Prøver å få et vennskap til å dø ut

[AnonymBruker]

To voksne damer med jevngamle barn i barneskolen. Ungene ble gode venner, og vi mødrene også. Vi fant på mye gøy sammen i helgene, da begge hadde menn som jobbet mye og ikke kunne/orket å være med. Kun jeg har førerkort, og det ble mye bilkjøring. I starten var det bare hyggelig, og jeg spurte om hun ville være med på shopping etter at ungene var lagt f eks. Etter hvert ble det til at hun stadig oftere spurte om jeg kunne kjøre henne steder, noe jeg syntes var helt greit i begynnelsen. Deretter ble jeg mer og mer irritert over at hun ikke engang betalte parkeringen når det var hun som skulle steder. Hun kunne stå ved siden av meg, ved parkeringsautomaten, uten å gjøre noe tegn til å skulle betale. Hun skulle også stadig noe som innebar å kjøre gjennom bomringen. Jeg fikk aldri noe penger for parkering, bom eller bensin. Kun en gang vi skulle til Sverige der jeg rett ut ba henne kjøpe lunsj til meg i bytte mot bensin og bom. 

Mange ting ved henne begynte å irritere meg etterhvert. Hun var ofte krass mot ungene, når jeg syntes det var ufortjent. Hun løy mye, om små og store ting. Stort behov for å hevde seg, skryte på seg ting. Meldte seg stadig syk fra jobb fordi hun bare ikke orket. Hun fortalte om konflikter på jobben hvor hun hadde fått kollega sparket, for så å senere fortelle nye historier om den samme kollegaen, der jeg forstod at vedkommende fremdeles jobbet der. Det ble så mye småløgner at jeg til slutt begynte å tvile på det meste hun fortalte meg. Hun forsøkte også å få alt billigst mulig, hadde alt av rabattkort. Og ville alltid betale for meg, slik at jeg kunne vippse henne tilbake. Slik at hun også fikk min rabatt. Regnestykkene ble ganske uoversiktlige etter en hel bytur sammen, og jeg ble usikker på om hun prøvde å lure meg når hun gav meg beløp jeg skulle vippse.

Nylig flyttet familien ca en time unna, og jeg var først ganske lei meg. Både pga ungene og meg selv. Til tross for at jeg hadde mye å utsette på henne, så hadde vi mye bra også. Jeg har selv også flyttet, rett i nærheten av der vi bodde, og har fått meg nye venner her. Og jeg orker egentlig ikke å ha noe kontakt med min tidligere venninne. Hun inviterer oss på besøk, og sender stadig meldinger. Jeg er for tiden syk, og bruker det for alt det er verdt, at jeg ikke orker å komme på besøk. Men følte allikevel at jeg ble nødt til å reise en helg. Det ble alt annet enn koselig. Jeg måtte betale parkering på 110 kr når vi var på kino. Hun ville ha meg til å kjøre til IKEA, og senere også Sverige! Fordi hun skulle handle. Jeg sa nei og skyldte på formen. Vi fikk knapt nok mat, hun stekte 6 rundstykker til 6 personer til frokost morgenen etter. Kveldsmat ble vi ikke tilbudt, vi spiste lunsj/middag på restaurant kl 16. Hun nektet ungen min vannflaske på rommet om natta, på en ufin måte. Jeg måtte være med å betale for maten og snacks som ble kjøpt inn på butikken før vi kom hjem til henne. Hun ville betale både kino, restaurant og matbutikk, så jeg kunne vippse henne etterpå. Jeg vet ikke om beløpet stemte. 

Jeg er ikke interessert i å være noe mer sammen med henne. Men jeg syns det er vanskelig å si det rett ut. Er det innafor å bare la det dø ut? Svare på meldinger, men uten å spørre om noe tilbake. La henne ta alt initiativ? 

Hun prøver hele tiden å avtale ting, turer med danskebåten, shopping på Black friday, julegaver osv. Men jeg har lært meg nå at jeg ikke kan jatte med, for hun glemmer ikke en halvveis avtale, hun vil gjennomføre alt vi snakker om. Så nå sier jeg bare at formen min er for dårlig, noe som også er sant. Selv om hodet mitt virker som det skal, og jeg orker å sende meldinger eller snakke i telefon. 

Hva syns dere om denne relasjonen? Og om min måte å håndtere det på? 

Jeg tror hun sliter psykisk. Men det er ikke mitt problem. Og det var hun som valgte å flytte langt unna. Jeg tror hun er ganske ensom på det nye stedet.

Anonymkode: f2f4b...1d3

[Gjest O.G.]

Hun brukte deg nok mye til kjøring, men virker på meg som at hun ser på deg som ei venninne også. Du får rett og slett bare bruke kommunikasjonsveien dere har (sms, FB, e-post eller hva det nu enn er) til å gi en beskjed om at du ikke helt har tid til henne mer og slett henne overalt på SM. Da har du kommunisert klart at du ikke lengre er ei venninne av henne og hun vil nok begripe det etterhvert.

