Mennesker er ulike.

Jeg tror (dette er veldig forenklet og absolutt ikke en fasit) - At kvinner har en tendens til å være mer konfliktsky enn menn. Derfor dveler vi ved ting. Vi ligger våken om natta og spinner tanker rundt i hodet vårt. Og det bør vi slutte med.

Men; Ikke alle er sånn, såklart.

 

42 minutter siden, andysowhat skrev:

 

Dette var en av problemene jeg slet med i starten. Ikke så mye nå lengre. ^^

jeg valgte ikke å snu ryggen til vel å merke...

Jeg synes innlegget du skrev var veldig bra og kan identifisere meg med mye av det du skriver.

Jeg har også vært en type som kom i konflikt, men med årene har jeg blitt bedre på å takle konflikt, og idag er jeg nok ekstremt god på sosiale relasjoner, vil jeg påstå selv. For å bli god på konflikt/uenighet, trenger man som regel litt erfaring med dem. Når det kom frem i innlegget at du er mann, så ble jeg først litt overrasket, men så igjen; egentlig ikke.

Jeg tror kvinner er konfliktsky fordi det ligger en forventing til at vi ikke skal være "aggressive", men hos menn er det en mer "ok" egenskap å ha. Når kvinner ikke får trent seg i konfliktshåndtering, så begynner man å dvele ved ting, og kanskje blir man litt passiv agressiv også.

Jeg har fått høre at jeg er veldig direkte, og jeg er tydelig. Jeg tror det er største fordelen med å ikke være redd for konflikt. Man er tydelig. 

Jeg ligger aldri våken om natta og dveler over diskusjoner jeg har hatt. Nettopp fordi jeg snakker med vedkommende. 

Så for MEG er det å konfrontere eneste måten jeg kan fungere på, om jeg opplever noe som urettferdig, vanskelig, problematisk osv. At det også lykkes for meg, kommer av at jeg har blitt god på det, etter å ha øvd og feilet.

I en konfrontasjon så er nøkkelelementene at du må snakke om dine følelser og ha et motiv/agenda med konfrontasjonen. Du bør være tydelig på hva motivet ditt er:Det kan være at du vil si hva du føler fordi det er noe som har byrdet deg, og du vil da bare at personen skal lytte. Det kan være at du ønsker en forklaring på noe fordi det er noe du ikke forstår. Eller det kan være at du ønsker at vedkommende ber om tilgivelse for noe, fordi du mener det finnes ingen annen løsning enn at vedkommende ber om unnskyldning. Uansett så bør motivet ditt være tydelig for mottaker. Og du bør ikke gå i detalj: 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Står i akkuratt samme situasjon. Problemet mitt er at jeg har 100 ting å ta opp. Er til min mor gjennom barndommen, vi har ikke kontakt i dag, men kommer meg ikke videre uten å få sagt hva jeg har på hjertet, tror jeg. 

Er det verdt det?

Anonymkode: 67c1e...fae

Det er nytteløst å ta opp 100 ting, fordi da er det egentlig en lang monolog med anklager man kommer med. Med andre ord: Kjefting. Ønsker man å konfrontere noen må man vite hvor grensa bikker inn i at man kjefter ut noen. Og den grensa går blant annet via at man tar opp hovedpoenget med konfrontasjonen og forsøker å søke en felles løsning. 

Min konfrontasjoner har resultert i at jeg har kuttet kontakt med folk, eller sterket relasjonen med dem, eller lever side om side med dem, enten på jobb, i et nabolag eller i familien, uten at vi er verken varm/kald mot hverandre men nøytrale. Det viktige for meg har vertfall vært at det som var årsak til bekymring hos meg, ikke lenger ligger utelukkende på mine skuldre. Jeg må faktisk ta "børa" jeg bærer på, og plassere noe av den hos den som jeg opplever delansvarlig for byrden som er der. Gi dem en mulighet til å finne en løsning. 

