Iskald som pappa - nå superbestefar

[Gjest Anonymous]

Nærmer meg 30 år og er gift med en fabelaktig mann. Han er veldig ulik min egen far. Når mannen min gir meg små oppmerksomheter i hverdagen (en tegning på kjøleskapet eller plutselig sier "så pen du er!") tenker jeg av og til på hvor iskald min egen far er. Han var mye borte i min barndom og veldig autoritær. Jeg kan ikke huske at han noengang har sagt at han er glad i meg og er veldig lite intim (gir "kunstige" klemmer). Vi har et helt greit forhold og jeg ble alltid oppfattet som pappajente da jeg var yngre. Det var nok ekstra viktig å vise at jeg var flink på skolen, i sport osv. for da kunne jeg ane at pappa ble glad/stolt selv om han ikke viste det så godt. Søsteren min fikk barn for 1 år siden og etter det har pappa som bestefar virkelig stilt opp og dikker og duller som bare det. Jeg venter barn til sommeren og kjenner jeg blir litt irritert over pappas plutselige interesse for barnebarna - hvorfor viste han ikke slik intimitet og glede over sine egne barn? Jeg ville ikke klare å konfrontere ham med min irritasjon (bitterhet). Likevel tenker jeg det er på tide å komme over den bitterhetsklumpen som har bygd seg opp inne i meg over mange år. Skal jeg rett og slett godta at pappa får være superbestefar og være glad for at han endelig stiller opp?

[Gjest Anonymous]

Skal jeg rett og slett godta at pappa får være superbestefar og være glad for at han endelig stiller opp?

Ja, fordi det er til det beste for ditt barn.

Ellers så hadde det for øvrig vært interessant med noen betraktninger rundt det at mange som kanskje ikke har vært så gode fedre blir gode bestefedre.

Kanskje er det fordi de har litt problemer med veldig nære følelser, og følelsene overfor et barnebarn i forhold til et barn blir litt annerledes (jeg sier ikke at de ikke er streke, men annerledes).

Eller kanskje er det sånn at de har dårlig samvittighet for hvordan de var som fedre og nå vil "gjøre opp" for det.

Eller er det så banalt som at de blir hindret av mødrene i å være så god far?

Når jeg skrev dette kom jeg plutselig på at min mor er en super farmor...men hun egnet seg ikke så godt som mor.

[Gjest skindeep]

før i tiden var det ikke vanlig for mannfolk å dikke og dulle med barna, det var kvinnenes jobb!

Farfaren min fortalte at han kunne godt skifte bleie og vaske kopper, men med en gang noen kom på besøk, så måtte farmor ta over jobben. Bare for at ingen skulle se at han gjorde husarbeid. For mennene da var ute å arbeidet, og kvinnene hadde alt ansvar for det som foregikk i hjemmet.

Vet om mange som sier at fedrene oppfører seg helt annerledes med barnebarna enn de gjodre mot sine egne barn.

Kan jo hende at de dikket og dullet når vi var små og, men vi husker det jo ikke!

Min egen far er jo også sånn. klart han har jo gitt meg klemmer og klappet meg på hodet når jeg var mindre, men han er helt fantastisk med barnet mitt.

Tidene forandrer seg, også følelsene hos mannfolk!

[Gjest Anonymous]

Har opplevd det samme med min far. Han var veldig autoritær og "fjern" når jeg og min bror var små.

Nå har jeg selv fått en sønn, og han er "superbestefar" som du kaller det.

Som noen har påpekt så er det nok blitt en endring i mannsrollen. Det er både akseptert og godtatt at en mann kan vise følelser og "interesse" for barn og barneoppdragelse, og samtidig beholde sin maskulinitet.

Det er vel litt på linje med at kvinner som prioriterer yrkeskarriere er akseptert.

SÅ jeg synes du skal la han være "superbestefar". Du får huske at han er formet av det samfunnet han vokste opp i, og mannsrollen var annerledes for 30 år siden.

[Far til 2]

En gang ble min far og bestefar "tatt på fersken" av min bestemor mens de skiftet bleie på meg. De ble kjempeflaue og moren min fikk kjeft nok for et helt år fordi hun lot mennene gjøre "denslags arbeid"

Vi må innse at veldig mye har skjedd de siste 30-40 årene. Fedrene ønsker å ta del i ansvaret for barna på en helt annen måte enn tidligere.

La faren din få lov å være den superbestefaren han kansje ønsket å være som pappa. Fortsatt er det de som mener at mennene ikke bør ha det samme ansvaret for barn som kvinner har hatt. Men ingen kan stoppe den prosessen som har pågått i lang tid.

Gled deg over fremskrittet og opplev at barnet får et godt forhold til sine besteforeldre.

[mari]

Bare vær glad du har en far som gidder å stille opp!!!!

