Vondt å sitte med skylda for at pappa er borte

[AnonymBruker]

Har en niåring som ikke har sett faren sin på 3 år. Før det var kontakten ganske sporadisk. Mange måneder uten kontakt, før han plutselig kom og ville leke pappa igjen for så å forsvinne kort tid etter. Han hadde ingen diagnose sist vi hadde kontakt, men det er ganske tydelig at han slet psykisk. 

Svangerskapet var ikke planlagt, og jeg fikk beskjed om at om jeg ikke tok abort kom han til å sørge for at svangerskapet ikke ble fullført. Jeg forberedte meg på å klare meg alene men etter en stund ville han plutselig bli pappa likevel.

Vi var bare kjærester de første 6 mnd av barnets liv før det tok slutt. Jeg var så sliten psykisk. Han sa og gjorde så mye stygt at det knekte meg helt. Han stjal penger av meg, av barnets sparepenger, løy, var utro, sa hele tiden at han ikke ville ha oss og at vi ødela livet hans. Jeg klarte ikke mer og stakk. Men han kom alltid sporadisk tilbake for å leke pappa. Slet meg ut og stakk. Jeg følte jeg måtte godta dette så barnet fikk ha faren sin i livet. At det er en mors plikt.

Jeg merket bare mer og mer at barnet tok skade av denne ustabiliteten. Han var truende og skremmende mot barnet, avviste barnet hele tiden, ga ingen omsorg og kjærlighet. Da barnet var 5 år fikk faren klar beskjed om å skjerpe seg eller la oss være. Det tok noen måneder før vi møttes på familievernkontoret og han sa at han ville prøve seg på samvær med tilsyn en gang i måneden. Etter noen måneder begynte han å klage over at barnet var for umulig og kuttet kontakten helt da barnet var 6 år. Barnet kjente nok da på utryggheten for det ble vanskelig på slutten å få barnet til å ville møte far.

Jeg har gått videre med livet mitt og har en samboer som har tatt til seg barnet mitt som sitt eget på alle måter. Vi har også fått ett felles barn sammen og både vi og familie er opptatt av at det ikke skal gjøres forskjell. Men nå som niåring har barnet mitt begynt å kjenne på savnet og sorgen etter sin biologiske far, og for barnet er jo det letteste å gi meg all skylda for at han har mistet pappaen sin. Han gråter og sier at han skulle ønske vi kunne bo med den egentlige pappaen hans og være en familie. Han vil også at jeg skal kontakte pappaen igjen, men jeg synes dette er vanskelig når det var pappaen som kuttet kontakten etter å ha klaget på at barnet var så vanskelig.

Jeg kan jo ikke si noe. Kan ikke si at pappaen ikke var snill med oss, og at det ikke er min skyld at de ikke har kontakt, men at pappaen har valgt dette selv. Dette skaper en splid mellom meg og barnet og det er så vanskelig. Pappaen kommer også fra en spesiell familie så vi har ikke kontakt med noen fra den siden.

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Noen som kan gi med råd?

Anonymkode: 174ed...21c

[Gjest padawan]

Kan det bunne ut i sjalusi på at lillebroren / lillesøsteren bor med deg og faren sin?

[Gjest Anonymus Notarius]

Hvorfor kan du ikke si at pappa ikke var snill med oss? Ærlighet fungerer som regel best med barn. Jeg synes det høres ut som om du har latt barnets far få altfor stor plass i livene deres, du skulle kutta ut for lenge siden.

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke si at pappa ikke var snill, og at det er pappa som ikke vil ha kontakt? 

Anonymkode: 63a0a...71d

[Ulrikke]

Du kan faktisk fortelle barnet at det ikke er du som sier at pappa ikke kan komme, men at det er noe pappa velger. Noen ganger gjør voksne også dumme ting, og pappa syntes det var vanskelig å være pappa. Det betyr ikke at pappa ikke er glad i barnet, men at pappa syntes det var vanskelig å være pappa, at han ikke alltid var snill med dere og at det var HAN som valgte å ikke ha kontakt. 

Du kan ogås fortelle barnet at du ikke har sagt dette tidligere fordi du syntes han var for liten, men at du vil være ærlig med ham nå. 

Han synes det er ekstra sårt nå fordi søskenet har mamma og pappa hos seg hele tiden. Det må han få lov til. Men du trenger ikke ta på deg skylden for valgene faren hans tok. Du kan være ærlig uten å sverte faren, du kan fortelle at han ikke var snill uten å slenge dritt om ham. 