[Million]

Er det noe som er drepen for et vennskap, så er det følelsen av å bli økonomisk utnyttet og at motparten er en løgner i store og små ting. Jeg ville faset henne ut, sakte men sikkert. Bruk stadig lenger tid på å svare på sms, lat som du ikke hører tlf ringe nå og da, i det hele tatt....

Egentlig synes jeg faktisk du kunne si det rett ut til henne, det som plager deg, at du føler deg økonomisk utnyttet av at hun aldri bidrar til bilutgifter etc. og at dette irriterer deg såpass at du har mistet lysten til å finne på ting med henne.

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at når årsaken til at du ikke har lyst til å opprettholde vennskapet er at du føler du bli økonomisk utnyttet, så bør du fortelle om akkurat dette.

Hvis hun spør om dere skal finne på noe, ikke svar at du er dårlig. Svar at "jeg har ikke lyst til å møte deg fordi du hele tiden bruker meg som ubetalt privatsjåfør. Det virker ikke som om du egentlig vil være sammen med meg, men at du vil jeg skal komme fordi du da kan få meg til å kjøre hit og dit."

Om hun forsøker å protestere, så kan du svare at "handlinger sier mer enn ord" og at om dette ikke er sant, så bør hun innse at hun skylder deg for flere år med bensinpenger, parkering og bomring.
Du kan også ta opp at du synes det er "kleint" med at hun skal betale for deg bare for å få rabatter også på dine kjøp. At det også bidrar til at hun fremstår som ekstremt gjerrig.

Å la slike vennskap dø en naturlig død ved å ikke ta initiativ til ting, og kanskje også være veldig treg til å svare på meldinger og forespørsler, er en helt naturlig ting.

Anonymkode: 1268a...3b6

[AnonymBruker]

Takk for svar dere Jeg har mest lyst til å bare la det dø ut. Spesielt nå som de har flyttet så langt unna, og ungene ikke har noe kontakt lenger. Men jeg vet at mange folk syns det er dårlig gjort, og at hun bør få vite hvorfor. Hun er veldig kjapp til å tenke og forsvare seg, så jeg tror ikke jeg orker å ta den diskusjonen med henne. Jeg kommer helt sikkert dårlig ut av den. Men jeg kommer til å påpeke småting som at det blir så dyrt med bomring, hvis hun spør om vi kan dra et sted/besøke henne. Selv om det nok ikke blir så mange anledninger for det fremover, for jeg kommer til å fortsette å kutte ned på kontakten. Nå er jeg faktisk veldig glad for at de flyttet! Ble skikkelig lei meg i starten. Men etter besøket vi hadde, så kom jeg på alle de dårlige sidene hennes. Hvis hun og ungene hadde kommet hit hadde jeg kjøpt inn og disket opp med mat og snacks og koselig stemning. Jeg kan ikke tro at vi nesten ikke fikk mat engang! 

Ts 

Anonymkode: f2f4b...1d3

[AnonymBruker]

Du kan si at dere ikke har råd til å komme på besøk. Dere prioriterer ferie, bil, lån, ett eller annet i stedet og derfor har dere ikke økonomi til å reise på besøk der du må betale for bensin, bompenger, parkering, restaurant, middager, snacks, sverigetur, ikea. Så får du se hva hun svarer. Da har du hvertfall sagt ditt på en måte som ikke er "angrep" på en måte. Og etterpå får du bare beklage og si at dere ikke har tid, du er syk, andre planer osv.

 

Anonymkode: 98dc0...4fd

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

To voksne damer med jevngamle barn i barneskolen. Ungene ble gode venner, og vi mødrene også. Vi fant på mye gøy sammen i helgene, da begge hadde menn som jobbet mye og ikke kunne/orket å være med. Kun jeg har førerkort, og det ble mye bilkjøring. I starten var det bare hyggelig, og jeg spurte om hun ville være med på shopping etter at ungene var lagt f eks. Etter hvert ble det til at hun stadig oftere spurte om jeg kunne kjøre henne steder, noe jeg syntes var helt greit i begynnelsen. Deretter ble jeg mer og mer irritert over at hun ikke engang betalte parkeringen når det var hun som skulle steder. Hun kunne stå ved siden av meg, ved parkeringsautomaten, uten å gjøre noe tegn til å skulle betale. Hun skulle også stadig noe som innebar å kjøre gjennom bomringen. Jeg fikk aldri noe penger for parkering, bom eller bensin. Kun en gang vi skulle til Sverige der jeg rett ut ba henne kjøpe lunsj til meg i bytte mot bensin og bom. 