På mange måter er derfor en konflikt også en måte å rekke ut ei hånd på. Du åpner jo ei dør, du slenger ut ei livline, også er det opp til den andre personen å ta den. 

58 minutter siden, Trolltunge skrev:

 

Ikke nødvendigvis! Det kan fort bli sårere, for det er lite sannsynlig at vedkommende bare vil ta det til seg. Mer sannsynlig at vedkommende vil gå i motangrep, og at det blir en krangel, der du vil få passet ditt påskrevet på ufin måte. 

Min erfaring er at det er best å bare snu ryggen til, og velge vedkommende bort fra livet. Du vet selv hvorfor, og det er det viktigste. 

For meg er også dette uaktuelt (selvfølgelig avhengig av hva saken er)  Å snu ryggen til en konflikt som betyr lite, og/eller med en person som betyr lite, det er jo såklart alltid å anbefale (velge sine kamper) Men det virker som at det TS beskriver er en byrdende konflikt med noen som betyr mye. Og da mener jeg det er bedre å kaste ut ei livline, både for seg selv og den andre, og forsøke å skape noe klarhet eller felles forståelse, før man bestemmer seg for å snu ryggen til vedkommende. 

Jeg har valgt å snu ryggen til folk. Men jeg har gitt dem en mulighet til å komme til enighet først. Det gjør at jeg kan sove godt om natta. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det at folk unngår krangler og konfrontasjoner og heler biter ting i seg og gråter sine modige tårer alene, uten å si et ord, er en forbanna usunn greie. De som gjør kjipe ting mot andre, får aldri en melding på at det de gjør overhodet ikke er greit. Og de som ble dårlig behandlet dveler ved ting og maler på det til det har spist dem helt opp. Jeg tror det er mye mer hensiktsmessig og sunt å bite hodet av folk som har gjort en urett, en å "heve seg over" forbanna all mulig drittoppførsel fra andre. 

Anonymkode: 8fe2a...f9f

[Trolltunge]

9 minutter siden, Raven.Writingdesk skrev:

For meg er også dette uaktuelt (selvfølgelig avhengig av hva saken er)  Å snu ryggen til en konflikt som betyr lite, og/eller med en person som betyr lite, det er jo såklart alltid å anbefale (velge sine kamper) Men det virker som at det TS beskriver er en byrdende konflikt med noen som betyr mye. Og da mener jeg det er bedre å kaste ut ei livline, både for seg selv og den andre, og forsøke å skape noe klarhet eller felles forståelse, før man bestemmer seg for å snu ryggen til vedkommende. 

Jeg har valgt å snu ryggen til folk. Men jeg har gitt dem en mulighet til å komme til enighet først. Det gjør at jeg kan sove godt om natta. 

Siden overskriften sier "lettere å gå videre..." oppfatter jeg dette som en egentlig avsluttet relasjon, som TS allerede har besluttet å, eller måtte, legge bak seg. Er det en relasjon som er viktig, og ennå kan reddes, så er jeg enig med deg, men jeg oppfattet det ikke slik. Jeg oppfatter det som en egentlig avsluttet relasjon, der TS sliter med å gå videre på grunn av det usagte. Og da tenker jeg at man må velge sine kamper, som du skriver. At det ikke nødvendigvis blir bedre av å konfrontere, men kan bli verre. 

Noen ganger er det bedre å akseptere, og bare gå videre. Alliere seg med at det aldri vil bli et oppgjør, fordi det ikke vil være forståelse å hente i det, eller gjøre noe godt. At det tvert imot kan gjøre vondt verre. 