En gang må barnet få vite sannheten, og heller av deg nå enn av andre senere mener jeg. Barn tåler mye bare de får sannheten servert på en ok måte. 

[AnonymBruker]

Er det mulig at han har det litt vanskelig om dagen? Noe som har skjedd, hjemme eller på skole? Kanskje "skulle ønske vi bodde med pappa" egentlig betyr "skulle ønske jeg ikke hadde det vanskelig"?

Anonymkode: ead1a...df2

[AnonymBruker]

Klart du kan si noe!!! Du kan fortelle at pappa ikke kan å være pappa,derfor er han ikke her.

Det kommer nok ikke til å gjøre det mindre vondt for gutten å vite hvorfor han ikke har pappaen sin,men det kan være mindre for dere sammen,at det ikke er din skyld og dere er sammen om å ha det vondt om dette.

Har en tiårig niese her som ikke bor med foreldre,hun hadde mye sinne og sorg knyttet opp mot dette,hun får nå samtaler hos PPT for å takle dette. Det er vondt å se når dine har det vondt,og jeg unner deg ikke dette sinnet rettet mot deg når det er far som skal ha det,og det kan ødelegge deres forhold svært mye hvis du skal vente til "han blir voksen nok til å forstå"

 

❤

Anonymkode: e39c0...d57

[AnonymBruker]

Vi har hatt det helt likt med vår sønn og far, men her var det rus i bilde samt psykiske utfordringer. Vi sa at pappa var syk, i håp om at ting ordnet seg. Det ordnet seg heldigvis til slutt og i dag har de god kontakt. 

Jeg tenker at å si at pappa ikke er snill kanskje ikke er så lurt. Man vet jo aldri hva slags tanker barnet gjør seg eller om det er en legitim grunn til farens ustabilitet, som kanskje far på et senere tidspunkt ordner oppi.

Jeg hadde gjort det klart for far at du ønsker at barnet skal ha samvær og god kontakt med sin far, men ikke før far tar tak i sine utfordringer og blir mer stabil for datterens skyld. 

Det er utrolig slitsomt å ha det slik, både for barnet og deg ❤️❤️❤️

Anonymkode: 7fb06...d63

[exictence]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg kan jo ikke si noe. Kan ikke si at pappaen ikke var snill med oss, og at det ikke er min skyld at de ikke har kontakt, men at pappaen har valgt dette selv. Dette skaper en splid mellom meg og barnet og det er så vanskelig. Pappaen kommer også fra en spesiell familie så vi har ikke kontakt med noen fra den siden.

Er det noen som har vært i lignende situasjon? Noen som kan gi med råd?

Anonymkode: 174ed...21c

Jeg er helt enig med deg i at det er best å ikke si til barna at det er pappa sin skyld at dere ikke har kontakt. Synes det er flott tenkt av deg. 

Ellers enig med dere som sier at man kan si at pappa sliter med ting som har gjort det vanskelig for oss begge å holde kontakten og leve som familie. Både pappa og jeg ønsker deres beste. Dessverre er ikke det alltid sånn at man klarer det. Det kan være mange grunner.

Råd er å gi barnet mest mulig kjærlighet og trygghet. At barnet forstå hvor høyt det er elsket og ønsket. Mange ting er vanskelig å forstå og forklare. Mennesker tenker så forskjellig. En ting er sikkert: Du/dere barn er fantastiske og jeg er såååå glad i deg. Pappa også. 

Pappa og jeg kan ikke bo sammen. Vi klarer det, dessverre, ikke. Dette er vanskelig for dere å kunne forstå, og jeg forstår godt at du er sinte på meg. Sånn er situasjonen nå, og slik må vi bare akseptere at vi har det. Det er ikke alt man kan forstå.

 

En gang vil barnet forstå litt mer hvorfor ting er som det er, og vil forstå all den kjærlighet og trygghet du gav så godt du kunne.

 

 

[AnonymBruker]

Jo, du kam fortelle en del av sannheten tilpasset en 9åring.

Legg vekt på at dette ikke er noe barnet noensinne har innvirket til, heller ikke du.

Snakk med helsestasjon/fvk om hvordan du bør legge dette frem. 

Anonymkode: b4364...f8f