Dere med tilknytningsvansker, hvordan fungerer dere i parforhold?

[AnonymBruker]

Jeg går i behandling for traumelidelse etter omsorgssvikt, misbruk +++. Har også blitt forlatt 2 ganger som barn. 

Jeg føler selv jeg skaper store problemer for kjæresten min. Jeg er livredd for å gjøre noe galt, sliter med å si min mening, livredd for å såre han, redd for avvisning/konflikt og bli forlatt, reagerer på alle tegn til utrygghet/ustabilitet, skriver han (👍) er jeg sikker på at noe er galt, så blir jeg desperat, tenker jeg er årsaken til at han har det vanskelig, så tar jeg ting ut av kontekst, sliter med å kommunisere osv. Synes det er vanskelig å være ærlig, er redd meningen min skal være dum å uttrykke. Så dårlig samvittighet for å ikke være ærlig. For vil jo ikke lyve. Osv osv. Er helt tiden på vakt, tar skyld for alt.

Har funnet ut av jeg reagerer på fire ulike måter ved avvisning

1. Knytte meg desperat til den andre/avhengighet («Ikke forlat meg»)

2. Blir stille, sier ikke noe, maktesløs (Låser meg liksom)

3. Unngåelse av personen (vansker med å ta kontakt)

4. Kompensasjon (jeg skal være kjempesnill, undertrykke egne behov og bare tenke på den andre). 

Ofte blir det en blanding av 2 og 4, med et innslag av 1. 

Føler jeg er så slitsom, at jeg bare skaper problemer. Har mange ganger tenkt at jeg ikke er frisk nok til å fungere i et parforhold. Har ikke et vondt ord å si om han, han er kun fantastisk. 

Er det noen med tilknytningstraumer som har det på samme måte? 

(Jeg trenger ikke at folk tråkker meg lenger ned i gjørma. Jeg vet godt at jeg er skadet. Er fullt klar over at jeg er jævla slitsom selv om det eneste jeg vil er å aldri gjøre noe galt.)

Jeg bare lurer på om noen har solskinnshistorier å dele?

Anonymkode: ace6d...3a9

[AnonymBruker]

Jeg er nok ikke på "nivå" med deg, men mine tilknytningsvanskeligheter og at jeg ikke makter å stole på noen har selvfølgelig gitt oss noen store utfordringer. Jeg opplevde det som trygt å bruke lang tid på å gå inn i forholdet. Vi startet med (det kan ikke alle gjøre selvfølgelig) med avstandsforhold i noen år. Greit for å bli kjent, men likevel ikke ha en sjalusi/ et tillitskrav i hverdagen når vi ikke møttes. Dette hjalp oss (meg!) veldig, spesielt siden det var en tanke som tok lang tid å venne seg til - å være tilknyttet noen andre. Etter jeg flyttet nær han, bodde vi fra hverandre i 1,5 år, hvor vi langsomt forsøkte noen hverdager sammen, med jobb og felles interesser/gjøremål. LIkevel kunne jeg dra hjem og være bare meg selv uten å tenke på noen andre. Vi snakket mye i perioder, og både jeg og han var klar på at dette måtte gå sakte, og at vi måtte snakke om hvert steg, slik at vi forhindret at det endte med ett skritt frem og tre tilbake.

Vi har noen utfordringer fortsatt, men det er så mye enklere!! Det har også fungert fantastisk godt med parterapi. Han mente det var bull i starten, ettersom vi ikke hadde problemer som sådan - men SOM det hjelper!! Man skal jo være to i ett forhold, å jeg var såå avhening av hjelp dersom dette skulle fungere!

Stå på, og ikke vær redd for å være litt sårbar. Du trenger jo ikke tilknytning for å være sårbar - du er jo bare deg selv

Anonymkode: 5216a...00a