[Raven.Writingdesk]

Akkurat nå, Trolltunge skrev:

 

Siden overskriften sier "lettere å gå videre..." oppfatter jeg dette som en egentlig avsluttet relasjon, som TS allerede har besluttet å, eller måtte, legge bak seg. Er det en relasjon som er viktig, og ennå kan reddes, så er jeg enig med deg, men jeg oppfattet det ikke slik. Jeg oppfatter det som en egentlig avsluttet relasjon, der TS sliter med å gå videre på grunn av det usagte. Og da tenker jeg at man må velge sine kamper, som du skriver. At det ikke nødvendigvis blir bedre av å konfrontere, men kan bli verre. 

Noen ganger er det bedre å akseptere, og bare gå videre. Alliere seg med at det aldri vil bli et oppgjør, fordi det ikke vil være forståelse å hente i det, eller gjøre noe godt. At det tvert imot kan gjøre vondt verre. 

Ja jeg er enig i at man skal velge sine kamper. Det du beskriver vil jeg definere som å "fase ut" da. Eller "ghosting". Det er jeg ikke spesielt fan av. Siden TS sitter igjen med uavklarte tanker oppfatter jeg det sånn at noe åpenlyst er usagt. Enten ønsker hun en form for forsoning/forståelse, eller en mer tydelig avklaring på at nå er dette forholdet over. problemet med ghosting/utfasing er jo at det uavklarte blir bare liggende der og dvele mellom partene. 

De gangene jeg har trekt meg unna har den andre personen fortsatt å ta kontakt. Sporadisk, men likevel. Da har jeg konfrontert, fremfor å "glatte over" eller late ghoste. Nå vet jeg ikke om vedkommende TS viser til har forsøkt å ta kontakt, eller om hun ønsker å ta kontakt, men siden hun opplever det som uavklart tolker jeg det slik at enten hun blir ghostet (noen avviser henne uten at hun føler ting er ryddet opp) eller hun gjør det mot noen. Derfor mitt svar, slik jeg skrev det. 

[Gjest andysowhat]

 

59 minutter siden, Trolltunge said:

 

Siden overskriften sier "lettere å gå videre..." oppfatter jeg dette som en egentlig avsluttet relasjon, som TS allerede har besluttet å, eller måtte, legge bak seg. Er det en relasjon som er viktig, og ennå kan reddes, så er jeg enig med deg, men jeg oppfattet det ikke slik. Jeg oppfatter det som en egentlig avsluttet relasjon, der TS sliter med å gå videre på grunn av det usagte. Og da tenker jeg at man må velge sine kamper, som du skriver. At det ikke nødvendigvis blir bedre av å konfrontere, men kan bli verre. 

Noen ganger er det bedre å akseptere, og bare gå videre. Alliere seg med at det aldri vil bli et oppgjør, fordi det ikke vil være forståelse å hente i det, eller gjøre noe godt. At det tvert imot kan gjøre vondt verre. 

Enig, det finnes mennesker som faktisk er ute etter å skade deg, bevist og ubevist. De sier ting som skader mer enn det er til hjelp. Da er jo spørsmålet: "Hvorfor skulle du ha et menneske som er ute etter å skade deg i ditt liv?"

Mest intuitive svaret er jo at: "Det er ingen god grunn for at du skal ha mennesker som ønsker deg vondt i ditt liv."

Men det er mange situasjoner hvor jeg har respekt, har masse tillit eller tenker at jeg har ansvar overfor mennesker som er ute etter å skade meg. Det har jo faktisk skjedd flere ganger, overfor kjæreste, familiemedlemmer, min egen mor, og arbeidsforhold som inneholder barn og helse.

Det er jo et forferdelig dilemma. Jeg har tillit til en person som skader meg. Det er jo egentlig helt sykt når jeg tenker meg om. Men jeg tenker fortsatt det er bra å prøve å finne ut av det, så vet du hvertfall hvorfor det er sånn. Så om det skjer igjen med andre nær deg, eller degselv. Så har du hvertfall råd å komme med. Du har hvertfall utstyrt degselv med et skjold og sverd sånn at du kan overvinne problemet.

