Hjelp! Hvordan kan jeg redde familierelasjonene mine?

[AnonymBruker]

Hei, alle dere der ute.

Etter å ha trålet forumet for liknende problemer, finner jeg likevel ikke helt gode svar på det jeg lurer på, så jeg håper noen har mulighet til å hjelpe meg litt her. Problemet mitt krever litt bakgrunnshistorie; jeg er en jente på 24 år som har hatt en litt trøblete oppvekst. Jeg har alltid gjort det veldig godt på skolen, i studier og særlig sosialt. Jeg har gode venner og stort nettverk... Men, jeg har levd hele livet med skilte foreldre. Faren min utsatte meg for en del traumer, som jeg fikk behandling for i tenårene, men som nok har preget meg en del som person. Jeg kuttet all kontakt med ham for mange år siden, og hele familien på morssiden vet om dette og har vært veldig støttende hele veien.

Problemet ligger i at de siste fem-seks årene, har forholdet til min mor og stefar surnet litt. Jeg føler meg som en totalt outsider i kjernefamilien, og ofte når jeg har vært hjemme på middag eller liknende, ender jeg med å føle meg liten og trist. Det hender ofte at jeg må gråte litt på vei hjem, og på lengre ferier kan jeg gråte så mye som hver dag fordi jeg føler at jeg ikke er av noen særlig interesse for moren og stefaren min. Jeg ønsker ikke være dramatisk eller overproblematisere, så jeg har naturligvis tatt opp dette et par ganger med dem, og sagt hva jeg føler. Dette blir møtt med bagatellisering og neglisjering fra deres side. Jeg sitter ofte igjen med en følelse av at de ikke respekterer meg (særlig stefaren min, som kan komme med en del kjipe kommentarer og henger meg ofte ut foran andre familiemedlemmer), og at mitt livssyn ikke går over ens med deres. Det føles som om en enorm mental avstand separerer oss, og jeg har faktisk vurdert å kutte kontakt med dem også...men da har jeg ingen familie igjen. Hva annet kan jeg gjøre for å slippe å føle meg så nedbrutt i disse relasjonene?

Anonymkode: 0bc9e...6fb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei, alle dere der ute.

Etter å ha trålet forumet for liknende problemer, finner jeg likevel ikke helt gode svar på det jeg lurer på, så jeg håper noen har mulighet til å hjelpe meg litt her. Problemet mitt krever litt bakgrunnshistorie; jeg er en jente på 24 år som har hatt en litt trøblete oppvekst. Jeg har alltid gjort det veldig godt på skolen, i studier og særlig sosialt. Jeg har gode venner og stort nettverk... Men, jeg har levd hele livet med skilte foreldre. Faren min utsatte meg for en del traumer, som jeg fikk behandling for i tenårene, men som nok har preget meg en del som person. Jeg kuttet all kontakt med ham for mange år siden, og hele familien på morssiden vet om dette og har vært veldig støttende hele veien.

Problemet ligger i at de siste fem-seks årene, har forholdet til min mor og stefar surnet litt. Jeg føler meg som en totalt outsider i kjernefamilien, og ofte når jeg har vært hjemme på middag eller liknende, ender jeg med å føle meg liten og trist. Det hender ofte at jeg må gråte litt på vei hjem, og på lengre ferier kan jeg gråte så mye som hver dag fordi jeg føler at jeg ikke er av noen særlig interesse for moren og stefaren min. Jeg ønsker ikke være dramatisk eller overproblematisere, så jeg har naturligvis tatt opp dette et par ganger med dem, og sagt hva jeg føler. Dette blir møtt med bagatellisering og neglisjering fra deres side. Jeg sitter ofte igjen med en følelse av at de ikke respekterer meg (særlig stefaren min, som kan komme med en del kjipe kommentarer og henger meg ofte ut foran andre familiemedlemmer), og at mitt livssyn ikke går over ens med deres. Det føles som om en enorm mental avstand separerer oss, og jeg har faktisk vurdert å kutte kontakt med dem også...men da har jeg ingen familie igjen. Hva annet kan jeg gjøre for å slippe å føle meg så nedbrutt i disse relasjonene?

Anonymkode: 0bc9e...6fb

Jeg har litt samme situasjon. Jeg har for det første forsøkt å justere meg etter hva jeg vet familien misliker at jeg næger på (eks dårlig barndom). Jeg har sluttet å ta opp negative ting og heller fokusert på det positive vi har sammen. Det har fungert med noen og vi har på en måte skapt noe nytt. De andre har jeg ikke fått til å justere relasjonen til. Jeg har derfor heller ingen familie her jeg bor nå. Men jeg har flyttet fokuset over på venner og nettverk. Det er bedre for følelsene dine hvis du istedenfor å fokusere på hva du taper, heller fokuserer på hva du faktisk har.

