Første julen som skilt etter stygt brudd

[AnonymBruker]

Jeg får ikke sove, sliter veldig med tanken på jul. Jeg som elsket julen, jeg vet jeg kommer til å gjøre det igjen en dag,  men nå er jeg ensom, redd, og fortsatt i sorg etter skilsmissen for 9 måneder siden. Eksmannen min og jeg elsket julen, vi hadde våre tradisjoner og skapte nye, hver dag i desember var en fryd med koselige julefilmer,  musikk, pynt av huset, besøke våre felles venner (hvor alle fulgte ham i skilsmissen forresten) og kjøp av gaver. Vi hadde en stygg skilsmisse, han var utro, og gikk fra meg for elskerinnen, jeg ba ham om å bli.

Nå når julen begynner å nærme seg kjenner jeg at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjemme meg. Våre gode, trygge minner hjemsøker oss, julepynten vi kjøpte er her på loftet mitt. Jeg tror ikke jeg orker å ta den frem. Jeg blir ikke alene på julaften,  jeg har venner og familie med åpne dører, så det er ikke det. Men dette blir den første julen og førjulstiden uten oss, den første på 18 år, det er lov å være litt redd og sår da? Heldigvis, på en måte, har vi ingen barn. På den andre måten er det også en sorg. Føler vi ventet for lenge fordi han ville fokusere på karrieren, og så ble vi plutselig skilt..

Anonymkode: 9b145...b1a

[AnonymBruker]

Var det skilsmissen som trådte i kraft for 9 mnd siden, eller var det seperasjonstiden som begynte da?

Du behøver ikke å ta frem julepynten. Kan godt hende du bør ha ditt eget hjem som en mulighet for "flukt fra julen" etter middagsselskaper etc. som sannsynligvis kommer hos andre i jula..

Selvsagt er det lov for deg å være både redd og sår nå. Men samtidig blir nok ikke dette den første "milepælen" uten han. 

 Hvor gammel er du? Er det slik at du vil ha muligheten, biologisk sett, å få barn med en eventuell ny mann i fremtiden?

I vår familie er dette første jul der mine foreldre er separert. Hele slekta vet om det, og det er bare så smått at omverdenen som ikke bor på det stedet begynner å få vite at de ikke bor sammen mer. Det er både rart, vondt og spesielt. Ikke noe lettere for dem som har barn. Tro meg. Vi barna er voksne nok til å danne våre egne meninger om det som skjer, til å si dem, og til å ta parti. Det slipper du i din situasjon. 

Anonymkode: 2834f...584