 

Men igjen jeg er enig med deg. Det jeg står for handler også om å gå gjennom helvette og overleve det helvette du personlig setter degselv igjennom. Det er ikke verdt å lære seg slike ting som du sier: "At det ikke nødvendigvis blir bedre av å konfrontere, men kan bli verre." vist sjelen din dør på veien gjennom helvette. Da ender man som oftest opp i onde spiraler, og mønstre man ikke klarer å bryte seg ut av. Da kan man bare glemme å leve et normalt liv.

 

Da er det enklere å leve livet sitt videre gjennom å la det gå, la det gli, få det vekk. Fordi alternativet er et liv hvor du er død på innsiden. 

3 hours ago, AnonymBruker said:

 

Står i akkuratt samme situasjon. Problemet mitt er at jeg har 100 ting å ta opp. Er til min mor gjennom barndommen, vi har ikke kontakt i dag, men kommer meg ikke videre uten å få sagt hva jeg har på hjertet, tror jeg. 

Er det verdt det?

Anonymkode: 67c1e...fae

Men når jeg leser dette her, at en person har en så sterk sjel, eller har en så sterk mentalitet. At man kan slite med 100 ting omgangen, og enda holde det som ødelegger deg på avstand. Du har virkelig klart å distansere og rivløst deg fra din egen mor. 

Liksom faen altså. Snakk om sterk person. Jeg ville absolutt tatt for meg disse tingene og snakket ut om det. Fordi løsrivning er langt hardere enn å snakke om problemer, og du overlevde løsrivningen. Snakke om noen problemer tror jeg vil vært barnemat i forhold til denne løsrivningen, og på det tidspunktet ser jeg bare positive ting som kan komme ut av det. På det tidspunktet hadde jeg sagt: "Prøv å vær ærlig, vær fornuftig, vær modig, prøv å bli den personen du ønsker å bli, og finn ut av det hjertet ditt ønsker å finne ut av."

 

aaaaaaahhhhh!!!!!!! jå492GHJPGRWA4PHEGRWAHJPOGRWAIUWNOVERAU 

 

Nå ble jeg skikkelig revet med... xD og fikk noen rare blikk i kantina her... xD faen heller!  hahaha Lykke til!

 

Endret 2. november 2018 av andysowhat

[AnonymBruker]

Det gjelder min mor. Det er en ting jeg ikke helt tror hun vil høre. Jeg kom inn på det for et par år siden og da var det tydelig at hun ikke likte det helt. Føler jeg tok valget basert på hennes følelser. Men ser også at det ikke bare dreier seg om det.
Men jeg føler meg aldri klar til å si det. 

Anonymkode: 49035...20a

[AnonymBruker]

ts her... jeg blir liksom aldri klar. Hvordan ta opp ting? For henne er det kanskje noe hun ikke skjønner kan være et problem. Men et sinne har bygget seg opp inni meg. Jeg har bare tatt hensyn til mammas følelser, og ikke hørt på meg selv. Der og da, så trodde jeg at "mamma hadde rett". Du vet , slik som man alltid kommer over på internett/facebook ofte. At mamma har alltid rett! Men hvorfor har jeg da gått og angret sånn i ettertid? 
Det må liksom passe. men jeg føler dette er et hinder i hverdagen min. Det at jeg har gått og tenkt sånn på det. Det gnager bare på innsiden. Jeg tror hun kan få større fortståelse for det dårlige humøret mitt dersom jeg sier hva det er. for jeg føler det er enkelte ting jeg må holde tett om . Jeg føler at hun er en grei person, og glad så lenge ting er slik hun vil. Hun har på en måte levd i en slags forestilling/boble, men sprekkes denne så gjør hun andre ting enn hun sier. Hun mener hun har veldig stor respekt for folk, og at ales valg skal respekteres..... men jeg føler ikke hun respekterer meg i det hele tatt dersom det ikke er noe hun er så glad for. 

Anonymkode: 49035...20a