Mange ting ved henne begynte å irritere meg etterhvert. Hun var ofte krass mot ungene, når jeg syntes det var ufortjent. Hun løy mye, om små og store ting. Stort behov for å hevde seg, skryte på seg ting. Meldte seg stadig syk fra jobb fordi hun bare ikke orket. Hun fortalte om konflikter på jobben hvor hun hadde fått kollega sparket, for så å senere fortelle nye historier om den samme kollegaen, der jeg forstod at vedkommende fremdeles jobbet der. Det ble så mye småløgner at jeg til slutt begynte å tvile på det meste hun fortalte meg. Hun forsøkte også å få alt billigst mulig, hadde alt av rabattkort. Og ville alltid betale for meg, slik at jeg kunne vippse henne tilbake. Slik at hun også fikk min rabatt. Regnestykkene ble ganske uoversiktlige etter en hel bytur sammen, og jeg ble usikker på om hun prøvde å lure meg når hun gav meg beløp jeg skulle vippse.

Nylig flyttet familien ca en time unna, og jeg var først ganske lei meg. Både pga ungene og meg selv. Til tross for at jeg hadde mye å utsette på henne, så hadde vi mye bra også. Jeg har selv også flyttet, rett i nærheten av der vi bodde, og har fått meg nye venner her. Og jeg orker egentlig ikke å ha noe kontakt med min tidligere venninne. Hun inviterer oss på besøk, og sender stadig meldinger. Jeg er for tiden syk, og bruker det for alt det er verdt, at jeg ikke orker å komme på besøk. Men følte allikevel at jeg ble nødt til å reise en helg. Det ble alt annet enn koselig. Jeg måtte betale parkering på 110 kr når vi var på kino. Hun ville ha meg til å kjøre til IKEA, og senere også Sverige! Fordi hun skulle handle. Jeg sa nei og skyldte på formen. Vi fikk knapt nok mat, hun stekte 6 rundstykker til 6 personer til frokost morgenen etter. Kveldsmat ble vi ikke tilbudt, vi spiste lunsj/middag på restaurant kl 16. Hun nektet ungen min vannflaske på rommet om natta, på en ufin måte. Jeg måtte være med å betale for maten og snacks som ble kjøpt inn på butikken før vi kom hjem til henne. Hun ville betale både kino, restaurant og matbutikk, så jeg kunne vippse henne etterpå. Jeg vet ikke om beløpet stemte. 

Jeg er ikke interessert i å være noe mer sammen med henne. Men jeg syns det er vanskelig å si det rett ut. Er det innafor å bare la det dø ut? Svare på meldinger, men uten å spørre om noe tilbake. La henne ta alt initiativ? 

Hun prøver hele tiden å avtale ting, turer med danskebåten, shopping på Black friday, julegaver osv. Men jeg har lært meg nå at jeg ikke kan jatte med, for hun glemmer ikke en halvveis avtale, hun vil gjennomføre alt vi snakker om. Så nå sier jeg bare at formen min er for dårlig, noe som også er sant. Selv om hodet mitt virker som det skal, og jeg orker å sende meldinger eller snakke i telefon. 

Hva syns dere om denne relasjonen? Og om min måte å håndtere det på? 

Jeg tror hun sliter psykisk. Men det er ikke mitt problem. Og det var hun som valgte å flytte langt unna. Jeg tror hun er ganske ensom på det nye stedet.

Anonymkode: f2f4b...1d3

Det er bare feigt å ikke si det som det er. Ufint.

Anonymkode: 5a3f4...5a1

[SoWhat?]

Hvorfor kan du ikke si noe om hvordan du føler det? Det er ikke sikkert at det blir tatt godt imot, men da har du ihverfall gjort ting riktig. Jeg sier fra om ting, og ja, venner har blitt både fornærmet, sure og sinte. Javel, men jeg står i det, selv om det kan være ubehagelig. Uten ett unntak har vi skværet opp igjen etter en tid, og snakker ut. Det er jo det som er vennskap. Kanskje hun trenger at du sier fra?

Hvis du uansett ikke vil ha med henne å gjøre, så si det uansett. Det er ikke hvordan hun er som er viktigst, men at du handler ut fra din egen moral og samvittighet. Ikke vær feig, for det gjør deg bare til en svak person. 

[AnonymBruker]

Gi beskjed! Ikke noe utfasing, det er bare stygt gjort. 

Hennes oppførsel er ikke bra, men det kan vær at det har blitt en uvane i løpet av årene og at hun ikke tenker seg om når hun utnytter deg. Men gi en forklaring, eller si i hvertfall ifra om at du ikke ønsker å fortsette vennskapet. Uansett om hun vil diskutere det, eller angriper deg, er det best å være ærlig. Da skjønner hun hvorfor du er avvisende eller ikke responderer i etterlant!

Anonymkode: cbd78...666