Faren min var en sær far som ikke stilte opp for ofte da jeg var barn, men han er ennå verre som bestefar. Sønnen min tror ikke på meg når jeg forteller at han har enn morfar, for han har aldri møt han (2 ganger da han var bitteliten)-

Det er ikke lett å ha en far som velger å ikke møte deg og det er ennå verre å ha en far som ikke vil møte barnebarna sine.

Heldigvis har barna andre besteforeldre som stiller opp 100%

[sixx]

En gang ble min far og bestefar "tatt på fersken" av min bestemor mens de skiftet bleie på meg. De ble kjempeflaue og moren min fikk kjeft nok for et helt år fordi hun lot mennene gjøre "denslags arbeid"

Men uff også, tenk alt mennene ble snytt for.

[Gjest Leola]

Tror faktisk det der er helt vanlig for den generasjonen. Far min var også sånn. Han tok seg mer av min eldste sønn enn han tok seg av alle barna sine tilsammen.

Jeg har satt pris på hans hengivenhet overfor barna mine, og jeg har sett på ungene mine at de alltid har satt morfaren veldig høyt.

Tror det henger sammen med at da disse mennene var småbarnsfedre så hadde de det travelt med jobb og karriere - de fleste hadde en kone som var hjemme og passet hus og barn. Når de etter mange år blir bestefedre så har de bedre tid og bedre råd til å gjøre alt de gikk glipp av med sine egne barn.

Vær glad for at du har en far som stiller opp for sine barnebarn - barna dine kommer ihvertfall til å sette pris på det.

[Allianca]

Synd at din far ikke stilte opp på samme måte for deg som han nå gjør for barnebarna.

Men vær glad for at han har forandret seg.

Kanskje har han bedre tid nå enn da du var liten?

Kanskje er det hans måte å gjøre opp for seg ved å stille opp for barnebarna?

Uansett; prøv å sette pris på det faren din gjør nå.

Fortiden kan ikke forandres likevel.

Lykke til!

[Gjest Madam Felle]

Mener du at din far skal være kald ovenfor barnebarna også, siden han var det ovenfor deg? Kanskje du skal sette pris på at han vil ta del i barnebarnas liv, i stedet for å kritisere han for det også.

Kanskje du hadde hatt godt av å snakket med din far, fått ut bitterheten din. For den bitterheten din gagner tydeligvis ikke barnet ditt, og da bør den fjernes. Enten så får du sitte deg ned å snakke med din far, og få tingene ut av verden. Eller så får du være glad på barnebarna sine vegne, at han faktisk oppfører seg som en varm og god bestefar, som igjen er helt klart det beste for de.

[Gjest Anonymous]

Tror ikke det er noe merkelig rart over din far. Mange av den generasjonen er bare slik.

Det er ikke din far, men din bestefar. bestefar tok ikke del i ungenes ve og vel utenom og skaffe mat på bordet. De var ikke med på legekontroll, ultralyd og fødsel. Tiden var slik. barna var kvinnens greie

De skiftet ikke bleie eller badet barna. dete er din far oppvokst med.

Din far var vant til en far som var "fjern" Din far var i etableringsfasen. Opptatt med jobb osv.

heldigvis går tiden og de ser at verden forandrer seg.

Det er mange koner og barn som sier far har forandret seg etter de fikk barnebarn.

barn er noe annet i dag enn hva det var for noen år siden.

Så det e rnok ikke bare hans plutselige intrese for barnebarn som du skriver.

Vær glad på hans vegne og barnebarna.

Sjekk hvilke farsfigur din bestefar var, så finner du svaret.

[Gjest Madeline]

Skal jeg rett og slett godta at pappa får være superbestefar og være glad for at han endelig stiller opp?

Ja, det synes jeg. Vær glad for at din far har blitt en super bestefar. Kanskje han selv har sett hva han gikk glipp av med sine barn og vil prøve å gjøre det godt igjen nå. La fortiden ligge og vær glad for at din far har forandret seg.

[Gjest Gjesta]

Pappaen min har aldri vært kald, men han har heller aldri stilt opp for oss barna slik han nå gjør for barnebarna. Husk at barnebarn er livets dessert, og at mange menn fra den generasjonen aldri har sett det annerledes........

Vær glad for at han er der nå, tenkt for en ressurs han er både for datteren sin og for barnabarna sine, og husk på at hans rollemodell antakelig var hakket mer iskald enn han var det selv

[Sweetpea]

Ja, det synes jeg. Vær glad for at din far har blitt en super bestefar. Kanskje han selv har sett hva han gikk glipp av med sine barn og vil prøve å gjøre det godt igjen nå. La fortiden ligge og vær glad for at din far har forandret seg.

HELT ENIG!!

(drar kjensel på dette fenomenet her ja!!)