Og velg mennesker du føler deg komfortabel med. Hvis din mor og stefar får deg til å gråte etter besøk, bør du ta en time- out. Tenk etter hva det er med deg som gjør at din stefar henger deg ut, og finn strategier for å slå ned på det. Det sender også et signal til dem om at du klarer deg alene og.

Anonymkode: 76072...e4c

[AnonymBruker]

Uff, høres vanskelig ut. Du burde absolutt ikke lete etter måter du kan "slutte å føle deg nedbrutt" eller "slutte å dramatisere". Dette er jo, utifra det du har skrevet, ikke din feil! Jeg synes det er veldig stygt av særlig moren din å bagatellisere følelsene dine. Har du andre i kjernefamilien, f.eks. søsken som du kan prate med? Kanskje du kan prøve å ha en samtale med kun moren din, men ta det opp på en annen måte hvor du ikke kommer med for mye kritikk? 

Anonymkode: 118d3...c81

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

 

Jeg har litt samme situasjon. Jeg har for det første forsøkt å justere meg etter hva jeg vet familien misliker at jeg næger på (eks dårlig barndom). Jeg har sluttet å ta opp negative ting og heller fokusert på det positive vi har sammen. Det har fungert med noen og vi har på en måte skapt noe nytt. De andre har jeg ikke fått til å justere relasjonen til. Jeg har derfor heller ingen familie her jeg bor nå. Men jeg har flyttet fokuset over på venner og nettverk. Det er bedre for følelsene dine hvis du istedenfor å fokusere på hva du taper, heller fokuserer på hva du faktisk har.

Og velg mennesker du føler deg komfortabel med. Hvis din mor og stefar får deg til å gråte etter besøk, bør du ta en time- out. Tenk etter hva det er med deg som gjør at din stefar henger deg ut, og finn strategier for å slå ned på det. Det sender også et signal til dem om at du klarer deg alene og.

Anonymkode: 76072...e4c

Tusen takk for svar! Jeg burde nok helt klart ta et skritt tilbake og revurdere om jeg skal orke å dra på middager og slikt, når det åpenbart koster meg så mye. Jeg snakker sjelden om barndommen min lenger, og når jeg kommer hjem gleder jeg meg ofte til å snakke med foreldrene mine. Det er derfor det er ekstra skuffende å oppleve at det ikke virker så viktig for dem å skape de gode samtalene eller små minnene sammen når vi først møtes. 

Jeg kan, som du sier, prøve å ta det opp en gang til. Da må jeg bare finne en måte å ikke miste hodet helt. Vet liksom ikke helt hvordan jeg kan si det uten at det fremstår som kritikk, når faktum er at jeg føler meg fremmedgjort i min egen familie.

TS

Anonymkode: 0bc9e...6fb

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

 

Uff, høres vanskelig ut. Du burde absolutt ikke lete etter måter du kan "slutte å føle deg nedbrutt" eller "slutte å dramatisere". Dette er jo, utifra det du har skrevet, ikke din feil! Jeg synes det er veldig stygt av særlig moren din å bagatellisere følelsene dine. Har du andre i kjernefamilien, f.eks. søsken som du kan prate med? Kanskje du kan prøve å ha en samtale med kun moren din, men ta det opp på en annen måte hvor du ikke kommer med for mye kritikk? 

Anonymkode: 118d3...c81

Søsknene mine er dessverre for unge til å snakke om dette med, og de er tillegg mine halvsøsken. Jeg ønsker ikke sverte faren deres heller, så de må holdes utenfor det hele. Det bidrar jo selvsagt til at jeg føler meg enda mer alene i denne situasjonen. Det er bare så innmari synd fordi det går så bra i alle andre deler av livet! 

Jeg kan, som du sier, prøve å ta det opp en gang til. Da må jeg bare finne en måte å ikke miste hodet helt. Vet liksom ikke helt hvordan jeg kan si det uten at det fremstår som kritikk, når faktum er at jeg føler meg fremmedgjort i min egen familie.

TS

Anonymkode: 0bc9e...6fb

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Og velg mennesker du føler deg komfortabel med. Hvis din mor og stefar får deg til å gråte etter besøk, bør du ta en time- out. Tenk etter hva det er med deg som gjør at din stefar henger deg ut, og finn strategier for å slå ned på det. Det sender også et signal til dem om at du klarer deg alene og.

Oi, nå svarte jeg litt på begge innleggene, ser jeg. Jeg har faktisk prøvd dette med noen strategier for å si ifra når han er ufin. Dette har blitt svært dårlig tatt imot, og endt i fadeser som at jeg har hevet stemmen og kalt ham en drittsekk foran resten av familien (ouch). Jeg har faktisk vurdert å be dem om familieterapi, men det kan muligens virke litt drastisk for dem, som ikke ser at jeg syns det er tungt å komme på besøk.

Anonymkode: 0bc9e...6fb